Har noen menn som har forandret seg? (Langt..)

[Anonym bruker]

Æsj, jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men jeg er litt i villrede i forhold til hva jeg skal gjøre med livet mitt.

Mannen min og jeg har vært sammen i seks år, og gift i to, og har en datter på snart to år. Han er humørsyk, irriterer seg over både stort og smått, og jeg føler ofte at jeg er et eneste stort irritasjonsmoment for han. Det kommer til utrykk ved at han blir kort og mutt, og går umiddelbart i forsvar hvis jeg prøver å ta opp noe med han. Han blir veldig sint, jeg gråter, og vi ender gjerne med høylytte diskusjoner, hvor vi stiller spørsmål om vi skal fortsette å være sammen. Vi ender alltid opp med å fortsette som før, men jeg føler hver eneste gang at noe mer går i knas. Han har liten respekt for andre mennesker, annet enn familien sin, og oppleves som kald. Jeg opplever han også mer og mer slik. Han er lite interessert i hva jeg snakker om, og jeg opplever derfor at jeg deler stadig mindre, da jeg blir såret av at han ikke gidder å bry seg om min hverdag. Dette resulterer i at vi snakker lite sammen, da han sjelden deler noe på eget initiativ.

Han er en god far, men legger nesten alt ansvar på meg. Han skifter ikke bleie, eller ordner vanlig mat, hvis jeg er ute et par timer. Det gjør meg frustrert, men jeg orker nesten ikke å ta opp ting med han, da han blir veldig sint, og det nesten alltid blir store krangler.

Jeg har gjentatte ganger sagt til han hva jeg trenger fra han. Jeg ønsker å føle at han har en grunnleggende respekt for meg, og at han er interessert i hvem jeg er, og hva jeg gjør i hverdagen. Han avslutter hver krangel med å si at han lover å skjerpe seg, men det tar max tre dager før ting er tilbake ved start. Jeg føler nå at alt jeg sier går inn det ene øret og ut det andre, og jeg mister litt

Mer selvrespekt hver eneste gang jeg må tigge om at han skal "se meg".

Nå har jeg kommet dit at jeg ikke lenger vet hva jeg skal gjøre. Jeg ønsker av hele mitt hjerte at han virkelig skal ønske å gjøre noe med situasjonen, men jeg føler at han har gitt opp. Kanskje det er jeg som har gitt opp, jeg vet ikke. Samtidig vet jeg jo at det sies at folk ikke kan forandre seg. Jeg skulle bare ønske at noen kunne fortelle meg at det ikke stemmer, og at han faktisk KAN forandre seg.

Jeg tror ikke han kommer til å forstå alvoret i situasjonen før jeg har flyttet ut, noe som ikke er aktuelt, da jeg ikke har mulighet til å håndtere hus og hjem (økonomisk) alene. Jeg er også livredd for at han skal gå helt i vranglås, og prøve å ta fra meg både hjem og barn.

Dessuten er jeg ikke sikker på at han kommer til å forstå alvoret da heller, men heller bli fylt av hevngjerrighet, noe som i hans tilfelle blokkerer all fornuft.

 

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil med å skrive dette, men jeg måtte bare få luftet det litt. Kanskje noen har noen gode råd?

 

Anonymous poster hash: aaaec...7e7

[Anonym bruker]

hva skal han med omsorgen for et barn om han verken skifter bleie eller gir det mat?

 

Anonymous poster hash: 6baa4...804

[Anonym bruker]

hva skal han med omsorgen for et barn om han verken skifter bleie eller gir det mat? Anonymous poster hash: 6baa4...804

Når jeg er ute et par timer, sa jeg. Jeg vet jo at han hadde tatt vare på vesla om jeg hadde vært borte lenger. Han er bare ikke så god til å tenke sunn mat selv, og da blir det fort det samme til vesla. Det er irriterende, men på ingen måte utslagsgivende.

 

Anonymous poster hash: aaaec...7e7

[Anonym bruker]

Jeg var sammen med en slik mann, og han ble bare verre. Tilslutt var jeg dypt deprimert, og gikk fra ham. 

 

I dag er jeg sammen med en fantasisk mann som med glede tar sin del i huset, ser meg for den jeg er og aksepterer meg fullt ut.

 

Jeg vet du spurte om noen har en slik mann som forandret seg, men det tror jeg dessverre ikke skjer ofte.

 

God klem,

Anonymous poster hash: 43314...43e

[Anonym bruker]

 

Jeg var sammen med en slik mann, og han ble bare verre. Tilslutt var jeg dypt deprimert, og gikk fra ham.

 

I dag er jeg sammen med en fantasisk mann som med glede tar sin del i huset, ser meg for den jeg er og aksepterer meg fullt ut.

 

Jeg vet du spurte om noen har en slik mann som forandret seg, men det tror jeg dessverre ikke skjer ofte.

 

God klem,

 

Anonymous poster hash: 43314...43e

Når jeg leser hva du skriver, skjønner jeg jo hva jeg egentlig bør gjøre, men jeg har egentlig ikke noe alternativ. Dessuten tror jeg ønsket om, og drømmen om et godt liv sammen med han er for stort..

 

Anonymous poster hash: aaaec...7e7

[Anonym bruker]

Be han være med til rådgivning hos familievernkontoret. Funker ikke det, har dere hvertfall prøvd...

Min ex nektet, vi hadde nemlig ikke noen problemer, mente han.. Det sa nok for min del, og jeg har aldri tvilt på at jeg tok rette avgjørelsen:)

Lykke til!

 

 

 

Anonymous poster hash: 6da1a...04f

[Anonym bruker]

Enig med nr 6 - få ham med til familievernkontoret.

 

Dere har hatt samme diskusjoner mange ganger, det skjer ingen endring. Ergo - måten dere har diskutert på til nå fungerer ikke, så det er ingen vits å fortsette med det. Dere må prøve noe nytt for å få det til å fungere, og det er tvilsomt at dere greier det alene.

 

Og hvis han ikke er villig til å arbeide med forholdet så sier jo det alt - da er forholdet og familien lite viktig for ham - og slik bør du ikke fortsette å leve.

 

Håper han blir med deg til familievernkontoret slik at dere kan få hjelp.

 

Du skriver at du ikke kan greie deg selv økonomisk - men det tror jeg du bruker som en unnskyldning for å ikke ta tak i dette. Du vil alltids greie deg. Det kan bli smalt en periode, men du greier det.

 

Husk at hvis han selv ikke vil forandre noe i forholdet eller jobbe med seg selv, så kan du ikke ville det for ham. Han må både ønske det og gjennomføre det selv. Så må dere jobbe sammen om de tingene dere må jobbe sammen om. Vil han ikke så har du jo svaret hans... da mener jeg at han heller ikke har respekt nok for deg, er ikke så glad i deg at han ønsker du skal ha det godt i forholdet også.

 

Søk hjelp!

 

Lykke til

Anonymous poster hash: 005f6...bab

[Anonym bruker]

been there, done that.

Det var vanskelig å innse at jeg hadde valgt så feil, og velge å gå. Men i ettertid har jeg aldri angret.

Men dessverre for barna meldte han seg helt ut når han innså at han måtte ta ansvar for de når han hadde de siden ikke jeg ville komme å ta over.

Så han har sett de 4-5 ganger på 3,5 år og det er 1,5 år siden sist.

 

Jeg vet at valget mitt var for det beste for meg og for barna, jeg var rett og slett dypt deprimert før jeg kom meg ut fordi jeg følte at jeg var så lite verdt i mitt eget hjem og fordi jeg hele tiden måtte passe på han som var en voksen mann for at han skulle gjøre det han måtte gjøre. Og ikke minst gikk rundt på eggeskall for å slippe den dårlige stemningen hans dårlige humør skapte

Anonymous poster hash: e6a3d...927