Gå pga forskjellige prioriteringer?

[Anonym bruker]

Jeg og mannen er blitt mer og mer ulike. Han prioriterer jobb, jeg familie og venner. Vi finner aldri på noe sammen lengre. Er meg og ungene mens han er på jobb.

Han er sjelden med på ting om jeg ikke tvinger han, eks besøk hos venner eller ting i regi av barnehagen.

Føler meg så alene.. Vi skal jo liksom være en familie..

Men er dette grunn nok til å skilles? Eller skal man bare finne seg i det og holde sammen?

 

Anonymous poster hash: 3dbc0...e64

[Anonym bruker]

Har du pratet med han? Og Dere må jo prøve og møtes et sted på midten. Du får kose deg med dine venner og familie. Han må jo ikke være med hver gang. Mens han må gjøre et forsøk på å bli med litt oftere. Kanskje familerådgiver hadde vært lurt.

 

Jeg ville nok ikke ha gått fra mannen grunnet noe sånn, men hadde jo prøvd mitt for å få han litt mer med.

Anonymous poster hash: d9e56...a40

[Gjest Lykkeliggift_]

Jeg og mannen er blitt mer og mer ulike. Han prioriterer jobb, jeg familie og venner. Vi finner aldri på noe sammen lengre. Er meg og ungene mens han er på jobb.

Han er sjelden med på ting om jeg ikke tvinger han, eks besøk hos venner eller ting i regi av barnehagen.

Føler meg så alene.. Vi skal jo liksom være en familie..

Men er dette grunn nok til å skilles? Eller skal man bare finne seg i det og holde sammen?

 

Anonymous poster hash: 3dbc0...e64

 

 

Forstår at familien bør prioriteres, men venner? De skal vel ikke prioriteres FØR jobb? Venner prioriterer man etter at man har gjort det man skal med jobb, hus og barn. Hadde ikke gått fra mannen fordi han ikke var glad i kaffeslabberas med venninner i hvert fall. At han aldri vil være med på noe i barnehagen er mer urovekkende, men det må du prate med ham om. Jobber du selv? Hvis ikke så er det kanskje slik at han MÅ jobbe mye for å få endene til å møtes?

[Anonym bruker]

Har det litt likt til tider kunne likesågodt vært alenemor i de verste ego periodene.... Det hjelper ikke si noe han vrir og vender på ting så det blir min skyld/ feil. Vil ikke la ungene bli skillsmissebarn men noen perioder føler jeg meg fengslet , andre perioder er han " normal" vært sammen leeeenge så dette er ikke noe han vil vokse av seg , han nærmer seg 40....

 

Anonymous poster hash: 588ac...db2

[Anonym bruker]

 

 

Jeg og mannen er blitt mer og mer ulike. Han prioriterer jobb, jeg familie og venner. Vi finner aldri på noe sammen lengre. Er meg og ungene mens han er på jobb.

Han er sjelden med på ting om jeg ikke tvinger han, eks besøk hos venner eller ting i regi av barnehagen.

Føler meg så alene.. Vi skal jo liksom være en familie..

Men er dette grunn nok til å skilles? Eller skal man bare finne seg i det og holde sammen?

 

Anonymous poster hash: 3dbc0...e64

 

Forstår at familien bør prioriteres, men venner? De skal vel ikke prioriteres FØR jobb? Venner prioriterer man etter at man har gjort det man skal med jobb, hus og barn. Hadde ikke gått fra mannen fordi han ikke var glad i kaffeslabberas med venninner i hvert fall. At han aldri vil være med på noe i barnehagen er mer urovekkende, men det må du prate med ham om. Jobber du selv? Hvis ikke så er det kanskje slik at han MÅ jobbe mye for å få endene til å møtes?

Han driver eget firma. Så hvis han vil kan han jobbe døgnet rundt. Og det gjør han i perioder og.

Mener selvsagt ikke at venner skal gå foran jobb, men er ikke all jobb som må gjøres akkurat der og da. Er dette han ikke klarer å se.

Jeg snakker overhodet ikke om kaffeslaberas med venninner. Men gode kompiser som han aldri tar kontakt med lengre, men mindre han trenger de til noe..

Han ender nok opp med å miste noen av de, men virker ikke som han innser dette selv..

 

Jeg jobber selv 100% + at jeg tar endel forefallende arbeid i firma hans. Så er ikke det at han MÅ jobbe så mye.

 

Han tok seg f eks ikke tid til å være med meg og ungene på påsketur. Vi dro alene på hytta mens han var hjemme og arbeidet..

HI

 

Anonymous poster hash: 3dbc0...e64

[Gjest Lykkeliggift_]

 

 

Jeg og mannen er blitt mer og mer ulike. Han prioriterer jobb, jeg familie og venner. Vi finner aldri på noe sammen lengre. Er meg og ungene mens han er på jobb.

Han er sjelden med på ting om jeg ikke tvinger han, eks besøk hos venner eller ting i regi av barnehagen.

Føler meg så alene.. Vi skal jo liksom være en familie..

Men er dette grunn nok til å skilles? Eller skal man bare finne seg i det og holde sammen?

 

Anonymous poster hash: 3dbc0...e64

 

Forstår at familien bør prioriteres, men venner? De skal vel ikke prioriteres FØR jobb? Venner prioriterer man etter at man har gjort det man skal med jobb, hus og barn. Hadde ikke gått fra mannen fordi han ikke var glad i kaffeslabberas med venninner i hvert fall. At han aldri vil være med på noe i barnehagen er mer urovekkende, men det må du prate med ham om. Jobber du selv? Hvis ikke så er det kanskje slik at han MÅ jobbe mye for å få endene til å møtes?

Han driver eget firma. Så hvis han vil kan han jobbe døgnet rundt. Og det gjør han i perioder og.

Mener selvsagt ikke at venner skal gå foran jobb, men er ikke all jobb som må gjøres akkurat der og da. Er dette han ikke klarer å se.

Jeg snakker overhodet ikke om kaffeslaberas med venninner. Men gode kompiser som han aldri tar kontakt med lengre, men mindre han trenger de til noe..

Han ender nok opp med å miste noen av de, men virker ikke som han innser dette selv..

 

Jeg jobber selv 100% + at jeg tar endel forefallende arbeid i firma hans. Så er ikke det at han MÅ jobbe så mye.

 

Han tok seg f eks ikke tid til å være med meg og ungene på påsketur. Vi dro alene på hytta mens han var hjemme og arbeidet..

HI

 

Anonymous poster hash: 3dbc0...e64

 

 

 

Da er det noe annet. Mener fortsatt at hans kompiser = hans problem. Men at han ikke tar seg tid til familien må dere snakke om. Lykke til!

[Anonym bruker]

 

 

Da er det noe annet. Mener fortsatt at hans kompiser = hans problem. Men at han ikke tar seg tid til familien må dere snakke om. Lykke til!

 

Jeg har et vennepar der "hans kompiser = hans problem" virkelig har slått ut som "=alles problem", for han har ingen lenger, hadde knapt en han kunne spørre om å være forlover, og ingen han kan gjøre kompisting med. Det blir et ensomt liv når han nå blir singel igjen i en alder av femti. Ikke har han venner, ikke har han investerte noe i barna sine, og ikke kommer han til å ha kone lenger - fordi han i sytten år valgte å jobbe framfor å ha et liv. Og det var ikke jobben som krevde det - det var han som valgte det.

 

Anonymous poster hash: b7586...f04