Når begynte ditt barn å bekymre seg for døden?

[Anonym bruker]

Jeg vet at jeg begynte tidlig, og var veldig redd for døden. Nå har det seg slik at min datter snakker mye om døden, og at hun aldri vil miste oss. Hun lurer på om hvor vi skal gravlegges, og om vi to kan ligge i samme grav. Det er så sårt å høre at fireåringen gråter over disse tingene :/ Kan de ikke bare tenke på prinsesser og feer litt til?

Anonymous poster hash: ef8e8...b0e

[Anonym bruker]

Hmmm, helt ukjent for meg.

 

Har fire barn mellom 5 og 13 år og ingen av dem har noen gang bekymret seg for dette. Kan ikke huske at jeg tenkte noe på det da jeg var barn heller.

 

Var jo litt snakk om døden her da bestefar døde, alle fire var med i begravelsen og vi har vært på kirkegården etterpå. Men ingen av ungene har grått, engstet seg eller snakket om at de er redd for å dø selv eller at vi skal dø.

 

 

Anonymous poster hash: d7929...0ce

[PrinsesseHengepupp]

Aldri, tror faktisk ikke det er så vanlig, og om det skjer varer det vel bare en kort periode, til nærpersonene har fått snakket godt med barnet, og trygget det?

 

Min sønn mistet pappan sin i forholdsvis ung alder. Selvsagt gikk det inn på han, men han har aldri uttrykt bekymring eller engstelse knyttet til døden. Jeg tror det er viktig å trygge barna, svare ærlig og skikkelig når de spør, og for all del ikke forsøke å le eller prate det bort, det vil kun bekrefte at dette er noe farlig som man unngår å snakke om.

[Anonym bruker]

Jeg var svært redd for døden og sykdommer som barn... utviklet etterhvert angst .  Kunne ligge om nettene å være redd for å dø, eller at foreldrene mine skulle dø..Ville prøvd å snøre opp i dette.. Hvor har hun fått vite om døden?, av hvem?, har noen i slekten dødd?, har hun overhørt noen samtaler eller hørt på nyhetene?

 

Noen barn er mer vare og følsomme på slike ting. Greit å få gjort noe med dette før det utvikler seg tenker jeg da.

 

Trenger ikke å bli verre altså, men greit å være litt bevisst på hva slags informasjon og inntrykk som er rundt barnet ditt

Anonymous poster hash: 78cd5...d6a

[Anonym bruker]

Ja, jeg var jo et veldig følsomt barn, og slet en del med angst for å miste mine foreldre. Jeg har jo i ettertid hatt mye depresjoner, så håper hun ikke arver min hjerne. :-) 

 

Dessverre har vi vært igjennom en god del død de siste årene. Så det er jo ikke så rart at hun er der hun er nå. Hun tenker ganske reflektert til vanlig, men hadde ønsket at hun ikke tenkte så dypt på slike ting. Jeg er veldig ærlig, trøster mye, og lyver ikke til henne. Jeg sier at alle skal dø, men forhåpentligvis så blir vi gamle alle mann, og koser oss med barnebarn og oldebarn. Men siden onkelen døde da han var 20, så argumenterer jo hun med at det kan skje oss også, og da sier jeg at vi aldri vet når man skal dø.

 

Hun tenker også på hva som skjer etter døden, og hun tror vi kommer tilbake som et nytt menneske, og da skulle hun finne tilbake til oss igjen <3

 

Hi

Anonymous poster hash: ef8e8...b0e

[Anonym bruker]

Min begynte å bekymre seg for døden rett før fireårsdagen. Han spurte veldig mye og sa etterhvert at han ikke ville dø og at ikke vi foreldre måtte dø.. han spurte mye om når vi skulle dø og når han skulle dø.. veldig mange spm hele tiden, og jeg kjenner feks igjen spørsmålet om vi ksn ligge i samme kiste... jeg kjøpte to bøker, en som heter farvel herr muffin som handler om et marsvin som dør, og en bok om hvd snakke med barn om døden av psykolog atle dyregrov.. begge har hjulpet meg masse. Mitt tips er å følge barnet, svare på alt det spør om og finn en balansegang mellom åpenhet og ufarliggjøring. Jeg snakker med min gutt om himmelen selv om jeg ikkd er kristen selv. Det er nok ikke naturlig fof alle men deg er nok lurt å ha tenkt gjennom budskapet ditt slik at det ikke blir for selvmotsigende..

 

gutten min har forresten ikke mistet noen nære eller kjære men er en liten tenker. Jeg ønsker å bekrefte han på det slik at han fortsetter å tenke store tsnker om verden rundt seg så jeg legger vekt på å svare skikkelig på spm og undre meg sammen med han. Vi googler flere ganger i uken hos oss for å finne svar på ulike spørsmål.

 

Lykkevtil med ditt flotte følsomme barn:-)

 

Anonymous poster hash: 91dbe...4bd

[Anonym bruker]

Datteren min er akkurat fylt fem. Hun er veldig sensitiv, og har en IQ over 130 (iflg. skolepsykologen). Dette emnet begynte hun aa tenke paa da hun var rundt tre, og det er visst veldig vanlig om barna er veldig intelligente i kombinasjon med sterk sensitivitet, har vi blitt fortalt.

Anonymous poster hash: 1fd28...219

[Gjest meg&mini]

Hun er fire. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver HI:(

[Anonym bruker]

Min begynte å bekymre seg for døden rett før fireårsdagen. Han spurte veldig mye og sa etterhvert at han ikke ville dø og at ikke vi foreldre måtte dø.. han spurte mye om når vi skulle dø og når han skulle dø.. veldig mange spm hele tiden, og jeg kjenner feks igjen spørsmålet om vi ksn ligge i samme kiste... jeg kjøpte to bøker, en som heter farvel herr muffin som handler om et marsvin som dør, og en bok om hvd snakke med barn om døden av psykolog atle dyregrov.. begge har hjulpet meg masse. Mitt tips er å følge barnet, svare på alt det spør om og finn en balansegang mellom åpenhet og ufarliggjøring. Jeg snakker med min gutt om himmelen selv om jeg ikkd er kristen selv. Det er nok ikke naturlig fof alle men deg er nok lurt å ha tenkt gjennom budskapet ditt slik at det ikke blir for selvmotsigende..

 

gutten min har forresten ikke mistet noen nære eller kjære men er en liten tenker. Jeg ønsker å bekrefte han på det slik at han fortsetter å tenke store tsnker om verden rundt seg så jeg legger vekt på å svare skikkelig på spm og undre meg sammen med han. Vi googler flere ganger i uken hos oss for å finne svar på ulike spørsmål.

 

Lykkevtil med ditt flotte følsomme barn:-)

 

Anonymous poster hash: 91dbe...4bd

 

Du virker som en fantastisk fin mor. Det lyser varme og interesse av hele innlegget ditt. 

 

Jeg ville bare si det. Ha en fin kveld.

 

Anonymous poster hash: 1fd28...219

[Anonym bruker]

 

 

Min begynte å bekymre seg for døden rett før fireårsdagen. Han spurte veldig mye og sa etterhvert at han ikke ville dø og at ikke vi foreldre måtte dø.. han spurte mye om når vi skulle dø og når han skulle dø.. veldig mange spm hele tiden, og jeg kjenner feks igjen spørsmålet om vi ksn ligge i samme kiste... jeg kjøpte to bøker, en som heter farvel herr muffin som handler om et marsvin som dør, og en bok om hvd snakke med barn om døden av psykolog atle dyregrov.. begge har hjulpet meg masse. Mitt tips er å følge barnet, svare på alt det spør om og finn en balansegang mellom åpenhet og ufarliggjøring. Jeg snakker med min gutt om himmelen selv om jeg ikkd er kristen selv. Det er nok ikke naturlig fof alle men deg er nok lurt å ha tenkt gjennom budskapet ditt slik at det ikke blir for selvmotsigende..

 

gutten min har forresten ikke mistet noen nære eller kjære men er en liten tenker. Jeg ønsker å bekrefte han på det slik at han fortsetter å tenke store tsnker om verden rundt seg så jeg legger vekt på å svare skikkelig på spm og undre meg sammen med han. Vi googler flere ganger i uken hos oss for å finne svar på ulike spørsmål.

 

Lykkevtil med ditt flotte følsomme barn:-)

 

Anonymous poster hash: 91dbe...4bd

Du virker som en fantastisk fin mor. Det lyser varme og interesse av hele innlegget ditt.

 

Jeg ville bare si det. Ha en fin kveld.

 

Anonymous poster hash: 1fd28...219

tusen takk:-) så hyggelig at du tok deg tid til å poste det. Nå ble jeg glad!:-D

 

Anonymous poster hash: 91dbe...4bd

[midgard]

Min fireåring snakker også om det, men vi har alvorlig sykdom i nær famile (og venner). Jeg svarer så ærlig som jeg kan, på en barnlig måte. Har gjort som deg, fortalt at alle skal dø en gang (like naturlig som å bli født) og at jeg håper vi får lov til å leve lenge (bli gamle). Hun har behov for å snakke om sykdommen (kreft - hun vet ikke at det er nøyaktig det) og hun har noen fine tanker om at vi bør dra på kirkegården og begrave alle sykdommer slik at de ikke kan smitte eller ramme andre - så det har hun tenkt til å snakke med legen om... Hun har også spurt hvem som tar vare på de som dør, da sa jeg at Gud tar vare på dem - da nikket hun og syntes det var bra (uten noen flere spørsmål). Jeg tror det er viktig å høre på barna, trygge dem og gjøre det litt ufarlig.

[Gjest Tittentott]

Jeg har iallefall vært redd for det siden jeg var liten. Redd for å våkne opp i kisten, redd for å dø, og mest av alt redd for å miste mamma. Det er og blir min største frykt.

[Anonym bruker]

 

Ja, jeg var jo et veldig følsomt barn, og slet en del med angst for å miste mine foreldre. Jeg har jo i ettertid hatt mye depresjoner, så håper hun ikke arver min hjerne. :-) 

 

Dessverre har vi vært igjennom en god del død de siste årene. Så det er jo ikke så rart at hun er der hun er nå. Hun tenker ganske reflektert til vanlig, men hadde ønsket at hun ikke tenkte så dypt på slike ting. Jeg er veldig ærlig, trøster mye, og lyver ikke til henne. Jeg sier at alle skal dø, men forhåpentligvis så blir vi gamle alle mann, og koser oss med barnebarn og oldebarn. Men siden onkelen døde da han var 20, så argumenterer jo hun med at det kan skje oss også, og da sier jeg at vi aldri vet når man skal dø.

 

Hun tenker også på hva som skjer etter døden, og hun tror vi kommer tilbake som et nytt menneske, og da skulle hun finne tilbake til oss igjen <3

 

Hi

 

Anonymous poster hash: ef8e8...b0e

 

 

Hvis du hadde sagt til meg at man ikke vet når man dør, når jeg var et lite barn, hadde det faktisk vært utslagsgivende for angsten min. Jeg utviklet angst og ocd for følte at jeg trengte å "kontrollere" døden. Vet at man skal være ærlig med barn altså, men se ann alderen. Noen ganger trengs det bare at mor forsikrer barnet på en annen måte. Ikke få det til å høres ut som om det kan skje med hvem som helst, når som helst... Jaaaa vet at det ikke er sant, men ville ventet til barnet er større en 4 år før man er dønn ærlig om livets realiteter. Håper hun vokser det av seg...

 

Anonymous poster hash: 78cd5...d6a

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine svar! Vi må også google en del, og jeg gir henne svar på det hun trenger å få svar på. Er mange ganger svarskyldig, så da må vi finne ut av tingene sammen. Jeg ser at vi har gjort det veldig likt #6, Jeg er ikke brutal i det jeg sier til henne. Hun er også en av de som sniker seg inn i stua for å være litt ekstra på fanget om natta, og da går jeg å legger meg sammen med henne til hun sovner. Mange spørsmål som kommer på natterstid. :-)
Har vurdert å kjøpe den boka, men har lagt den tanken litt til side. Kanskje lurt å kjøpe alikevel?

 

HI

Anonymous poster hash: ef8e8...b0e

[Anonym bruker]

 

 

Ja, jeg var jo et veldig følsomt barn, og slet en del med angst for å miste mine foreldre. Jeg har jo i ettertid hatt mye depresjoner, så håper hun ikke arver min hjerne. :-) 

 

Dessverre har vi vært igjennom en god del død de siste årene. Så det er jo ikke så rart at hun er der hun er nå. Hun tenker ganske reflektert til vanlig, men hadde ønsket at hun ikke tenkte så dypt på slike ting. Jeg er veldig ærlig, trøster mye, og lyver ikke til henne. Jeg sier at alle skal dø, men forhåpentligvis så blir vi gamle alle mann, og koser oss med barnebarn og oldebarn. Men siden onkelen døde da han var 20, så argumenterer jo hun med at det kan skje oss også, og da sier jeg at vi aldri vet når man skal dø.

 

Hun tenker også på hva som skjer etter døden, og hun tror vi kommer tilbake som et nytt menneske, og da skulle hun finne tilbake til oss igjen <3

 

Hi

 

Anonymous poster hash: ef8e8...b0e

 

 

Hvis du hadde sagt til meg at man ikke vet når man dør, når jeg var et lite barn, hadde det faktisk vært utslagsgivende for angsten min. Jeg utviklet angst og ocd for følte at jeg trengte å "kontrollere" døden. Vet at man skal være ærlig med barn altså, men se ann alderen. Noen ganger trengs det bare at mor forsikrer barnet på en annen måte. Ikke få det til å høres ut som om det kan skje med hvem som helst, når som helst... Jaaaa vet at det ikke er sant, men ville ventet til barnet er større en 4 år før man er dønn ærlig om livets realiteter. Håper hun vokser det av seg...

 

Anonymous poster hash: 78cd5...d6a

 

Jo, den ser jeg. Men hun vet jo godt at når onkelen på 20 døde, kan vi dø i alle aldre. Dette har hun funnet ut av helt selv. Har også et vennepar som mistet sin sønn nå som ikke var gamle sjelen. Så dette kan jeg ikke lyve meg unna. Så da svarer jeg at man ikke vet, men håper vi blir gamle osv.

 

Anonymous poster hash: ef8e8...b0e

[Anonym bruker]

 

 

 

Ja, jeg var jo et veldig følsomt barn, og slet en del med angst for å miste mine foreldre. Jeg har jo i ettertid hatt mye depresjoner, så håper hun ikke arver min hjerne. :-) 

 

Dessverre har vi vært igjennom en god del død de siste årene. Så det er jo ikke så rart at hun er der hun er nå. Hun tenker ganske reflektert til vanlig, men hadde ønsket at hun ikke tenkte så dypt på slike ting. Jeg er veldig ærlig, trøster mye, og lyver ikke til henne. Jeg sier at alle skal dø, men forhåpentligvis så blir vi gamle alle mann, og koser oss med barnebarn og oldebarn. Men siden onkelen døde da han var 20, så argumenterer jo hun med at det kan skje oss også, og da sier jeg at vi aldri vet når man skal dø.

 

Hun tenker også på hva som skjer etter døden, og hun tror vi kommer tilbake som et nytt menneske, og da skulle hun finne tilbake til oss igjen <3

 

Hi

 

Anonymous poster hash: ef8e8...b0e

 

 

Hvis du hadde sagt til meg at man ikke vet når man dør, når jeg var et lite barn, hadde det faktisk vært utslagsgivende for angsten min. Jeg utviklet angst og ocd for følte at jeg trengte å "kontrollere" døden. Vet at man skal være ærlig med barn altså, men se ann alderen. Noen ganger trengs det bare at mor forsikrer barnet på en annen måte. Ikke få det til å høres ut som om det kan skje med hvem som helst, når som helst... Jaaaa vet at det ikke er sant, men ville ventet til barnet er større en 4 år før man er dønn ærlig om livets realiteter. Håper hun vokser det av seg...

 

Anonymous poster hash: 78cd5...d6a

 

Jo, den ser jeg. Men hun vet jo godt at når onkelen på 20 døde, kan vi dø i alle aldre. Dette har hun funnet ut av helt selv. Har også et vennepar som mistet sin sønn nå som ikke var gamle sjelen. Så dette kan jeg ikke lyve meg unna. Så da svarer jeg at man ikke vet, men håper vi blir gamle osv.

 

Anonymous poster hash: ef8e8...b0e

 

 

Ja kan være at hun ikke har vært klar til å bli med i begravelser o.l. Hvis hun var det da Du høres ut som en superforståelsefull mor altså, så er ikke kritikk! Bare at jeg hadde dødsangst fra jeg var ca 5 til jeg ble 20 og vet veldig godt hva som skremte meg til det. Ocd ble jeg heldigvis kvitt når jeg var rundt 11-12... Så kjenner meg veldig igjen i jenta de og får vondt av henne. Husker godt at mamma og pappa prøvde alt de kunne de og Men du tar dette alvorlig og det kan jo hende at dette bare er en periode akkurat nå Går sikkert over, når hun har blitt forklart det mange nok ganger og dere prater sammen Lykke til, til deg og jenta di

 

Anonymous poster hash: 78cd5...d6a

[Anonym bruker]

Har ei jente på 6,5 som akkurat har begynt å snakke mye om dette. Hun gråter mye når hun tenker på at vi skal dø og bli til skjelett. Når jeg sier at vi dessverre alle må dø, så sier hun at hun vil ligge i samme grav som meg. Og så hulker hun at det kjennes ut som om hjertet hennes er knust:-/ Stakkars lita. Jeg tar meg alltid god tid til å prate, klemme trøste. Og til slutt avlede litt, siden jeg vil ha henne på andre tanker før hun legger seg. Ikke lett for de små barna våre dette.

Anonymous poster hash: f3fdd...953

[Anonym bruker]

Denne forklaringen passer selvfølgelig ikke for alle, da det innebærer at man tror på Gud eller et liv etter døden.

Datteren min erogså svært opptatt av de store spørsmålene, deriblant døden.

 

Jeg sier at det bare er kroppene våre som blir begravet. Den delen av oss som vi tenker og føler med reiser opp til himmelen og at vi kommer til å være sammen i all evighet.

Hun vil gjerne snakke om døden og hvordan det er i himmelen, men hun er ikke redd for å dø eller å miste meg. Fordi som hun sier;  Vi ses jo snart i igjen, hvis en av oss dør.

Anonymous poster hash: 74b7b...86e

[Anonym bruker]

Tror kanskje jeg ville løyet litt i ditt tilfelle hi... Sagt at du ikke kommer til å dø, fordi du er helt frisk hvis fet var slik at de andre var syke. Hvis det var at de andre var utsatt for ulykke ville jeg kanskje sagt at det ikke skjer deg fordi du er mer forsiktig eller noe.

 

Ellers kan det være fint i å ufarliggjøre døden. Feks forklare det du tror på. Jeg ville kanskje sagt (min er litt liten enda) at når noen dør så er det trist for de som er igjen, men fortalt at for den som dør så finnes ikke tid, og derfor ikke tid til å savne. Men at man møtes igjen når man kkke lenger er i kroppen, men bare sjelen. Man må bare vente til tiden er inne for her av oss. Jeg er ikke kristen altså men tror på mer enn det fysiske vi kan se.

 

Anonymous poster hash: 55883...e95

[Anonym bruker]

Datteren min begynte såvidt å spørre om dette rett etter at hun fyllte 4. 

 

Hun var (er) veldig opptatt av dinosaurer og vi har snakket mye om at de ikke finnes lenger og at de er utryddet. Først så var det mye snakk om dette og at de døde og etterhvert begynte hun å resonnere seg frem til at dyrene som lever nå også dør, og så var det jo dette med at mennesker også dør. 

 

Hun har ikke opplevd dødsfall i nær familie, men hun vet at moren min døde før hun ble født. Så hun har snakket mye om moren min og hvordan hun døde og hva som skjedde med henne etter at hun døde og slike ting. Jeg har prøvd å være ærlig med henne (på hennes nivå) men vil jo ikke gjøre henne redd for døden heller. Det er en balansegang som kan være vanskelig i slike samtaler med henne synes jeg. 

 

Hun har aldri grått over at hun, eller noen andre skal dø - det virker som hun syns at det er helt naturlig. Hun sa her om dagen at pappa er veldig gammel (han fyller 37) og etter at han har hatt bursdagen sin så dør han av alderdom    Jeg syns det var ganske morsomt, men måtte jo ha en liten samtale med henne angående å dø av alderdom (hun har to oldemødre som var temmelig nære døden så hun har nok overhørt en samtale angående å dø av alderdom)

 

Vi har også snakket om at ulike mennesker tror på ulike ting etter døden; noen tror på reinkarnasjon, noen på himmelen og andre at det bare blir mørkt, at man blir borte. Hittil så tror jeg hun strekker seg mot å tro på reinkarnasjon for hun har veldig lyst til å komme tilbake som en løve. 

 

Jeg tror det er helt naturlig for unger å spørre om døden, det er jo noe som skjer og som de ganske sikkert får med seg. Man frykter jo ofte det ukjente, og jeg tror at ved å ikke være redd for å snakke om døden så blir det ikke så skremmende som man skal ha det til. 

 

Anonymous poster hash: 91ef9...b55

[Anonym bruker]

Når jenta var 3 døde ene hunden vår veldig brått så jeg fikk ikke forberedt henne. Etter at jeg kom hjem snakket vi mye om det å dø og hva som skjer. Vi har en veldig grei måte å se på døden på, dør vi så blir vi til noen nye et annet sted eller vi velger å være i himmelen å følge med fra oven og passe på oss som blir igjen. Vi tror på inkarnasjon så vi har et veldig fint forhold til døden Vi så faktisk "min bror bjørnen" etterpå vi hadde pratet

Like før hun ble 4 døde oldemoren hennes, hun syntes det var trist at hun hadde reist til et annet sted. Men hun satt mye og undret på hvem oldemor skulle bli og hvor hun hadde dratt. Som min kloke datter sa på hele 4 år; "Oldemor får lov til å begynne på nytt!"

 

Anonymous poster hash: 9f29b...d8d

[Anonym bruker]

De har aldri bekymret seg for døden, men de er blitt veldig nysgjerrige og stilt masse spørsmål om døden etter at de opplevde første dødsfall og begravelse. Men det er vel naturlig.

 

Anonymous poster hash: 56873...11c