Jeg tror vi bonusmammaer...

[Anonym bruker]

At vi damer som forelsker oss hodestups i menn som har barn fra før, forelsker oss i mannen og ikke barna hans.

 

Jeg har en mann med barn fra før, og jeg synes til tider det er vanvittig tungt. På grunn av barna har jeg tenkt tanken på å gå, men mannen er så himla bra og når det er oss og stortsett hele tiden har jeg det så godt og han utrykker det samme. Føler det er ekte, og at jeg vil ha det sånn resten av livet.

 

Når det gjelder barna er det "dessverre" ikke de det er noe feil med. Når det gjelder barna er mannen og jeg på samme side, og jobber målbevisste sammen. Jeg har også barn, men uten noen å dele samvær med. Vi er unge. Når det gjelder barna er barnemoren helt forskrudd. Hun jobber i mot, er et "trygdetroll" og inntrykket mitt i forhold til min kompetanse er det noe psykisk som ligger i bunn. I følge eldste barnet sier mor at de skal være "drittunger" å finne på mest mulig tull (og gjett om de har gjort!!!) og mest sansynlig har de vel fått beskjed om å ikke høre på meg heller tenker jeg da, i følge mor er det bekymring ved at far har barna og det har vært det ene etter det andre (dette kan jeg motbekrefte på det høyeste!). DET gjør det hele vanskelig for meg. Vanskelig fordi hun også har prøvd sitt for å ødelegge vårt forhold, fordi hun prøver å ødelegge for sine egne barn uten hell og alt mulig.

Hadde jeg på forhånd visst det her, så hadde jeg ALDRI latt meg bli så glad i værken barna eller mannen. Jeg har bitt tenna sammen LENGE, og lengre skal det bli. For ikke søren om noen, om det så er barn eller gale ekser, skal få ødelegge for meg å være med den jeg virkelig elsker.

Jeg tror den gale dama holder på sånn på grunn av penger. Men det er min egen tanke.

 

Jeg har et godt forhold til barna, de kommer til meg for kos selv når de er friske som syke, jeg og mine egne blir involvert i tegninger som en familie, jeg får tegninger som er laget i barnehage og hjemme, jeg blir spurt om ting og spurt etter. Jeg føler at de er glade i meg også, som jeg er i de. Selv om de og hele situasjonen kan gå meg på nervene til tider.

 

Jeg tror at flere her inne har som meg, ikke visst hva de har gått til, og fordi de er så glade i mannen og egentlig har det bra så er det vanskelig å gå på grunn av det er tyngre eller vanskeligere eller tøffe perioder å være bonusmamma. Vi er voksne, barna ser opp til oss selv om vi er pappas kjæreste eller mammas kjæreste, mamma eller pappa.

Jeg hadde satt så pris på om min eks hadde hatt samvær med barna sine og funnet seg en bra dame som jeg visste barna var trygge med.

Jeg hadde heller aldri vært med min nåværende mann om han ikke var flink og snill med barna mine eller sine egne.

 

Så til dere bonusmammaer, vær tålmodige og jobb tett med barnefar uansett om eksen er hurpe, vanskelig eller medgjørlig. Finn gledene ved å ha bonusbarn, selv i de tøffe periodene. Er det ikke litt deilig at barn som ikke er dine egne likevel setter pris på deg og ser på deg som en del av familien? Om de ikke gjør det, så gi de ikke noe annet valg. Få de til å like deg!

Det er en grunn til at du ble sammen med barnefar, og er det grunn nok til at noe irritasjon kan svelges i 15 år +/- til? Gjøre det beste, og ihverfall vite at mannen og barna hans, evt dine og evt felles har det bra og får gode minner?

 

Og, om noe går deg enormt på nervene og du trenger skrike det ut før du lufter det for mannen, eller etter det er lufta. Fortsett å skriv innlegg som andre damer her kan være enig i, slå deg over fingrene med en bambuspinne eller mene er såkalt "trolling".

 

 

Hilsen hun som er så egoistisk som vil føde alene (i et annet innlegg). Tihi

 

Anonymous poster hash: fb2b1...602

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen her

Godt skrevet.

 

Anonymous poster hash: 4dcc5...97f