Organdonasjon, inspirert...

[Anonym bruker]

Hvor mange av dere er organdonorer itilfelle noe skulle skje?

 

Hvordan ville dere stilt dere dersom dere fikk dette spørsmålet vedr en av deres nærmeste?

 

Spør fordi det iallefall er noe jeg mener er en viktig ting å snakke med våre nærmsete om. 

Jeg er organdonor og har kortet med meg i lommeboken min. Både foreldrene mine og mannen min vet det. Mamma er det også. Mannen min tror jeg ikke har laget seg opp en mening om det. 

 

 

 

Anonymous poster hash: a20ce...898

[Anonym bruker]

Jeg har både kort og klistremerke i lommeboka. De rundt meg vet det

 

Anonymous poster hash: e46df...e3a

[Anonym bruker]

Jeg kan dessverre ikke være det, for jeg har hatt kreft. Men jeg var registrert donor før jeg ble syk, og jeg har snakket med både foreldrene min og mannen min om dette. Vet ikke om de er registrert, men de er ihvertfall positiv, sånn at jeg ville ha sagt ja hvis jeg må ta det valget på vegne av dem.

 

Anonymous poster hash: be302...643

[Gemini77]

Ja, jeg er organdonor. Alle mine nærmeste vet om det, og jeg har appen på tlf min.

[Anonym bruker]

Jeg har sagt ja til å være organdonor.

 

Det enklest er jo å stille seg selv spørsmålet: Ville jeg sagt ja til å få et nytt organ om jeg, min mann eller mine barn trenger det?. De fleste svarer vel ja på dette spørsmålet.. Og da mener jeg at man må være villig til å gi også (om det skulle bli aktuelt). Om mine organer og min død kan gi noen andre et lengre liv, ja da skal ikke jeg si nei til det! Jeg får jo ikke gjort noe med organene mine, jeg er jo dau.. 

 

Min mann er sterkt imot organdonasjon. Hadde (gud forby) noe skjedd ham og det ville blitt et aktuelt spørsmål for meg, så tror jeg desverre at jeg måtte ha sagt nei. Jeg prøver å overtale ham til å si ja, men jeg kan jo ikke presse ham heller. Er jo nødt til å respektere valget han tar. 

Anonymous poster hash: cb25d...ad6

[QueeenBeee]

Jeg er organdonor, de aller fleste i min familie er det. Samboer var i mot dette før, men har endrett mening etter hvert. Dette er noe vi alle er veldig åpne om og kjenner ingen som er i mot eller syns det er rart. Eneste jeg har sagt er at jeg vill ikke gi fra meg hjerte mitt. Det blir for personlig og kjenner at det er ikke greit å gi det bort, selv om jeg har bruk for det når jeg dør. Kan være dette forandrer seg etter som årene går, men per dag dato er det ok å gi det bort. (føler jeg må forklare meg, har måttet forsvare det den veien oftere enn andre veien)

[Sol Skippertaksdronning]

Er registrert donor. Skulle noe hende ungene slik at spørsmål om donasjon ble aktuelt ville jeg sagt ja. Gud forby det blir aktuelt da..

[PrinsesseHengepupp]

Jeg er donor, men kan mest sannsynlig ikke brukes pgs antistoffer. Men de har forsket så lite på min tilstand at jeg har fått klarsignal for å være registrert, så vil de ta de nødvendige prøvene av de aktuelle organene hvis det blir aktuelt. 

 

Ser det som en selvfølge å stille seg positiv til organdonasjon, enten det er ens egne eller ens næres organer. 

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg er registrert, men er litt usikker faktisk. Husker jeg fylte ut noe skjema og hadde et kort for mange, mange år siden, men aner ikke hvor kortet er nå. Vet ikke om jeg ble registrert skikkelig heller, men jeg har sagt til mannen min at jeg vil være organdonor. Han er mer usikker selv på hva han vil.

 

For min del hadde det ikke vært noe problem å tenke på at min mann, min mor, min venninne el. skulle donert vekk organene sine. Derimot klarer jeg ikke tanken på at barna mine skulle donert vekk organer dersom (gudene forby!) det skulle hende noe med dem. Bare tanken på å kutte ut ting fra dem og sette det inn i andre får meg til å bli kvalm. Jeg vet at det er galt av meg å tenke slik, og at om det var ett av mine barn som trengte et organ ville jeg med glede tatt i mot, men likevel vet jeg ikke jeg hadde fått meg til å donere vekk barna mine sine organer.

Anonymous poster hash: 74746...90f

[Anonym bruker]

Jeg er organdonor. Det er helt naturlig for meg, ettersom samboeren min mest sannsynlig trenger nyrer en eller annen gang i løpet av livet.

 

Hvis jeg fikk spørsmålet ang en av mine nærmeste, så kommer det helt an på hva de forskjellige mener om den saken selv. Og det er like mange ulike meninger som det er personer..

 

Anonymous poster hash: 228f6...d59

[Følelsesvims]

Jeg er organdonor, det er opplest og vedtatt med både foreldrene mine og mannen. 

 

Med mindre det har endret seg i det siste så er det faktisk pårørende som må si ja eller nei. At man er registrert/har donorkort/app er fint det, men det er pårørende som må gi sin tillatelse. Derfor er det så viktig å si ifra og diskutere det!

 

Hadde jeg blitt spurt på mine manns vegne hadde jeg sagt ja. Forhåpentligvis hadde jeg klart å si ja på mine barns vegne og. Tanken på at man kan redde så mange liv, synes jeg er en fin tanke og forhåpentligvis en trøst i sorgen....og ikke minst tanken på at fordi jeg gjorde det valget slipper noen andre den sorgen, og noen andre slipper den gnagende tanken på "mitt barn kunne blitt reddet hvis noen sa ja". 

Det å vite at et annet menneske måtte dø for at jeg/familiemedlemmer skulle kunne leve er jo også en fæl tanke, forsåvidt, men jeg velger å fokusere på det mirakelet det er at vi kan ta døden og gjøre om til liv.