Hvordan få et bra forhold til bonusbarn?

[Anonym bruker]

Jeg sliter med å bli ordentlig kjent med bonusbarnet mitt. Han er 9år og er hos oss 50% av tiden, men i en hektisk hverdag får jeg ikke tid til å bli kjent med han føler jeg, har en sønn som er 4år og bor hos meg hele tiden og jeg er derfor mye hans da jeg har fri.

 

Jeg og mannen min har bodd sammen i to år nå og jeg føler 50% av tiden at jeg har en guttunge i huset som jeg bare forholder meg til på beste mulig vis som bor her. Jeg vet ikke hvordan jeg skal tre frem, rett og slett!

 

Bonussønn driver i perioder å klype sønnen min mye, bare han går forbi han kan han finne på klype han i armen. Han kan også finne på å svare meg frekt hvis jeg ber han om noe, spesielt da faren er tilstede (noen teori på hvorfor akkorat når faren er der??). Faren er flink å gi beksjed her om at han ikke skal snakke slik til meg.

Dette gjør at jeg kansje trekker meg litt unna, for å beskytte min egen sønn i hverdagen.

 

Vi har tenkt at det kansje kan være en del sjalusi inni bildet, men da far spør gutten så sier han at alt er bra og han har det fint. Far og sønn finner på ting alene iblandt, og noen ganger da min sønn er hos mine foreldre og bonussønn er hos oss går vi gjerne på kino med bare han. Så vi har prøvd legge til rette for at han skal føle vi bryr oss om han selv om han ikke bor fast her.

 

Poenget er at jeg er rådløs, jeg har aldri opplevd i mitt liv tidligere å forholde meg til verken brudd i familier, skillsmisser, bonus her og der. Jeg aner ikke hvordan jeg skal gripe situasjonen. Jeg har heller ikke så mange jeg kan snakke med som har vert eller er i en slik situasjon.

 

Nå håper jeg det er noen her som kan hjelpe meg, for jeg ønsker virkelig at ting skal gå rundt å bli bedre her.

 

Anonymous poster hash: 3f733...bb3

[<3 2G <3]

Sett av tid til bare deg og han er det første som slår meg.

Finn noe som bare dere to gjør sammen.

[Anonym bruker]

dytt

 

Anonymous poster hash: 3f733...bb3

[Anonym bruker]

Er spent på svar du får. Rimelig likt her hos oss!

 

Anonymous poster hash: 4c666...0b9

[1-2-3 <3]

Har han ett eget rom? Engasjerer du deg i livet hans? (Aktiviteter osv)

[Anonym bruker]

Jepp han har eget rom, som jeg har pusset opp etter hans ønsker. Det er begrenset med aktiviteter å engasjere seg i, han sitter somregel på ræva hvis han har sjans og når vi prøver dra igang noe aktiviteter utenfor huset er det somregel suttring. Vi andre tre er mye ute i hagen for tiden, han kan finne på å sette seg ned å gråte hvis han må ut, noe han er nødt til iblandt. Alt han går på er speideren, og det er en gang i uken, da pleier ofte far følge han siden jeg akkorat er kommet fra jobb da.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 3f733...bb3

[Anonym bruker]

Når han snakker stygt til deg foran faren så er det trolig for å få oppmerksomhet, vil jeg tro.

Han får jo også oppmerksomhet når han kliper din sønn.

 

Har ikke så mye konkrete råd å komme med, annet enn å være en del av livet hans, finne på noe bare du og han osv.

 

En fireåring krever ofte mer enn en niåring, litt mer hjelp, litt mer rettleding osv. Kan det være at niåringen ikke er klar over det selv, men egentlig er litt sjalu pga dette? I så fall er det viktig å fortelle ham at da han var fire år så trengte også han litt mer hjelp enn han gjør nå.

 

Når gutten svarer deg frekt, blir han da bare fortalt at han ikke skal gjøre det, og så ferdig med det?

Siden dette er noe som skjer stadig vekk, så tenker jeg at faren må si at dette har han tatt opp mange ganger før, at han ikke får svare deg frekt - og så få ham til å be deg om unnskyldning. Slutter han ikke hadde jeg ville trukket inn tv-tid, pc-tid eller lignende. Etter en slik konsekvens ville jeg ha pratet med gutten igjen, forklart at hvis dere skal ha det bra sammen, så må alle snakke ordentlig til hverandre, ikke være frekke. Understreke at dere er glad i ham, men at frekk oppførsel ikke er akseptabelt. Og så si at han ikke trenger å oppleve konsekvensen igjen hvis han oppfører seg med normal høflighet.

 

En annen ting er at det kanskje vil være bra om du sier at det ikke er akseptabel oppførsel når han er frekk mot deg så faren hører. Hvis han vet at faren ikke sier noe, men er enig i det du sier, da får han ikke noe ekstra oppmerksomhet fra faren, det kan også ta litt av kruttet ut av ham.

 

Vær interessert i livet hans - også det han gjør eller opplever når han ikke er hos dere. Spør etter kompiser, om det er noe han har lyst å lære, om han har spesielle interesser, spør hvordan han trives med skolen, om han gleder seg til sommeren, om det er noe spesielt han har lyst å gjøre osv.

Lag noe overraskende til pappaen hans - du og gutten sammen, og skryt masse av ham når pappa får overraskelsen (favorittmiddag, lage noe annet til faren, gjøre noe pappaen har utsatt fordi han synes det er kjedelig, frokost på senga - hva som helst, egentlig).

 

Høres ut som om dere gjør mye bra, så jeg tror dere vil greie dere bra. Prøv dere frem.

Anonymous poster hash: deec4...fc6

[Anonym bruker]

Jepp han har eget rom, som jeg har pusset opp etter hans ønsker. Det er begrenset med aktiviteter å engasjere seg i, han sitter somregel på ræva hvis han har sjans og når vi prøver dra igang noe aktiviteter utenfor huset er det somregel suttring. Vi andre tre er mye ute i hagen for tiden, han kan finne på å sette seg ned å gråte hvis han må ut, noe han er nødt til iblandt. Alt han går på er speideren, og det er en gang i uken, da pleier ofte far følge han siden jeg akkorat er kommet fra jobb da.

 

hi

 

Anonymous poster hash: 3f733...bb3

 

Da ville jeg ha aktivisert ham mer. Både barn og dyr - og voksne - surner når de ikke får nok aktivitet.

Gjør ting sammen som familie. Nå fremover er jo en god tid i så måte. I steden for å lage middag hjemme kan dere dra ut og grille, gå tur dit dere setter dere ned. I helgene kan dere fiske og grille egen fisk. Sykle, gå turer, spill ball - hva som helst. Finn aktiviteter som han kan "lures" til å oppdage gleden ved å være i bevegelse.

 

Anonymous poster hash: deec4...fc6

[Anonym bruker]

Du kan være temmelig sikker på at det er sjalusi, og litt sinne. Gutten er 9 år, og han vet ikke hvordan han skal kunne håndtere følelsene sine. Han tenker nok at de er forbudt, og vil ikke innrømme det til sin far, og muligens kanskje ikke engang til seg selv.

 

Det er litt i REMA reklamen, det enkle er ofte det beste. Han er litt peed mora og faren ikke bor sammen. Det kan han greie med, men så kommer det en ny dame og tar faren vekk fra han, og ikke bare en ny dame til å beslaglegge faren hans, men en fireåring som krever sitt i tillegg, som også bor sammen med pappaen hans hele tida.

 

Det er ikke enkle greier alt dette for en liten gutt.

 

 

Anonymous poster hash: c1dec...0d9

[Anonym bruker]

"så vi har prøvd å legge til rette for at han skal føle vi bryr oss om han selv om han ikke bor fast her ."

 

Jeg er på ingen måte ute etter å sette deg i et dårlig lys, eller å kuppe tråden til å handle om samværholdninger, men kanskje det ligger noe her?

 

Isolert sett ser denne setningen litt "stygg" ut. Satt på kanten; vi ønsket at han skal FØLE vi bryr oss, selv om han egentlig IKKE bor her.

 

Denne gutten bor sikkert 50 hos dere og 50 hos mor? Hvis mor har den samme innstillingen om at han ikke bor fast der heller, hvor bor han egentlig da? Kanskje det er vanskelig for han, og at han bevisst eller ubevisst ikke vet hvor han "bor", hvor som er "hjemme"?

 

Det kan hende mye av det han gjør er for å få oppmerksomhet som noen skrev. For å få bekreftelse og finne sin plass i flokken. Han tester din rolle ovenfor han. Derfor er han frekk når far er tilstede. Han synes sin rolle bør være "over" lillebror, han er tross alt storebror. Men fordi han ikke føler seg trygg på at hans rolle er "over" siden ikke bor der fast, viser han makt. Han må liksom vise makten hver gang de møtes? Jeg tror han ønsker bekreftelse og trygghet på sin plass i flokken/familien.

 

Jeg forstår at du ønsker å ha et godt forhold til han. Dere vil at han skal vite at han er en selvsagt del av familien -så flott! Jeg støtter forslaget om å gi han masse oppmerksomhet, noen bestemte familieaktiviteter er sikkert også bra. ikke alt er kult i den alderen, men sånn er det jo. Dere trenger ikke bare gjøre "kule" ting. Vis at dere regner han med i hverdagen også! jeg synes ikke du skal føle på at du ikke kan følge han på speideren, det er helt forståelig.

 

Snakk litt med mannen din også setter dere opp litt aktiviteter og legger en plan. Målet kan være at han skal bli sikker på ( og ikke bare føle) at dere elsker han (ikke "bare" bryr dere om han) slik at han vet at han bor med dere og at dere er familien hans (ikke at han egentlig ikke bor fast der).

 

Anonymous poster hash: 0da1d...b6b

[Anonym bruker]

"så vi har prøvd å legge til rette for at han skal føle vi bryr oss om han selv om han ikke bor fast her ."

Jeg er på ingen måte ute etter å sette deg i et dårlig lys, eller å kuppe tråden til å handle om samværholdninger, men kanskje det ligger noe her?

Isolert sett ser denne setningen litt "stygg" ut. Satt på kanten; vi ønsket at han skal FØLE vi bryr oss, selv om han egentlig IKKE bor her.

Denne gutten bor sikkert 50 hos dere og 50 hos mor?

 

 

Far jobber på sjøen og er borte 2 uker i slengen, da er gutten hos moren. Utenom det er han 50% av tiden hos oss. For meg blir det da to uker der verken far eller bonussønn er hjemme og da er han igrunne lite hos oss etter min mening. Vi ønsker jo trappe opp samværet, men ting tar tid og bf er nok litt konfliktsky når det kommer til bio mor her. Jeg føler det nok slik at han ikke bor her fast pga det.

Jeg vet at biomor sier ¨du skal på besøk til pappa¨, det gjør kansje ikke saken bedre. Har ikke tenkt på det slik, takk for at du gjorde meg oppmerksom her.

 

Anonymous poster hash: 3f733...bb3