Flere her i forhold med kronisk syke menn?

[Anonym bruker]

Hvordan er hverdagen? Hva får dere til å bli? Hvordan tar dere vare på forholdet?

 

Denne påskeferien har vært tung og slitsom, som vanlig. Når vi, jeg og barna, tar ferie, tar han ferie fra det lille han ellers pleier å bidra med.

 

Anonymous poster hash: 2885b...790

[Anonym bruker]

Dytter til framsida igjen..

 

Anonymous poster hash: 2885b...790

[Anonym bruker]

Mannen min møtte veggen for to år siden. Et år sykemeldt med påfølgende AAP. Det har vært en romantikkdreper for å si det slik. Alt har falt på meg, det blir mer rotete når noen går hjemme.. Og jeg må ta det når jeg kommer hjem fra jobb. Mange dager står frokosten fortsatt på bordet.. Jeg blir gaaal.

 

Hvis jeg ymter frempå om at jeg har vondt noe sted får jeg bare høre hvor mye verre han har det - han har altså blitt veldig egosentrisk.

 

Det er heldigvis på vei til å bli bedre, men det har vært en lang og vanskelig prosess..

 

Anonymous poster hash: 44280...df7

[4barns mor]

Mannen min er kronisk syk, noen ganger så syk at det blir ambulanse med fult blålys. Vi har to barn sammen og jeg en fra tidligere. Vi tar en dag av gangen, og har igrunn lært oss å leve med det. Dette er vår hverdag. Vi nyter periodene hvor han er "frisk" og prøver å gjøre det beste ut av det...

[Anonym bruker]

Min mann har kronisk leukemi. Den holdes pr. tiden ganske greit i sjakk, men han vil trolig ikke bli eldgammel.. Han har periodevis et ekstremt søvnbehov, plages av smerter og kvalme, generell utilpasshet og med sykdomsfølelse i kroppen. Han sluttet å jobbe for et års tid siden, noe som var hardt for han. Han har aldri vært typen til å legge seg til, og kjeder seg fort når det ikke skjer noe. Han har også tjent gode penger, noe han ikke gjør lenger.

 

Alt dette har gjort at han er deprimert i perioder, og dette er nesten det hardeste å takle synes jeg. Jeg forstår at han har det vondt, og jeg vil gjerne hjelpe han, men det er så trøstesløst mye negativ energi rundt han, og jeg blir fryktelig sliten av det. Å stå på ekstra med barna og i huset koster meg mindre enn å forholde meg til at han griner i dusjen og skammer seg, prøver å skjule det, blir liggende på sofaen med nesa ned i sofaputene, døser av og sovner innimellom, labber rundt som en trist valp... og med tusen tunge tanker i hodet, uten at jeg får hjulpet han. Prøver jeg å gi en klem eller et oppmuntrende ord, bjeffer han tilbake, og ber meg ikke være nedlatende.. Det er vanskelig å være der for han, når han er så skamfull og har så mye selvforakt...

 

jeg burde takke for hver dag jeg får med han, men jeg må jo innrømme at langt fra de fleste dagene nå er gode.. jeg stiller opp for han egentlig, intet mer..

 

Har mye dårlig samvittighet for disse følelsene, og tenker av og til at hvis jeg var en bedre kone ville han ikke vært deprimert, eller hvis jeg hadde hjulpet han mer med den børen han bærer, så ville han følt det lettere.. men jeg finner ikke ut hvordan jeg kan gjøre det. ..

 

For et par måneder siden begynte vi å sove på hvert vårt soverom. Jeg skjuler det i praktiske årsaker, som at han legger seg senere enn meg, jeg sover dårlig om dagen osv, men han vet nok innerst inne at vi sklir fra hverandre nå... Å dele soverom med han var etter hvert for vondt for meg. Jeg ble liggende å lure på hvordan han hadde det, sov ekstremt dårlig, våknet av at han tasset ut og inn av soverommet, og ønsket så gjerne å gjøre noe for han.. og ble revet i stykker av dårlig samvittighet og utilstrekkelighet...

 

Men, samtidig... jeg burde jo klare å være sterk og god for han... Jeg har det ikke helt i meg.. :/

Anonymous poster hash: b7224...d5c

[Anonym bruker]

 

Min mann har kronisk leukemi. Den holdes pr. tiden ganske greit i sjakk, men han vil trolig ikke bli eldgammel.. Han har periodevis et ekstremt søvnbehov, plages av smerter og kvalme, generell utilpasshet og med sykdomsfølelse i kroppen. Han sluttet å jobbe for et års tid siden, noe som var hardt for han. Han har aldri vært typen til å legge seg til, og kjeder seg fort når det ikke skjer noe. Han har også tjent gode penger, noe han ikke gjør lenger.

 

Alt dette har gjort at han er deprimert i perioder, og dette er nesten det hardeste å takle synes jeg. Jeg forstår at han har det vondt, og jeg vil gjerne hjelpe han, men det er så trøstesløst mye negativ energi rundt han, og jeg blir fryktelig sliten av det. Å stå på ekstra med barna og i huset koster meg mindre enn å forholde meg til at han griner i dusjen og skammer seg, prøver å skjule det, blir liggende på sofaen med nesa ned i sofaputene, døser av og sovner innimellom, labber rundt som en trist valp... og med tusen tunge tanker i hodet, uten at jeg får hjulpet han. Prøver jeg å gi en klem eller et oppmuntrende ord, bjeffer han tilbake, og ber meg ikke være nedlatende.. Det er vanskelig å være der for han, når han er så skamfull og har så mye selvforakt...

 

jeg burde takke for hver dag jeg får med han, men jeg må jo innrømme at langt fra de fleste dagene nå er gode.. jeg stiller opp for han egentlig, intet mer..

 

Har mye dårlig samvittighet for disse følelsene, og tenker av og til at hvis jeg var en bedre kone ville han ikke vært deprimert, eller hvis jeg hadde hjulpet han mer med den børen han bærer, så ville han følt det lettere.. men jeg finner ikke ut hvordan jeg kan gjøre det. ..

 

For et par måneder siden begynte vi å sove på hvert vårt soverom. Jeg skjuler det i praktiske årsaker, som at han legger seg senere enn meg, jeg sover dårlig om dagen osv, men han vet nok innerst inne at vi sklir fra hverandre nå... Å dele soverom med han var etter hvert for vondt for meg. Jeg ble liggende å lure på hvordan han hadde det, sov ekstremt dårlig, våknet av at han tasset ut og inn av soverommet, og ønsket så gjerne å gjøre noe for han.. og ble revet i stykker av dårlig samvittighet og utilstrekkelighet...

 

Men, samtidig... jeg burde jo klare å være sterk og god for han... Jeg har det ikke helt i meg.. :/

 

Anonymous poster hash: b7224...d5c

 

 

Kjære deg - du skal ikke være hans terapeut, du skal være hans kone. Og du har også lov til å føle på alle de vonde følelsene som denne sykdommen fører med seg.

 

Får dere noe oppfølging som familie? En slektning av meg fikk det, psykiatrisk sykepleier på Radiumhospitalet, det hadde de veldig godt av. Han ble ristet ut av "boblen" som han gikk i og ikke greide å komme seg ut av på egen hånd. Han begynte å se verden rundt seg igjen på en annen måte, og han begynte å bli mer delaktig så mye han greide.

 

Mannen din høres jo veldig deprimert ut (og det er jo forståelig), så han kan sikkert også ha god hjelp av oppfølging for sin egen del også.

 

Du kunne sikkert også ha godt av å få luftet dine tanker og følelser i den situasjonen dere er i. Kreftforeningen har jo grupper for pårørende, så kanskje det kan være noe for deg og ev barna?

 

Håper mannen din greier å komme ut av boblen slik at dere kan få nyte de bedre dagene og skape gode minner sammen og bare være tilstede her og nå.

 

<3

 

Anonymous poster hash: cae04...676

[Anonym bruker]

 

Min mann har kronisk leukemi. Den holdes pr. tiden ganske greit i sjakk, men han vil trolig ikke bli eldgammel.. Han har periodevis et ekstremt søvnbehov, plages av smerter og kvalme, generell utilpasshet og med sykdomsfølelse i kroppen. Han sluttet å jobbe for et års tid siden, noe som var hardt for han. Han har aldri vært typen til å legge seg til, og kjeder seg fort når det ikke skjer noe. Han har også tjent gode penger, noe han ikke gjør lenger.

 

Alt dette har gjort at han er deprimert i perioder, og dette er nesten det hardeste å takle synes jeg. Jeg forstår at han har det vondt, og jeg vil gjerne hjelpe han, men det er så trøstesløst mye negativ energi rundt han, og jeg blir fryktelig sliten av det. Å stå på ekstra med barna og i huset koster meg mindre enn å forholde meg til at han griner i dusjen og skammer seg, prøver å skjule det, blir liggende på sofaen med nesa ned i sofaputene, døser av og sovner innimellom, labber rundt som en trist valp... og med tusen tunge tanker i hodet, uten at jeg får hjulpet han. Prøver jeg å gi en klem eller et oppmuntrende ord, bjeffer han tilbake, og ber meg ikke være nedlatende.. Det er vanskelig å være der for han, når han er så skamfull og har så mye selvforakt...

 

jeg burde takke for hver dag jeg får med han, men jeg må jo innrømme at langt fra de fleste dagene nå er gode.. jeg stiller opp for han egentlig, intet mer..

 

Har mye dårlig samvittighet for disse følelsene, og tenker av og til at hvis jeg var en bedre kone ville han ikke vært deprimert, eller hvis jeg hadde hjulpet han mer med den børen han bærer, så ville han følt det lettere.. men jeg finner ikke ut hvordan jeg kan gjøre det. ..

 

For et par måneder siden begynte vi å sove på hvert vårt soverom. Jeg skjuler det i praktiske årsaker, som at han legger seg senere enn meg, jeg sover dårlig om dagen osv, men han vet nok innerst inne at vi sklir fra hverandre nå... Å dele soverom med han var etter hvert for vondt for meg. Jeg ble liggende å lure på hvordan han hadde det, sov ekstremt dårlig, våknet av at han tasset ut og inn av soverommet, og ønsket så gjerne å gjøre noe for han.. og ble revet i stykker av dårlig samvittighet og utilstrekkelighet...

 

Men, samtidig... jeg burde jo klare å være sterk og god for han... Jeg har det ikke helt i meg.. :/

 

Anonymous poster hash: b7224...d5c

 

Jeg synes det høres ut som du er en fantastisk kone, men mannen din evner ikke å se det akkurat nå. Dette bør du ikke bære på alene, søk hjelp! Å prate om noe kan gjøre underverker.

 

Jeg klikket meg egentlig inn på denne tråden for å fortelle om min mann som har ryggplager og som må melde pass på enkelte aktiviteter og som blir kveldstrøtt av medisinene han bruker, men jeg lister meg stille ut igjen og holder kjeft om det. Han er ikke så verst likevel, skjønner jeg nå

 

Anonymous poster hash: 5cb53...251