Jeg forstår det bare ikke. Kan noen gi meg innsyn?

[Anonym bruker]

Har en venninne som har slitt med angst de siste tjue årene. Psykolog, lege, noe alternativ terapi - LYKKEPILLER selvfølgelig. 

 

Sykemeldt fra jobben i lange perioder, veldig regelmessig, også dette i de siste tjue årene. Sover mye hver dag - hviler etter hun kommer fra jobb når hun jobber. Ingen barn.

 

Hun har en venninne som bor et stykke unna - de har noe felles interesser og sees endel gjennom året. Det som sjokkerer meg er i disse periodene, når hun er dårlig og ikke kan gå på jobb gjennom flere uker, eller måneder, så er de og besøker henne. Da kommer det bilder av sammenkomster med andre mennesker, aktiviteter de gjør og diverse. Jeg vet også at dette ikke bare er fasadebilder, da jeg kjenner henne ganske godt og hun deler mye med meg - dårlige og gode perioder. 

 

Bare tenker sånn i forhold til kollegaer og arbeidsgiver at dette må jo virke rart på dem også. Hun gir jo inntrykk av at alt som er gøy orker hun, men kjedelige ting som jobb og sånn - nei det blir for mye.

 

Jeg merker også at jeg blir litt irritert på dette, selv om jeg ikke vil. Jeg synes at det blir for lettvint og at sykemelding blir en kjapp utvei til å få litt ekstre fri. Jeg ser jo at hun har disse angstproblemene, men jeg ser ikke nødvendigvis at det blir bedre av å ha fri.

 

Jeg forstår ikke...jeg prøver virkelig, men det går ikke

Anonymous poster hash: 1d3ce...ebf

[Anonym bruker]

Kanskje hun har angst for å jobbe og andre kjedelige ting...

 

Anonymous poster hash: fbff2...687

[Anonym bruker]

Generelt i mot spekulasjoner på denne måten.
Sykemeldingen er jo en sak mellom henne og legen. Arbeidsgiver trenger det arbeidsgiver trenger å vite.
 

Anonymous poster hash: 62572...8e1

[Anonym bruker]

Mamma har sterkt angst og er bipolar. Vært innlagt flere ganger (både frivillig og på tvang), går til psykolog og går på sterke medisiner.

Stort sett sitter hun bare inne. På gode dager henter hun posten og handler i butikken. På veldig gode dager klarer hun å være sosial, men det innebærer at hun er sengeliggende i dagesvis etterpå og ikke går ut av leiligheten på flere uker.

 

Mamma jobber ikke. Hun har få venner. Hun er stort sett alene hver eneste dag, bortsett fra litt besøk av broren min og mormor. Om mamma klarer å være sosial noen ganger i året med venninner så unner jeg henne det! Hun har mistet så og si alt. Det å kunne være litt sosial er noe alle mennesker burde få "lov til" uten at andre skal sette spørsmålstegn ved det.

Anonymous poster hash: 5a063...68f

[Anonym bruker]

Jeg tenker vel litt sånn nå. Er det virkelig verdt å gi alt man har i jobben, og ikke orke noe som helst annet? Føle at man stadig ikke orker noe som helst?

 

Og det er kanskje i de periodene hun er sykemeldt at hun orker å leve litt?

 

Jeg er enig at det ikke er lett å forstå. Men har endret veldig syv etter at min samboer har blitt syk. Og sliter kanskje med noe av det samme.

 

Anonymous poster hash: 202e6...11b

[Pengetreet]

Så hvis man er sykemeldt så skal man kun være hjemme uten noe liv utenom?

Vet du, det anbefales at de med psykiske helseplager har fritidsinteresser som de holder på. Å være litt sosial, ha hobbyer og komme seg litt ut. Dette er med på å stabilisere sykdommen og kan hindre at man detter enda lengre ned i dårlige perioder.

 

En god arbeidsgiver skjønner dette og er glad for at den ansatte er litt sosial. Da øker sjansen for at han/hun kommer raskt tilbake på jobb.

 

Jeg har ikke slike helseplager selv, men noen av kollegaene mine har. Jeg blir glad når jeg ser at de legger ut statuser på fb som viser at de ikke bare ligger hjemme - for passivitet og isolering blir man bare enda mer syk av.

[Anonym bruker]

ENTEN SÅ JOBBER MAN ELLERS GÅR MAN BARE HOLDE SEG INNE!

 

Er det blitt sånn i Norge at vi skal måtte velge mellom jobb eller å leve?

 

Veit du hvordan formen hennes er innenfor husets fire vegger Hi?

 

Vil tru hun klarer å leve nesten normalt uten jobb. Med jobb har hun vel flere dårlige perioder? Veit du hennes sykdomshistorie 100%?

 

 

 

Anonymous poster hash: 90f19...b29

[L'attente]

Man blir sjelden klok av å spekulere i psykiske sykdommer. Det blir litt som virus, en fellesbetegnelse på at noe er galt.

[Anonym bruker]

HI

Ja takk for gode og hehe..noe krasse tilbakemeldinger. 

 

Jeg forstår at dette er bra for henne, det er ikke det. Jeg er bare redd for at hun ender som uføretrygdet etter hvert - da behandling stort sett går på å medisinere henne og sykemelde henne (ja, jeg vet at hun ikke prøver noe annet). 

 

Og så tenker jeg vel i forhold til min situasjon - jeg sliter også med en del men sverger å presse meg til jobb og opp om morgenen slik at jeg holder psyken i gang/ved like. Jeg skjønner selvfølgelig at vi ikke er like, men jeg føler noen ganger, etter så mange år som hun har holdt på - at det ikke gjør henne verken bedre eller verre å være sykemeldt i så lang tid. 

 

Men jeg er enig i at min holdning kan være litt streng. Det er nå derfor jeg skrev her - ikke for å rakke ned på henne men for å hjelpe meg til å forstå.

Anonymous poster hash: 1d3ce...ebf

[Anonym bruker]

Arbeidssky

 

 

Anonymous poster hash: 94b2a...6b2

[Mrs Smith]

 

HI

Ja takk for gode og hehe..noe krasse tilbakemeldinger.

 

Jeg forstår at dette er bra for henne, det er ikke det. Jeg er bare redd for at hun ender som uføretrygdet etter hvert - da behandling stort sett går på å medisinere henne og sykemelde henne (ja, jeg vet at hun ikke prøver noe annet).

 

Og så tenker jeg vel i forhold til min situasjon - jeg sliter også med en del men sverger å presse meg til jobb og opp om morgenen slik at jeg holder psyken i gang/ved like. Jeg skjønner selvfølgelig at vi ikke er like, men jeg føler noen ganger, etter så mange år som hun har holdt på - at det ikke gjør henne verken bedre eller verre å være sykemeldt i så lang tid.

 

Men jeg er enig i at min holdning kan være litt streng. Det er nå derfor jeg skrev her - ikke for å rakke ned på henne men for å hjelpe meg til å forstå.

 

Anonymous poster hash: 1d3ce...ebf

 

Som jeg skulle skrevet det selv.

[Anonym bruker]

 

HI

Ja takk for gode og hehe..noe krasse tilbakemeldinger.

 

Jeg forstår at dette er bra for henne, det er ikke det. Jeg er bare redd for at hun ender som uføretrygdet etter hvert - da behandling stort sett går på å medisinere henne og sykemelde henne (ja, jeg vet at hun ikke prøver noe annet).

 

Og så tenker jeg vel i forhold til min situasjon - jeg sliter også med en del men sverger å presse meg til jobb og opp om morgenen slik at jeg holder psyken i gang/ved like. Jeg skjønner selvfølgelig at vi ikke er like, men jeg føler noen ganger, etter så mange år som hun har holdt på - at det ikke gjør henne verken bedre eller verre å være sykemeldt i så lang tid.

 

Men jeg er enig i at min holdning kan være litt streng. Det er nå derfor jeg skrev her - ikke for å rakke ned på henne men for å hjelpe meg til å forstå.

 

Anonymous poster hash: 1d3ce...ebf

 

Som jeg skulle skrevet det selv.

 

 

 

Anonymous poster hash: 1d3ce...ebf

[*Miss Marple*]

Heldigvis er det ikke opp til deg å skjønne dette.

 

La legen og venninnen din finne ut hva som er best for henne du.

[Anonym bruker]

Du mener vel egentlig 'gi meg innsikt', ikke innsyn? Innsikt og innsyn er to forskjellige ting...

 

Anonymous poster hash: 23e91...acb