Mamma skal legges inn på psykiatrisk klinikk

[Anonym bruker]

Og jeg er både glad og trist. Glad for at hun får hjelp, trist fordi jeg er ikke særlig optimistisk. Hun har vært innlagt MANGE ganger og det blir bedre en stund, vi får håp og så blir hun dårlig igjen. Ting blir gjerne verre igjen etterpå

 

Det er så forbanna vanskelig å være pårørende til en som er psykisk syk!! Oppturer, nedturer, gråt, håp, glede, sorg og alle følelsene på en gang. Sliten. Man blir sliten.....

 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette. Bare få det ut en plass. Det bobler litt over. Alt jeg ønsker meg er en stabil mamma og en god mormor til barnet mitt.

HÅPER at det går bedre denne gangen og at hun blir bedre!

Anonymous poster hash: 970ad...bd0

[LillaGorilla♥♥]

*klem til deg*

 

Husk å ta vare på deg selv også <3

[Anonym bruker]

Jeg har også vokst opp med en ustabil og psykisk syk mor, og fremdeles ikke stabil.

Min mor har aldri vært innlagt, men jeg vil tro hun i perioder burde vært det.

 

Jeg har prøvd å bearbeide en form for sorg, nesten som om min mor skulle vært død. Hun har jo ikke vært min mamma siden jeg var veldig liten, og heller ikke da ordentlig stabil. Det å sørge over den som aldri har vært der eller som aldri kan komme tilbake, har gjort det litt lettere for meg å akseptere at jeg aldri kan forvente å ha en stabil og trygg mamma i livet mitt.

Vet ikke om jeg greier å forklare hva jeg mener, men det har i hvert fall hjulpet meg.

 

Og så har jeg i noen perioder fått psykologhjelp selv for å ha støtte i hvordan håndtere det å være pårørende til en psykisk syk person. Om du ikke har prøvd det så gjør det. Jeg har også hatt god hjelp av psykomotorisk fysioterapi i en periode med ekstremt mye stress pga min mor som sammenfalt med en del stress i mitt liv. Det hjalp meg mye.

 

Krysser fingrene for at din mor greier seg bedre når hun kommer ut igjen etter denne behandlingen!

 

Har du forresten snakket med de på avdelingen der hun er innlagt? Hvis ikke så kan du gjøre det, fortell dem at din erfaring er at hun, når hun kommer ut igjen, bruker å bli verre etter å ha vært innlagt. Det er ikke sikkert de ser dette like greit som det du gjør, og det er ikke sikkert at din mor ser det selv.

Kanskje kan de ha en tettere oppfølging av henne etter dette oppholdet enn det de har hatt før, eller at de forsøker en annen oppfølging. Snakk med dem.

 

Gjem i hjertet ditt det som du har mest kjært hos din mor, de beste minnene, da du følte at du hadde en mamma - om så bare glimtene innimellom. Denne kjærligheten finnes i din mor og den finnes i deg - også når hun er på det dårligste, selv om det ikke lenger er synlig.

 

Jeg har vært nødt til å velge bort min mor. Men før dette så sørget jeg over den jeg allerede hadde mistet. Og jeg har tatt vare på alt det gode min mor har gitt meg av verdier, minner og latter. Og så prøver jeg å sette en stor svart strek over alt det andre som har vært... med vekslende hell...

 

Klem til deg <3

Anonymous poster hash: ad321...6a1

[Anonym bruker]

Jeg er også eneste pårørende til en psykisk syk mor. Hun har en svært alvorlig grad av biopolar lidelse.

 

Hun er svært syk og har aldri kunnet ha omsorgen for meg. Jeg er enebarn og eneste gjenlevende hun har.

 

Hun har vært innlagt mange ganger og jeg har selv vært med både politi og leger hjemme å hentet henne for tvangsinnleggelse. Det er beintøft.

 

I perioder når hun har vært innlagt har jeg måtte gi beskjed til de ansatte på avdelingen at hun ikke skulle få ha tilgang på telefon / brev for å skåne meg selv og mine barn.

 

Det er forferdelig trist å ha en mamma som er syk. Prøv å vern om deg og dine så best du kan og ta vare på deg selv.

 

Sist mamma prøvde å ta sitt eget liv er nå 1,5 år siden. De fikk reddet henne med pumping på sykehuset, og etter dette har hun fått ny kommunal leilighet hvor det er personalet.

 

Jeg prøver så godt jeg kan å distansere meg fra mamma, og ikke ta det inn over meg. Det er ikke lett, men det er ikke noe vi kan gjøre noe

 

Mange klemmer fra meg til deg <3

 

Anonymous poster hash: e2ad8...9e1

[Anonym bruker]

Dette burde alle psykisk syke her inne lese som tror at barna ikke merker noe

 

Anonymous poster hash: 176e1...c35

[Anonym bruker]

Dette burde alle psykisk syke her inne lese som tror at barna ikke merker noe

 

Anonymous poster hash: 176e1...c35

 

Nå må du gi deg!

Det er stor forskjell på psykiske lidelsers alvorlighetsgrad, og veldig mange kan få psykiske plager på ette eller annet tidspunkt i livet.

 

Ellers forstår jeg veldig godt hva du mener HI, og særlig du som har svart litt lengre ned.

Her har det vært mange psykoser, selvmordsforsøk og sykehusopphold på min mor, og jeg har måttet være med på tvangsinnlegging selv- og det er veldig tungt. Min mor er derimot ikke bipolar, men har en annen alvorlig lidelse med vesentlig lavere arvelighet. Men vi som har vokst opp med slike belastninger, vil ofte være noe mer disponert for situasjonsbetingede depresjoner senere i livet leste jeg et sted, siden vi har blitt utsatt for mer stress tidlig i livet.

 

Min mor er ellers verdens snilleste og hun er en svært god bestemor som mitt barn elsker å ha besøk av og leke med- hun er favoritten av alle besteforeldrene. Jeg kjenner moren min svært godt, og de gangene jeg merker at hun begynner å få symptomer, så passer jeg på at hun ikke er sammen med barnet mitt igjen før hun er frisk. Vil ikke at mitt barn skal se sin elskede bestemor så syk.

 

Anonymous poster hash: 6f812...775

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle svar!

 

Har vært noen tøffe dager. Hun har ombestemt seg, igjen Jeg kontaktet fastlegen hennes og han har innkalt henne til ny time. Håper hun vil møte til den. Jeg bor langt unna så jeg kan dessverre ikke følge henne.

 

Opp og nedturer

 

HI

Anonymous poster hash: 970ad...bd0

[Anonym bruker]

Himmel, hvilke historier dere har! Så vanvittig flott for mødrene deres at de har fått så sterke barn! Hatten av!

Og som Lilla Gorilla sier, husk å ta vare på dere selv også, mer enn hva dere egentlig føler for!

 

Anonymous poster hash: f0a15...93c

[Anonym bruker]

Jeg har også vokst opp med en psykisk syk mor. Jeg har pleiet, trøstet.kledd på, matet og motivert henne fra jeg var liten. Dvs i de dårlige periodene. Jeg måtte passe på at hun fikk i seg medisinene sine og måtte tvinge henne ut av sengen og ut i frisk luft.

 

Sist hun hadde en dårlig periode var i fjor og alle minnene fra barndommen kom tilbake. Jeg måtte igjen som voksen mate.kle på henne, tvinge henne i medisiner. Men denne gangen var så ille at jeg måtte få dps inn i bildet. Jeg ble veldig sliten av å passe på henne hver helg. Det var for å gi min far avlastning da jeg ikke kunne være der i ukedagene pga jobb.

 

Måtte ligge ved siden av henne på natten og være klar med en sobril når hun fikk anfall. Hun måtte ha tilsyn 24 t i døgnet pga selvmordsfare.

 

Men nå er hun i en god periode og det er veldig godt

 

 

 

Anonymous poster hash: 52585...2aa

[Anonym bruker]

Jeg hadde en mamma som var psykisk syk, men i godt voksen alder (så jeg har vokst opp med verdens beste friske mamma til jeg var rundt 25). Innleggelser, tvang, behandling opp og ned i mente. Alkohol, depresjon, piller, angst you name it. Mangfoldige selvmordsforsøk, og hun klarte det til slutt Det er nå 6 år siden. Husker jeg kjente en lettelse da hun døde (da hadde hun det ikke vondt mer), men savnet etter den friske mamman min er like stort som det var da hun først ble syk. 

All min medfølelse til deg HI! Klem

Anonymous poster hash: 1786b...0ae