Noen som har/har hatt en mamma med psykiske problemer?

[Anonym bruker]

Min mor ble misbrukt av sin far da hun var liten. Dette vet jeg veldig lite om, jeg var halvvoksen og utenlands da dette kom frem. Våger ikke grave i dette. Det er mye inne i bildet her, kronisk sykdom, fysisk og også psykisk..vet at hun har det fælt til tider...jeg ser for meg at når hun går bort så mm å jeg i terapi pga ubearbeidede følelser, dårlig samvittighet osv.

 

Nei jeg vet ikke hva det er jeg ville med dette innlegget. Tips til hvordan få alle kort på bordet kanskje? Går i nærmest konstant frykt for at fysisk sykdom skal rive henne bort fra oss, eller at livet rett og slett skal bli henne for mye.

 

Anonymous poster hash: 8eb31...609

[Anonym bruker]

Hvis din mor ikke forteller alt til deg, så kan du heller ikke forvente det av henne. Det hun har vært utsatt for er så personlig og så traumatisk at hun ikke skal måtte snakke mer om det enn hun selv ønsker. Kanskje er det også mye hun ikke selv husker av det hun er blitt utsatt for.

 

Jeg har ganske lik bakgrunn. Mor misbrukt av far som liten. Hun husker ikke noe av det, men har fortrengt alt, har kun noen "kroppslige" minner, men har fått det bekreftet i voksen alder at det skjedde. Min mor har alltid slitt med psyken pga dette, tror jeg, og også en del kroniske sykdommer. Jeg tror alt henger sammen hos henne.

 

Hvis din mor ikke går til psykolog så anbefal henne å gjøre det. Hun trenger ikke grave i detaljer om det som har skjedd om hun ikke vil, noen ganger fokuserer de mer på å finne måter å få det bedre i dag med den bagasjen de bærer på.

Hvis du frykter at din mor kan være suicidal så synes jeg du skal ringe til hennes lege og fortelle om det. Du kan også ringe legen og fortelle at selv om din mor ikke er suicidal i øyeblikket, så er du redd for at hun kan bli det, evt "bare" at det psykiske påvirker hennes fysiske tilstand veldig.

Legen kan ikke diskutere din mor med deg, men det kan gjøre at legen kan gjøre en bedre jobb for din mor neste gang hun kommer til legen sin.

 

Du skriver at du tror du selv må i terapi etter at din mor har gått bort.... Ikke vent til din mor har gått bort før du går til terapi selv!

Å vokse opp med psykisk syke foreldre påvirker en ofte veldig (gjorde i hvert fall det med meg), og det er viktig å få forstå seg selv og det som har skjedd og plassert ansvar for de ulike følelsene. Barn av psykisk syke foreldre kan ofte ta på seg skyld og ansvar som aldri skulle vært deres ansvar.

Så for din egen del - søk hjelp nå, ikke vent til din mor en gang i fremtiden går bort.

Det å ha en terapeut kan også være en hjelp for deg nå siden din mor tydeligvis sliter så mye som hun gjør for tiden.

Anonymous poster hash: a7d8c...b92

[Anonym bruker]

Jeg har ikke hatt noe nært familiemedlem med psykiske problemer, men kan en del om det gjennom jobben. Det aller viktigste er at din mor får psykologhjelp fra noen som kan det, og det kjappt om hun allerede ikke har noen å prate med. Når det er så alvorlig er psykolog uten tvil det beste, da det ofte kan bli mye for familien å bære på. For henne kan dette være utrolig tungt, og ofte vil dem ikke dele det som har skjedd. Den viktigste rollen du faktisk gjør for henne, er å være datter og prøve å gi henne den hjelpen hun har behov for. Det er viktig at du ikke blander deg for mye og blir hennes "psykolog", det kan på sikt skape store problemer for deg også, for ofte kan det bli for mye å bære på for en person. 

Jeg skjønner at du gjerne vil vite hva som har skjedd, men for begge sin del er det kanskje det beste at du ikke spørr for mye. Det kan somsagt skape et annet forhold mellom dere, og jeg regner med din mor ønsker at du skal være akkurat den du er. Det er lett å forandre seg når man får vite om familiemedlemmer med psykiske problemer, og det er også ofte vi får inn pårørende som har fått for mye å bære på av andre familiemedlemmer som er psykisk syke. Det er ikke lett, det er mange bekymringer, tanker og spørsmål man gjerne vil ha svar på- men det beste er å overlate det til noen som er erfaren. 
Dem vet ofte hvilken behandling som er best, og kan sette opp etter hva som passer moren din best. Også slipper du mange slike bekymringer og tanker, og slipper å sitte igjen med alt for mye dårlig samvittighet og  vondt i deg for det som er skjedd. 

Vil sende deg en stor klem, det er virkelig ikke lett.

Anonymous poster hash: 75a8d...1cb

[Anonym bruker]

Har ikke hatt en mor med psykisk syke, men jeg, dermed, kommer nok til å ende opp som en psykisk syk mor.. Men vil da gjøre alt i min makt å ikke ende opp helt som en stor knute på meg selv. Er viktig å fremstå sterk foran sine egne barn, og det skal jeg akte å gjøre.
Jeg er så og si mannevond-> redd for eldre menn når de hever stemmen, pga. min far har slått meg omtrent hele livet. Mobbet til "døde" i hele skolen, fikk høre i fjor at jeg har en sykdom som gjør meg steril og kan lettere få kreft. Prøvde som 11 åring å ende livet mitt, prøvd flere ganger siden da.. Kutting, mye. Og jeg er bare 20 i dag..

 

Anonymous poster hash: 35ea6...db3

[Anonym bruker]

Min mor ble misbrukt av sin far da hun var liten. Dette vet jeg veldig lite om, jeg var halvvoksen og utenlands da dette kom frem. Våger ikke grave i dette. Det er mye inne i bildet her, kronisk sykdom, fysisk og også psykisk..vet at hun har det fælt til tider...jeg ser for meg at når hun går bort så mm å jeg i terapi pga ubearbeidede følelser, dårlig samvittighet osv.

 

Nei jeg vet ikke hva det er jeg ville med dette innlegget. Tips til hvordan få alle kort på bordet kanskje? Går i nærmest konstant frykt for at fysisk sykdom skal rive henne bort fra oss, eller at livet rett og slett skal bli henne for mye.

 

Anonymous poster hash: 8eb31...609

 

Jeg tror ikke du skal grave i dette eller presse henne til å fortelle deg noe, dersom hun ikke vil det selv.

Men jeg synes fint at du kan nevne enkelt at du vet om hennes vonde fortid, og at du så gjerne vil at hun skal oppsøke noen profesjonelle som hun kan snakke med det om slik at det ikke spiser henne opp innvendig.

 

Jeg har selv en mor med en sykdom som også innebærer alvorlige psykiske symptomer. Hennes sykdom er ikke miljørelatert, men har hovedsakelig biologiske årsaker. Sykdommen er av en slik art at den både er synlig for omverdenen, men kan også ses ved eventuelle undersøkelser av hjernen. Jeg har heldigvis ikke arvet lidelsen, men vi som er barn av dem med en slik lidelse kan visst være litt mer disponert for depresjoner, det antas at det skyldes litt genetisk sårbarhet kombinert med belastningen det er å vokse opp med alvorlig sykdom i familien.

 

Anonymous poster hash: 0301b...0a4

[Anonym bruker]

Min mor var alkoholiker når hu var gravid & etter jeg ble født. Som følge av det ble jeg alkohol skadd. & jeg ble tvangs flyttet av barnevernet. Min mor leder veldig pga dette. & jobbet i årevis med å få meg tilbake. Det slet veldig på psyken hennes. Hun er ustabil & utrolig slitsom å være sammen med. Hele mitt liv har handlet om hva hun vil & hvordan mine handlinger påvirker henne. Jeg har ikke snakket med henne eller mannen hennes siden jul & har ikke noe ønske om å prate med henne før respekt går begge veier (altså aldri) min kjære mor er er stor kilde til stress for meg, ingen får meg til å tvile på meg selv & ønske meg selv bort mer en henne. Heldigvis har jeg verdens beste fostermor som støtter meg & har hjulpet meg igjennom bio mors drama & herske teknikker hele livet.

 

Anonymous poster hash: 75590...dc4