Angst og oversosial?

[Anonym bruker]

Hvordan kan en oversosial person ha sosial angst? Vet om en som går til psykolog med det, mottar penger fra NAV, og i helgene fester h*n vilt. Med både kjente og ukjente.

 

Var snakk om at en venn av samboeren til denne personen skulle flytte avsted, langt unna. Samboeren hadde sagt det var så trist, da hadde h*n sagt "det er jo bare å få seg nye venner", som h*n får seg hele tiden! Snakker med alt og alle, og vil gjerne være midtpunkt. Inviterer fremmede hjem etter første møte, til fest og hygge..

 

At NAV etter min mening deler ut penger til en snylter, skal jeg ikke legge meg borti (synd for dem), men synes det er merkelig at noen kan lyve på seg sosial angst, lure en psykolog og få aap?

 

Jeg vet at personen er veldig manipulerende (pykopat), men vi rundt ser jo det! (Bare ikke samboeren). Rart at en psykolog lar seg lure sånn...

 

 

Anonymous poster hash: 3239a...01d

[Anonym bruker]

Husk alltid at du ikke vet alt..

 

Anonymous poster hash: d58e0...447

[Anonym bruker]

men vet du at det er sosial angst da? det er forskjell på angst altså. noen har angst hele tiden, noen for sosiale settingen, andre har angst for å være alene...

Anonymous poster hash: fe59f...890

[Anonym bruker]

Kanskje han funker med alkohol eller piller inbabords vettu..

 

Anonymous poster hash: d58e0...447

[Anonym bruker]

Hvordan kan en oversosial person ha sosial angst? Vet om en som går til psykolog med det, mottar penger fra NAV, og i helgene fester h*n vilt. Med både kjente og ukjente.

 

Var snakk om at en venn av samboeren til denne personen skulle flytte avsted, langt unna. Samboeren hadde sagt det var så trist, da hadde h*n sagt "det er jo bare å få seg nye venner", som h*n får seg hele tiden! Snakker med alt og alle, og vil gjerne være midtpunkt. Inviterer fremmede hjem etter første møte, til fest og hygge..

 

At NAV etter min mening deler ut penger til en snylter, skal jeg ikke legge meg borti (synd for dem), men synes det er merkelig at noen kan lyve på seg sosial angst, lure en psykolog og få aap?

 

Jeg vet at personen er veldig manipulerende (pykopat), men vi rundt ser jo det! (Bare ikke samboeren). Rart at en psykolog lar seg lure sånn...

 

 

Anonymous poster hash: 3239a...01d

 

Synes du virker veldig fordomsfull her og viser lite forståelse for at andre er annerledes enn deg selv.

 

Hvordan vet du at det er snakk om sosial angst? Dersom det er snakk om angst, så er det andre angstlidelser som er mer utbredt enn sosial angst, men mange av dem kan også være til stede i enkelte sosiale situasjoner.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 718de...613

[Anonym bruker]

Lett å ha overfladiske festvenner når man ruser seg, men ikke like lett å gå på butikken å handle i redsel for å møte noen man må prate med.

 

At du ikke forstår det, betyr ikke at det er tull, vet du.

 

Så lenge du ikke har sosial angst eller er behandler av det, så har du faktisk ikke peiling.

 

Jeg har sosial angst og generell angst, men ingen vet det. Jeg er ekstremt sosial så lenge det er utenfor hjemmet mitt. Men ingen får besøke meg...... For hjemmet er mitt fort, og der jeg tar meg inn igjen. Og jeg er sosial i jobb, smilende og pratende. Men ingen får komme hjem til meg, for hjemmet trenger jeg helt for meg selv.

Anonymous poster hash: 70150...523

[Anonym bruker]

Jeg har sosial angst, og ser samtidig på meg som veldig sosial. Har mange venner, treffer dem jevnlig, og kan gjerne ta meg en fest en gang i blant. På fest går det jo strålende. Alkohol gjør underverker med angst, dessverre. 

Jeg har hatt sosial angst i mange år, men har likevel klart å få meg nye venner. Det handler mest om at jeg skal være trygg når jeg skal være sosial, og så lenge jeg er trygg på situasjonen jeg er i, og menneskene jeg treffer, så går det sånn nogen lunde greit. Angst kommer av at man er utrygg, og jeg har lært på disse årene at jeg må finne ting jeg er trygg på, for å tørre/orke å gjennomføre noe. 

Folk rundt meg ser ikke alltid på meg om jeg har angst, og nye venner blir overrasket om de får vite det. Men, folk vet ikke alt om meg, og hva som skjer i mitt hode når jeg står i angsten, men jeg har lært meg mestringsmetoder som skjuler panikken min ganske godt. 

 

Anonymous poster hash: 27e87...f05

[Anonym bruker]

Jeg er ikke Hi, men hvordan er sosial angst da?

 

Jeg tenker også at mennesker med sosial angst ikke fungerer så godt i sosiale settinger. Altså å treffe nye mennesker, være i større grupper ol.

Spesielt hvis det er så ille at de er uføretrygdet på grunn av diagnosen sosial angst.

 

Jeg er ikke fordomsfull, men har også møtt mennesker som forteller at de har sosial angst, ufør og hele pakka, men fungerer normalt både på shopping, fester, på bussen, og alle andre hverdag steder. Bare ikke på jobb.

 

Da tenker jeg at sosial angst er et enormt bredt begrep. For meg virker det da som om angsten er for å jobbe, å være forpliktet til oppmøte eller forpliktelsen til jobben eller noe i den dur. Da er jo begrepet sosial angst på en måte feil, logisk sett.

 

Selv har jeg hatt angst og blitt bra igjen etter knall hard jobbing med meg selv sammen med psykolog i tre år. Hadde jeg ikke klart det så hadde jeg nok lagt som en våt klatt i et hjørne den dag i dag. Min angst besto av prestasjons angst, "flink pike syndromet", angst for å miste kontroll og angst anfall som kom i pressede situasjoner.

 

Anonymous poster hash: 8f536...720

[Anonym bruker]

Jeg er ikke Hi, men hvordan er sosial angst da?

 

Jeg tenker også at mennesker med sosial angst ikke fungerer så godt i sosiale settinger. Altså å treffe nye mennesker, være i større grupper ol.

Spesielt hvis det er så ille at de er uføretrygdet på grunn av diagnosen sosial angst.

 

Jeg er ikke fordomsfull, men har også møtt mennesker som forteller at de har sosial angst, ufør og hele pakka, men fungerer normalt både på shopping, fester, på bussen, og alle andre hverdag steder. Bare ikke på jobb.

 

Da tenker jeg at sosial angst er et enormt bredt begrep. For meg virker det da som om angsten er for å jobbe, å være forpliktet til oppmøte eller forpliktelsen til jobben eller noe i den dur. Da er jo begrepet sosial angst på en måte feil, logisk sett.

 

Selv har jeg hatt angst og blitt bra igjen etter knall hard jobbing med meg selv sammen med psykolog i tre år. Hadde jeg ikke klart det så hadde jeg nok lagt som en våt klatt i et hjørne den dag i dag. Min angst besto av prestasjons angst, "flink pike syndromet", angst for å miste kontroll og angst anfall som kom i pressede situasjoner.

 

Anonymous poster hash: 8f536...720

 

 

hehehe.. kontroll er et stikkord her. Å være sosial og alt det - du velger det selv, og kan trekke deg fint tilbake om du ikke klarer. Hvor er de du vet om de dagene du ikke ser dem? Jo, sikkert nok hjemme, med angsten sin.... De dagene ser du ikke.

 

Jobb er noe du må fungere i hver dag mellom visse klokkeslett. Slår da angsten til, så klarer du ikke mellom de klokkeslettene...... Og den kan være daglig eller kanskje noen dager i uken du ikke vet om på forhånd.

 

Prøv å søke på en jobb, hvor du sier du må bare plutselig ta fri en eller flere dager i uken..... Og så har du psykologtimer, apoteket, møter med alt av hjelpetiltak...... 

 

Anonymous poster hash: 70150...523

[Anonym bruker]

Jeg kjenner jeg blir ordentlig provosert av folk med sosial angst, men som samtidig er veldig sosiale. Jeg har sosiale utfordringer, men vil absolutt ikke si jeg lider av sosial angst. Til tider har jeg gått fra sosiale tilstelninger pga sterkt ubehag (hjerteklapp, føler press mtp å være snakkesalig og morsom osv), allikevel vil jeg ikke sykeliggjøre det. På jobb kjenner jeg også på ubehag, men tanken på at jeg ikke skal la dette overskygge viljen til å gjøre en jobb, gjør at jeg står i jobb.

 

Det finnes massevis av ting helt normale mennesker føler ubehag over, men man MÅ ikke gi det en diagnose!

 

Anonymous poster hash: eb0e5...677

[Anonym bruker]

Snylter er også en diagnose. De er gørrlate og eier ikke skamvett med tanke på at de er parasitter på velferdsstaten.

 

Anonymous poster hash: 297b0...414

[Anonym bruker]

 

Jeg har sosial angst, og ser samtidig på meg som veldig sosial. Har mange venner, treffer dem jevnlig, og kan gjerne ta meg en fest en gang i blant. På fest går det jo strålende. Alkohol gjør underverker med angst, dessverre. 

 

Jeg har hatt sosial angst i mange år, men har likevel klart å få meg nye venner. Det handler mest om at jeg skal være trygg når jeg skal være sosial, og så lenge jeg er trygg på situasjonen jeg er i, og menneskene jeg treffer, så går det sånn nogen lunde greit. Angst kommer av at man er utrygg, og jeg har lært på disse årene at jeg må finne ting jeg er trygg på, for å tørre/orke å gjennomføre noe. 

 

Folk rundt meg ser ikke alltid på meg om jeg har angst, og nye venner blir overrasket om de får vite det. Men, folk vet ikke alt om meg, og hva som skjer i mitt hode når jeg står i angsten, men jeg har lært meg mestringsmetoder som skjuler panikken min ganske godt. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 27e87...f05

 

 

Slik er det nok for en del.

Å utfordre angst/ gjøre det man kjenner uro for er dessuten den mest effektive terapien for å bli bedre eller faktisk helt kvitt det. Angst er hos de fleste ikke kronisk.

 

Anonymous poster hash: 718de...613

[Anonym bruker]

Jeg kjenner jeg blir ordentlig provosert av folk med sosial angst, men som samtidig er veldig sosiale. Jeg har sosiale utfordringer, men vil absolutt ikke si jeg lider av sosial angst. Til tider har jeg gått fra sosiale tilstelninger pga sterkt ubehag (hjerteklapp, føler press mtp å være snakkesalig og morsom osv), allikevel vil jeg ikke sykeliggjøre det. På jobb kjenner jeg også på ubehag, men tanken på at jeg ikke skal la dette overskygge viljen til å gjøre en jobb, gjør at jeg står i jobb.

 

Det finnes massevis av ting helt normale mennesker føler ubehag over, men man MÅ ikke gi det en diagnose!

 

Anonymous poster hash: eb0e5...677

 

Hva i alle dager er problemet?

Og jo, det du beskriver høres ut som mild angst. Vil du ikke ha en diagnose og synes at du takler det fint selv, så er naturligvis det opp til deg. Svært mange plages av dette i enkelte situasjoner uten at det hemmer dem nevneverdig, men da er det jo heller ikke et problem.

 

Men andre kan ha dette i sterkere grad enn deg eller ha en annen angstlidelse, og for andre kan det også være fint å få satt et navn på det de har vært plages av og kunne bruke en slik diagnose til å få adekvat hjelp.

 

Anonymous poster hash: 718de...613

[Anonym bruker]

Snylter er også en diagnose. De er gørrlate og eier ikke skamvett med tanke på at de er parasitter på velferdsstaten.

 

Anonymous poster hash: 297b0...414

 

Ja, for et liv på uføretrygd virker jo svært så forlokkende .

 

 

 

Anonymous poster hash: 718de...613

[Anonym bruker]

Jeg kjenner jeg blir ordentlig provosert av folk med sosial angst, men som samtidig er veldig sosiale. Jeg har sosiale utfordringer, men vil absolutt ikke si jeg lider av sosial angst. Til tider har jeg gått fra sosiale tilstelninger pga sterkt ubehag (hjerteklapp, føler press mtp å være snakkesalig og morsom osv), allikevel vil jeg ikke sykeliggjøre det. På jobb kjenner jeg også på ubehag, men tanken på at jeg ikke skal la dette overskygge viljen til å gjøre en jobb, gjør at jeg står i jobb.

 

Det finnes massevis av ting helt normale mennesker føler ubehag over, men man MÅ ikke gi det en diagnose!

 

Anonymous poster hash: eb0e5...677

Du har tydeligvis aldri opplevd skikkelig sosial angst. Og da mener jeg vel alvorlig angst. 

 

Jeg samme symptomer som deg. I tillegg blir jeg svimmel og uvel, kan besvime hvis det er skikkelig ille. Hyperventilerer, puls på 250, blir gjennomvåt av svette, umulig å snakke til, og klarer ikke å snakke med andre. Det er alvorlig angst, og det sliter meg ut. 

 

Jeg klarer likevel å være sosial. Ene dagen kan det være umulig å bare gå på nærbutikken, selv om jeg vet at det er den tiden på døgnet det er få kunder. Andre dagen kan jeg reise til byen, treffe venner og kanskje til og med være veldig utadvent, glad og trygg på meg selv. Men, alt til sin tid. Jeg trenger å planlegge, og tenker "hva hvis noe skjer?", og legger en slagplan. Siden jeg går i terapi, er det også en del av terapien å oppsøke angsten. Da velger jeg det som føles som et passelig tidspunkt, og er gjerne med mennesker som jeg allerede er trygg på. 

 

Jeg håper kommentaren din kun er for å provosere, men om det ikke er det, kan jeg i det minste ha gitt deg et lite innblikk i hva alvorlig angst dreier seg om. 

 

Anonymous poster hash: 27e87...f05

[Anonym bruker]

 

 

Jeg kjenner jeg blir ordentlig provosert av folk med sosial angst, men som samtidig er veldig sosiale. Jeg har sosiale utfordringer, men vil absolutt ikke si jeg lider av sosial angst. Til tider har jeg gått fra sosiale tilstelninger pga sterkt ubehag (hjerteklapp, føler press mtp å være snakkesalig og morsom osv), allikevel vil jeg ikke sykeliggjøre det. På jobb kjenner jeg også på ubehag, men tanken på at jeg ikke skal la dette overskygge viljen til å gjøre en jobb, gjør at jeg står i jobb.

 

Det finnes massevis av ting helt normale mennesker føler ubehag over, men man MÅ ikke gi det en diagnose!

 

Anonymous poster hash: eb0e5...677

Hva i alle dager er problemet?

Og jo, det du beskriver høres ut som mild angst. Vil du ikke ha en diagnose og synes at du takler det fint selv, så er naturligvis det opp til deg. Svært mange plages av dette i enkelte situasjoner uten at det hemmer dem nevneverdig, men da er det jo heller ikke et problem.

 

Men andre kan ha dette i sterkere grad enn deg eller ha en annen angstlidelse, og for andre kan det også være fint å få satt et navn på det de har vært plages av og kunne bruke en slik diagnose til å få adekvat hjelp.

 

Anonymous poster hash: 718de...613

Selvfølgelig skjønner jeg at noen sliter pga sosial angst. Jeg har nære familiemedlemmer som har store problemer med sin sosiale angst. Også pga dette, blir jeg provosert når folk slenger diagnosen i hytt og pine pga noe de er ukomfortabel med.

Jeg er en stor selvkritiker og krever mye av meg selv, derfor kan jeg innimellom kræsje litt i sosiale lag. Men å sette en diagnose på det blir helt latterlig! Det må da kunne gå an å ikke fungere optimalt alltid, ja til og med føle ubehag, uten at man skal få utdelt diagnose? Sosial angst er en alvorlig lidelse, og selv med mild grad er man ikke i stand til å være veldig sosial.

 

Anonymous poster hash: eb0e5...677

[Anonym bruker]

 

 

Jeg kjenner jeg blir ordentlig provosert av folk med sosial angst, men som samtidig er veldig sosiale. Jeg har sosiale utfordringer, men vil absolutt ikke si jeg lider av sosial angst. Til tider har jeg gått fra sosiale tilstelninger pga sterkt ubehag (hjerteklapp, føler press mtp å være snakkesalig og morsom osv), allikevel vil jeg ikke sykeliggjøre det. På jobb kjenner jeg også på ubehag, men tanken på at jeg ikke skal la dette overskygge viljen til å gjøre en jobb, gjør at jeg står i jobb.

 

Det finnes massevis av ting helt normale mennesker føler ubehag over, men man MÅ ikke gi det en diagnose!

 

Anonymous poster hash: eb0e5...677

Du har tydeligvis aldri opplevd skikkelig sosial angst. Og da mener jeg vel alvorlig angst.

 

Jeg samme symptomer som deg. I tillegg blir jeg svimmel og uvel, kan besvime hvis det er skikkelig ille. Hyperventilerer, puls på 250, blir gjennomvåt av svette, umulig å snakke til, og klarer ikke å snakke med andre. Det er alvorlig angst, og det sliter meg ut.

 

Jeg klarer likevel å være sosial. Ene dagen kan det være umulig å bare gå på nærbutikken, selv om jeg vet at det er den tiden på døgnet det er få kunder. Andre dagen kan jeg reise til byen, treffe venner og kanskje til og med være veldig utadvent, glad og trygg på meg selv. Men, alt til sin tid. Jeg trenger å planlegge, og tenker "hva hvis noe skjer?", og legger en slagplan. Siden jeg går i terapi, er det også en del av terapien å oppsøke angsten. Da velger jeg det som føles som et passelig tidspunkt, og er gjerne med mennesker som jeg allerede er trygg på.

 

Jeg håper kommentaren din kun er for å provosere, men om det ikke er det, kan jeg i det minste ha gitt deg et lite innblikk i hva alvorlig angst dreier seg om.

 

Anonymous poster hash: 27e87...f05

Det høres mer ut som om du har generalisert angst, enn sosial angst når det svinger sånn.

Jeg har aldri opplevd ordentlig anfall av sosial angst, men jeg har levd med generalisert angst gjennom en del år. Og ja, det var grusomt til tider. Uten at man kan sammenlikne, antar jeg at det er grusomt å leve med sosial angst.

Gjennom psykologtimer har jeg blitt "flinkere" til å ta kontroll over angsten. I dag er jeg så og si symptomfri, og jeg definerer meg selv som angstfri.

 

Poenget mitt var ikke provosere, men for å si at det er provoserende med mennesker som jevnlig (det gjelder altså ikke deg) er veldig sosiale, men allikevel påberoper seg sosial angst-diagnosen. Jeg tenker at det er dem som ikke vet hva de snakker om.

 

Anonymous poster hash: eb0e5...677

[Anonym bruker]

 

 

Jeg kjenner jeg blir ordentlig provosert av folk med sosial angst, men som samtidig er veldig sosiale. Jeg har sosiale utfordringer, men vil absolutt ikke si jeg lider av sosial angst. Til tider har jeg gått fra sosiale tilstelninger pga sterkt ubehag (hjerteklapp, føler press mtp å være snakkesalig og morsom osv), allikevel vil jeg ikke sykeliggjøre det. På jobb kjenner jeg også på ubehag, men tanken på at jeg ikke skal la dette overskygge viljen til å gjøre en jobb, gjør at jeg står i jobb.

 

Det finnes massevis av ting helt normale mennesker føler ubehag over, men man MÅ ikke gi det en diagnose!

 

Anonymous poster hash: eb0e5...677

Du har tydeligvis aldri opplevd skikkelig sosial angst. Og da mener jeg vel alvorlig angst.

 

Jeg samme symptomer som deg. I tillegg blir jeg svimmel og uvel, kan besvime hvis det er skikkelig ille. Hyperventilerer, puls på 250, blir gjennomvåt av svette, umulig å snakke til, og klarer ikke å snakke med andre. Det er alvorlig angst, og det sliter meg ut.

 

Jeg klarer likevel å være sosial. Ene dagen kan det være umulig å bare gå på nærbutikken, selv om jeg vet at det er den tiden på døgnet det er få kunder. Andre dagen kan jeg reise til byen, treffe venner og kanskje til og med være veldig utadvent, glad og trygg på meg selv. Men, alt til sin tid. Jeg trenger å planlegge, og tenker "hva hvis noe skjer?", og legger en slagplan. Siden jeg går i terapi, er det også en del av terapien å oppsøke angsten. Da velger jeg det som føles som et passelig tidspunkt, og er gjerne med mennesker som jeg allerede er trygg på.

 

Jeg håper kommentaren din kun er for å provosere, men om det ikke er det, kan jeg i det minste ha gitt deg et lite innblikk i hva alvorlig angst dreier seg om.

 

Anonymous poster hash: 27e87...f05

Det høres mer ut som om du har generalisert angst, enn sosial angst når det svinger sånn.

Jeg har aldri opplevd ordentlig anfall av sosial angst, men jeg har levd med generalisert angst gjennom en del år. Og ja, det var grusomt til tider. Uten at man kan sammenlikne, antar jeg at det er grusomt å leve med sosial angst.

Gjennom psykologtimer har jeg blitt "flinkere" til å ta kontroll over angsten. I dag er jeg så og si symptomfri, og jeg definerer meg selv som angstfri.

 

Poenget mitt var ikke provosere, men for å si at det er provoserende med mennesker som jevnlig (det gjelder altså ikke deg) er veldig sosiale, men allikevel påberoper seg sosial angst-diagnosen. Jeg tenker at det er dem som ikke vet hva de snakker om.

 

Anonymous poster hash: eb0e5...677

 

Da skjønner jeg litt bedre hva du mener  

Jeg er enig i at diagnosen blir litt misbrukt av enkelte. Det er lett å kalle det angst bare man føler det minste ubehag, men jeg tviler på at en psykiater kunne diagnostisert alle med angst. 

 

Jeg har vært gjennom flere utredninger, på ulike avdelinger og sykehus, og sosial angst-diagnosen blir bekreftet hver gang. (Angsten er en tilleggsdiagnose) Egentlig har jeg prestasjonsangst, men det går visst under sosial angst. Jeg har problemer med å gjøre ting foran andre. Bare det å ta opp penger av lommeboken når jeg skal betale på butikken gjør angsten brutal om jeg har en dårlig dag. Men jeg får samme reaksjon om jeg f.eks møter en jeg kjenner på kjøpesenteret, eller om jeg må være steder der det er mange mennesker. Tilstelninger på skolen og i barnehagen er noe jeg gruer meg til i flere måneder. Noen ganger går det likevel greit, mens andre ganger må jeg gå etter noen minutter, om jeg i det hele tatt kommer meg dit. Pappaen til barna stiller heldigvis opp  

 

I det siste har det likevel hendt at jeg har tatt bussen(!) til byen, og bare gått blant folkene der. Nesten litt på impuls, men jeg vet at det hjelper meg opp og frem. Det er jo fremskritt, og det er fantastisk! 

 

Jeg vet ikke om jeg er naiv eller alt for optimistisk, men jeg tror at det er litt latskap, viljesvakhet eller rett og slett mangel på hjelp som gjør dette til et så stort problem for enkelte, at de ikke kan jobbe på flere år - eller kanskje resten av livet. Jeg er som deg, har en vilje av stål og tenker kun fremover. Så klart angsten hemmer de tankene når det står på som verst, men man har det ikke like jævlig hele tiden, og i de bedre øyeblikkene bør man fokusere på hva som hjelper. Jeg er ingen fagperson, og kan ikke vite alt om problemene til folk, men jeg har møtt mange pasienter alle de gangene jeg har vært innlagt på psyk. Jeg har vært en del innlagt, og dessverre er det mange "gjengangere" på avdelingene. Ting tar tid, og det krever mye innsats. Men, jeg ser at de som virkelig har gått inn for å ta i mot hjelp, gjøre en innsats selv og tør å utfordre seg selv, de har kortere innleggelser med større mellomrom. Jeg har møtt flere som nærmest kun lar det være opp til legene og psykologene, og som i tillegg virker halvveis oppegående, som aldri kommer noe sted. Jeg vet ikke om de vil jobbe eller ikke, men de klarer ikke alltid å skjule alt like godt - f.eks at det går fint å ikke jobbe. Jeg føler de kamuflerer det inn i at de har så mye bedre tid til seg selv, de har mulighet til å gjøre ting som er bra for dem, og at en jobb ikke passer dem der de er i livet osv. For, ja, det finnes mennesker som nærmest godter seg over at de slipper å jobbe, for de har tross alt en diagnose. Alt er likevel relativt. 

 

Kunne fortsatt i det uendelige, men jeg går i seng. 

(For gjett! I morgen skal jeg på møte med NAV og diverse, for jeg er klar for arbeid! ) 

 

Anonymous poster hash: 27e87...f05

[Anonym bruker]

Jeg sliter med sosial angst og har fått diagnosen etter flere år på Vop. Men med alkohol innabords merker ingen til det og svært få vet om det, da blir jeg ett livlig menneske som snakker, flørter osv.

 

Men er jeg edru er jeg helt annerledes og jeg bruker lang tid på å varme opp når jeg møter nye folk! Møter jeg nye folk holder jeg meg i bakgrunnen og når jeg først åpner munnen detter det gjerne noe dumt ut, som jeg lenge har tenkt over hva jeg skal si når jeg først skal si noe. Og etter det føler jeg meg så dum at jeg sier ingenting mer og begynner å kaldsvette.

Buss er ett mareritt og føler alle stirrer på meg, jeg må sjekke håret, om jeg har noe mellom tenne, hull i buksa osv.

Men musikk på ørene er min komfortsone, har jeg det klarer jeg å ta buss osv, men kjenner på angsten da å ja. Og skal jeg på shopping drar jeg aldri alene for det takler jeg ikke. Men kan jeg gå med barnevognen hjelper det mye, da legger folk merke til babyen og ikke meg.

Å stå i butikkø alene er ett mareritt og spesielt hvis noen snakker ett annet språk og ler, da er jeg nesten sikker på det er meg de ler av.

 

Men det er ikke noe jeg sier til alle, sier ikke "hei jeg heter ***** og jeg lider av sosial angst" så det er svært få som vet om tilstanden min. Selv om det sikkert synes når jeg er alene.

 

Noen dager takler jeg rett å slett ikke gå ut, men da er barna og samboeren gode støttespillere, for de føler jeg meg trygg på og jeg kan være meg selv uten å føle jeg blir dømt.

 

Så før du kan noe om diagnosen til personen og hvorfor personen har fått den så syns jeg du skal slutte å forhåndsdømme!!!

 

Anonymous poster hash: 4eeb6...38b