Det må være noe galt med meg!!

[Anonym bruker]

I alle mine leveår har jeg ikke hatt et eneste forhold som har vart mer enn 7 år. Jeg har barn fra to av disse. Jeg begynner å kjede meg etter en viss tid og jeg bryter ut. Jeg har aldri blitt dumpet, så jeg tar lett på bruddene og tenker "det er jo ikke så ille for han" for jeg aner jo ikke hvordan det føles.

 

Nå har jeg truffet en mann gjennom min eks. (Vi er gode venner da vi har barn sammen). Han sier han er blitt advart mot meg av denne eksen. Jeg svarer ærlig at det er fullt berettiget, for jeg vil ikke såre en mann til. Spesielt ikke kompisen til eksen.

 

Men han sier at han vil ta det som det kommer og om jeg blir lei etter noen år, så er det ok. "Alt for å få jenta" tenker jeg.

 

Problemet er a jeg taklernikke A4 liv. Jeg må ha min frihet til å være bare meg og jeg sliter meg igjennom hverdager. Jeg er ikke en fighter, så jeg slåss ikke for at forholdet skal kunne komme seg igjennom det. Hvis en mann vil være sammen med meg hver dag og bonsammen osv, føler jeg me kontrollert og rett og slett kvalt. Bestevenninnen min har fulgt meg gjennom alle mine forhold fra vi var 14. Hun har hatt samme mann siden da.. Jeg bytter ut og bytter ut og hun får det til. JA, jeg er misunnelig og vil ha det samme. Men så blir "gutta mine" dumpet etter 5-6-7 år.

 

Høres ut som jeg er skikkelig løs nå, men jeg er ikke det altså. Hadde sex første fang da jeg var 18, hatt 5 seriøse forhold og aldri sex men en før vi var enige om at vi var et par... (Så er det sagt

 

Hva er det Som gjør at jeg ikke fikse forhold? Synes synd på de 2 som fridde og fikk nei før jeg seilte ut av livet deres. Synes også det er synd på han som fridde 2 mnd etter at jeg brøt med han og han jeg sa ja til fordi jeg trodde det var det mest fornuftige og som ble dumpet 3 år etter. Altså er det bare eksen jeg er god venn med som ikke har fridd.. Må jo være noe galt med meg???

 

Anonymous poster hash: aa8b1...e33

[Anonym bruker]

Det tror jeg og, ville nok tatt en tur til fastlegen for en henvisning til psykolog sånn at du kan få pratet om hvordan du driver med bruk og kast og ikke har følelser for disse mennene.

Anonymous poster hash: d2e3a...760

[Ugl@ ruger...]

Hva slags hjem kommer du fra? Er foreldrene dine gift med hverandre? Kan det være du ikke har møtt "den store kjærligheten"?

[Anonym bruker]

Hva slags hjem kommer du fra? Er foreldrene dine gift med hverandre? Kan det være du ikke har møtt "den store kjærligheten"?

Foreldrene mine skilte seg da jeg var 10. Mamma er gift på nytt, pappa hadde samboer, men hun døde for 3 år siden. Søsteren min har vært sammen med samme mann i 15 år og broren min er singel og har nesten alltid vært det.

 

Og jeg er virkelig forelsket i disse mennene og jeg elsker de og vil ja et liv med de.. Og når jeg får det, så går det et par år, så trekker jeg meg ut. Spesielt når de blir for alvorlige og vil gifte seg...

 

Anonymous poster hash: aa8b1...e33

[Anonym bruker]

 

Det tror jeg og, ville nok tatt en tur til fastlegen for en henvisning til psykolog sånn at du kan få pratet om hvordan du driver med bruk og kast og ikke har følelser for disse mennene.

 

Anonymous poster hash: d2e3a...760

Jeg har følelser for disse mennene. Alle sammen. Lurer hver dag på hvordan det hadde vært om jeg fortsatt var sammen med de.. Flere av de faktisk.

 

Jeg har de alle o hjertet ennå, men jeg takler virkelig ikke det alvoret de vil ha med meg. Og jeg tør ikke ha en elsker heller, for vil ikke ha sex utenfor et forhold.. Og jeg skjønner virkelig ikke meg selv!!

 

Anonymous poster hash: aa8b1...e33

[Ugl@ ruger...]

Kan være en sammenheng med dine foreldres samlivsbrudd, det viser seg at svært mange som kommer fra hjem der foreldrene har gått fra hverandre har en betydelig økt sjanse for selv å oppleve samlivsbrudd. Hos deg er det et vist mønster også, men dette at du selv ser det kan være til hjelp i et framtidig forhold.

Har du gått raskt inn i et nytt forhold igjen etter et brudd? Jeg har bitt meg merke blandt bekjente at dette ofte er tilfellet.

Jeg var selv aldri i et seriøst langvarig forhold før jeg møtte mannen min. Hadde mange kortere forhold, endel rent seksuelle uten følelser. Var et mønster hos meg også, mine foreldre er gift med hverandre fortsatt, ble kjærester som tenåringer, men jeg fant ikke min kjærlighet før jeg møtte mannen som 25 åring. Snart gått 10 år nå og det blir bedre for hver dag. Jeg var spenningssøkende, rotløs og så ikke for meg ekteskap før jeg møtte ham. Var alene med sønnen min og savnet ikke noe egentlig før han brått var der.

Endret 17. april 2014 av Ugl@ ruger...

[Anonym bruker]

Kan være som Ugla sier.... at det er følelser som henger igjen hos deg siden dine foreldres skillsmisse.

Og det er lettere å gå selv enn å risikere å bli for trygg i forholdet og så risikere å bli såret om den andre skulle finne på å dumpe deg...?

 

Se om du kan få hjelp av en psykolog til å finne ut av hva som ligger bak mønsteret ditt slik at du slipper å gjenta det flere ganger.

Anonymous poster hash: 95dd1...45d

[Anonym bruker]

Kan være en sammenheng med dine foreldres samlivsbrudd, det viser seg at svært mange som kommer fra hjem der foreldrene har gått fra hverandre har en betydelig økt sjanse for selv å oppleve samlivsbrudd. Hos deg er det et vist mønster også, men dette at du selv ser det kan være til hjelp i et framtidig forhold.

Har du gått raskt inn i et nytt forhold igjen etter et brudd? Jeg har bitt meg merke blandt bekjente at dette ofte er tilfellet.

Jeg var selv aldri i et seriøst langvarig forhold før jeg møtte mannen min. Hadde mange kortere forhold, endel rent seksuelle uten følelser. Var et mønster hos meg også, mine foreldre er gift med hverandre fortsatt, ble kjærester som tenåringer, men jeg fant ikke min kjærlighet før jeg møtte mannen som 25 åring. Snart gått 10 år nå og det blir bedre for hver dag. Jeg var spenningssøkende, rotløs og så ikke for meg ekteskap før jeg møtte ham. Var alene med sønnen min og savnet ikke noe egentlig før han brått var der.

Har aldri gått raskt inn i nytt forhold. Alle forhold fra jeg var 15 til nå har vart mer enn to år. Har vært singel en stund etter forholdet røk. Det er nå et år siden jeg ble skilt og har vært singel fra jeg avbrøt forholdet og sendte inn separasjon 4 mnd etter, så nesten 2,5 år som singel nå..

 

Anonymous poster hash: aa8b1...e33

[Anonym bruker]

 

Kan være som Ugla sier.... at det er følelser som henger igjen hos deg siden dine foreldres skillsmisse.

Og det er lettere å gå selv enn å risikere å bli for trygg i forholdet og så risikere å bli såret om den andre skulle finne på å dumpe deg...?

 

Se om du kan få hjelp av en psykolog til å finne ut av hva som ligger bak mønsteret ditt slik at du slipper å gjenta det flere ganger.

 

Anonymous poster hash: 95dd1...45d

Så jeg dumper de for at de ikke skal dumpe meg? Selvbeskyttelse altså... Men gjelder det også forside frir til meg? Altså jeg vil ikke at de skal trekke frieriet? For jeg trekker meg når de blir for seriøse for meg..

 

Anonymous poster hash: aa8b1...e33

[Anonym bruker]

 

Kan være som Ugla sier.... at det er følelser som henger igjen hos deg siden dine foreldres skillsmisse.

Og det er lettere å gå selv enn å risikere å bli for trygg i forholdet og så risikere å bli såret om den andre skulle finne på å dumpe deg...?

 

Se om du kan få hjelp av en psykolog til å finne ut av hva som ligger bak mønsteret ditt slik at du slipper å gjenta det flere ganger.

 

Anonymous poster hash: 95dd1...45d

Så jeg dumper de for at de ikke skal dumpe meg? Selvbeskyttelse altså... Men gjelder det også forside frir til meg? Altså jeg vil ikke at de skal trekke frieriet? For jeg trekker meg når de blir for seriøse for meg..

 

Anonymous poster hash: aa8b1...e33

 

 

Jeg sier ikke at det er slik hos deg, men det er en del som har det slik. Jeg kjenner to som gjør det slik, den ene er veldig bevisst det, men vil ikke endre det. Den andre innrømmer det bare delvis, og han forstår det ikke helt selv, for det er jo ikke slik han egentlig vil ha det.

 

Du spør om du kan være redd for at de skal trekke frieriet... men jeg tror det er slike mekanismer bak så er mer at hvis du virkelig satser så seriøst, så vet du at du gjør det med hele deg. Hvis ekteskapet da skulle ryke i fremtiden så kan det virke for skremmende og for vondt, da har du ikke kontroll over situasjonen og følelsene dine.

 

Men dette er bare en teori, må ikke være slik hos deg. Få hjelp til å finne ut av det, for det virker ikke som om du egentlig ønsker å ha dette mønsteret.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 95dd1...45d

[Anonym bruker]

 

 

 

Kan være som Ugla sier.... at det er følelser som henger igjen hos deg siden dine foreldres skillsmisse.

Og det er lettere å gå selv enn å risikere å bli for trygg i forholdet og så risikere å bli såret om den andre skulle finne på å dumpe deg...?

 

Se om du kan få hjelp av en psykolog til å finne ut av hva som ligger bak mønsteret ditt slik at du slipper å gjenta det flere ganger.

 

Anonymous poster hash: 95dd1...45d

Så jeg dumper de for at de ikke skal dumpe meg? Selvbeskyttelse altså... Men gjelder det også forside frir til meg? Altså jeg vil ikke at de skal trekke frieriet? For jeg trekker meg når de blir for seriøse for meg..

 

Anonymous poster hash: aa8b1...e33

Jeg sier ikke at det er slik hos deg, men det er en del som har det slik. Jeg kjenner to som gjør det slik, den ene er veldig bevisst det, men vil ikke endre det. Den andre innrømmer det bare delvis, og han forstår det ikke helt selv, for det er jo ikke slik han egentlig vil ha det.

 

Du spør om du kan være redd for at de skal trekke frieriet... men jeg tror det er slike mekanismer bak så er mer at hvis du virkelig satser så seriøst, så vet du at du gjør det med hele deg. Hvis ekteskapet da skulle ryke i fremtiden så kan det virke for skremmende og for vondt, da har du ikke kontroll over situasjonen og følelsene dine.

 

Men dette er bare en teori, må ikke være slik hos deg. Få hjelp til å finne ut av det, for det virker ikke som om du egentlig ønsker å ha dette mønsteret.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 95dd1...45d

Kan hende du er inne på noe her altså.. Men det er lettere å analysere andre enn seg selv:)

Jeg vil absolutt ikke bære den Borgen jeg føler at jeg er. Og jeg tror jeg lar bør at det blir noe med ha. Kompisen til eksen. Får bare si at jeg mest sannsynlig kommer til å såre han..

 

Anonymous poster hash: aa8b1...e33

[Anonym bruker]

Kan hende du er inne på noe her altså.. Men det er lettere å analysere andre enn seg selv:)

Jeg vil absolutt ikke bære den Borgen jeg føler at jeg er. Og jeg tror jeg lar bør at det blir noe med ha. Kompisen til eksen. Får bare si at jeg mest sannsynlig kommer til å såre han..

 

Anonymous poster hash: aa8b1...e33

 

 

Men du trenger jo ikke fortsette et slikt mønster hvis du er villig til å finne ut av dette. Da kan den neste bli den du holder deg til. Så skaff deg hjelp og finn ut av det

 

Anonymous poster hash: 95dd1...45d

[Anonym bruker]

 

Kan hende du er inne på noe her altså.. Men det er lettere å analysere andre enn seg selv:)

Jeg vil absolutt ikke bære den Borgen jeg føler at jeg er. Og jeg tror jeg lar bør at det blir noe med ha. Kompisen til eksen. Får bare si at jeg mest sannsynlig kommer til å såre han..

 

Anonymous poster hash: aa8b1...e33

 

Men du trenger jo ikke fortsette et slikt mønster hvis du er villig til å finne ut av dette. Da kan den neste bli den du holder deg til. Så skaff deg hjelp og finn ut av det

 

Anonymous poster hash: 95dd1...45d

Ja. Men intill da er det best at jeg er singel, så jeg sendte sms i går og forklarte at jeg ikke kunne la det bli til noe...

 

Anonymous poster hash: aa8b1...e33

[Anonym bruker]

Jeg har det akkurat som deg. Har hatt to forhold, og i det første gikk jeg etter fire år, ingen barn. Det andre har nå vart i åtte år, og vi har ett barn. Jeg takler ikke A4 livet som du beskriver. Synes det er kjedelig og føler meg fanget. MEN jeg velger å ikke bryte med mannen og prøve på nr to. Dette fordi jeg vet det er småbarnslivet som gjør at jeg føler meg fanget. Nå som største er seks år vet jeg at det er når barna er 0-3 år som får fram denne "fanget"-følelsen, og ikke mannen. Ulogisk å få nr to? Ja, men prøver å kose oss så godt vi kan, og ønsker jo flere barn! Vi prøver å bryte A4-mønsteret, og reise osv når vi har fri. Det hjelper masse. Mannen og jeg har rett som det er en liten lørdag en helt vanlig onsdag. Det er krevende å leve et familieliv, og det er hardt arbeid, men så utrolig verdt det!

 

Anonymous poster hash: f1b13...c5f

[Anonym bruker]

Jeg har det akkurat som deg. Har hatt to forhold, og i det første gikk jeg etter fire år, ingen barn. Det andre har nå vart i åtte år, og vi har ett barn. Jeg takler ikke A4 livet som du beskriver. Synes det er kjedelig og føler meg fanget. MEN jeg velger å ikke bryte med mannen og prøve på nr to. Dette fordi jeg vet det er småbarnslivet som gjør at jeg føler meg fanget. Nå som største er seks år vet jeg at det er når barna er 0-3 år som får fram denne "fanget"-følelsen, og ikke mannen. Ulogisk å få nr to? Ja, men prøver å kose oss så godt vi kan, og ønsker jo flere barn! Vi prøver å bryte A4-mønsteret, og reise osv når vi har fri. Det hjelper masse. Mannen og jeg har rett som det er en liten lørdag en helt vanlig onsdag. Det er krevende å leve et familieliv, og det er hardt arbeid, men så utrolig verdt det!

 

Anonymous poster hash: f1b13...c5f

Jeg elske å ha et "familieliv" men kun med barna og meg. Trenger ikke reise bort i påsken eller om sommeren. Koser meg hjemme og når jeg evt har barnefri, så er jeg bare hjemme og koser meg i mitt eget selskap..

Men hadde det vært en mann der, så hadde jeg hatt en trang til å komme meg ut. Og ikke velger jeg den første og beste heller.. Det er flere av disse jeg fortsatt har kontakt med og de er flotte menn og de er suksessrike alle sammen: godt gift og har barn... Og jeg sitter her uten mann og med 3 barn....... De godter seg sikkert:)

 

Anonymous poster hash: aa8b1...e33