Fy søren jeg er lei ungen min!

[Anonym bruker]

Vært grinete fra dag 1 og fremdeles sur & utilpass & grinete. Er 2 år blitt og alt er et helvete med denne ungen. Ikke liker den å bli skiftet bleie på, ikke liker den å bli stellet med, ikke spiser den noe særlig, alt er en kamp -- hver jævla dag.

 

Kronisk sur. Når skal dette slutte? Ikke vil den legge seg om kvelden. Jeg klikkkkkkker snart!

Misforstå meg rett, elsker ungen min over alt på denne jord, men merker dette tærer på humøret mitt, som igjen går utover andre her i familien.

 

Noen andre som har det slik?

Anonymous poster hash: 0e791...d64

[DaenerysStorm]

Drittlei ungen min jeg også, kommer ikke DEN ut snart klikker jeg! Nei vent, det heter han eller hun... Ikke den! 

 

Greit at alle unger er individer, men du må nok ta på deg en del av skylda selv uansett åssen du vrir eller vender på det...

[Anonym bruker]

Med en sånn solstråle til mor er det jo merkelig at ungen er misfornøyd altså ☀️☀️☀️

 

Anonymous poster hash: 4cb12...0cc

[Anonym bruker]

Noen er bare sure.

 

Anonymous poster hash: 3d164...001

[Anonym bruker]

Alle er desverre ikke født solstråler. 

 

Men om ungen er to år, har du prøvd å rett og slett stappe den inn på rommet hver gang den surmuler, og si at den kan komme ut når den er glad? HVER gang det sutres, så ignorerer du til du spyr. Så kan du forklare klart og tydelig at hvis den smiler så blir du glad, og da vil du være med den.

 

Muligens hardt og for tidlig, men muligens verdt et forsøk om du virkelig går på veggene snart.

Anonymous poster hash: e819b...ff6

[Anonym bruker]

Synes det er ganske spesielt å kalle barnet sitt for DEN!

 

Prøvd å gå i deg selv?

 

Stakkars barn!

 

Anonymous poster hash: 9263f...dc8

[Anonym bruker]

Gi h*n masse kooos:))

 

Anonymous poster hash: 65305...dbd

[Anonym bruker]

Uff... Stakkars barn... Kanskje det hjelper på å endre på ditt eget humør?

 

Og til den anonyme det gjelder: MAN BER IKKE EN TO(!!!!!!)ÅRING Å GÅ PÅ ROMMET FORDI HAN/HUN SURMULER!!

 

Anonymous poster hash: 016f6...e6e

[Anonym bruker]

Jo det gjør man. De skjønner såpass.

Uff... Stakkars barn... Kanskje det hjelper på å endre på ditt eget humør?

 

Og til den anonyme det gjelder: MAN BER IKKE EN TO(!!!!!!)ÅRING Å GÅ PÅ ROMMET FORDI HAN/HUN SURMULER!!

 

Anonymous poster hash: 016f6...e6e

Anonymous poster hash: b859c...a88

[Anonym bruker]

Får litt gåsehud av at du kaller barnet for DEN? Får litt sånn skrekkfilm vibber, ala Silence of the Lambs ("it must put on lotion..." osv) Creepy!

 

For å være litt saklig, så er det nok du som må gå i deg selv her og se hva du kan forandre. Positiv attitude hjelper mye. Du kan ikke akkurat forvente at en toåring skal gjøre det samme.

Anonymous poster hash: 7c46a...9f8

[Anonym bruker]

Kaller den for DEN , fordi jeg ikke skrev han eller hun. OK?

Kan si det slik at jeg gjør alt for hn. Har flere barn og ingen av de har vært i nærheten av å være slik grinete, sur, misfornøyd og grinete som henne.

 

Koser ja.... men når hun ikke vil da? Eier ikke ro i baken dessverre. Lider av reflux om det kan ha noe å si.

Anonymous poster hash: 0e791...d64

[Anonym bruker]

Uff... Stakkars barn... Kanskje det hjelper på å endre på ditt eget humør?

 

Og til den anonyme det gjelder: MAN BER IKKE EN TO(!!!!!!)ÅRING Å GÅ PÅ ROMMET FORDI HAN/HUN SURMULER!!

 

Anonymous poster hash: 016f6...e6e

Joda, det kan man helt fint gjøre. Det kalles oppdragelse. Det er lov å være sur, men da går man vekk fra andre så de ikke blir påvirket. 

 

Anonymous poster hash: e819b...ff6

[Anonym bruker]

 

Kaller den for DEN , fordi jeg ikke skrev han eller hun. OK?

Kan si det slik at jeg gjør alt for hn. Har flere barn og ingen av de har vært i nærheten av å være slik grinete, sur, misfornøyd og grinete som henne.

 

Koser ja.... men når hun ikke vil da? Eier ikke ro i baken dessverre. Lider av reflux om det kan ha noe å si.

 

Anonymous poster hash: 0e791...d64

 

Kan du få deg litt hjelp da så du kan få hentet deg inn litt slik at du har mer overskudd til å takle humøret til barnet? 

 

Anonymous poster hash: 7c46a...9f8

[Galskapens overhode]

Min nr 2 var slik til han var 2,5 år.

Sint, rasende, misfornøyd, sur.

var vel kun blid når han badet, så han badet hver kveld. Og lykkelig når han fikk leke i sølepytter, så vi lagde sølepytter.

 

vi måtte velge å ikke la humøret hans påvirke oss. Det gikk over etter hvert som han fikk bedre språk.

 

Finn på noe morsomt hver dag. Lag papirmasker, kast steiner i en bekk, mal på planker, sag ned greiner.

Velg å ikke la deg påvirke, det vil lette stemningen mye.

Når han raser som verst så si at du forstår at han er sint og spør om han vil ha en kos, og når han vil så kan han komme å få kos, for du venter på ham og elsker ham.

Avslutt dagen med et smil, en bok og en sang.

Uansett hvor sint min var på kvelden så fikk han alltid høre- ''God natt skatt, mamma elsker deg'.

Og når jeg måtte legge ham igjen og igjen..

Nå er han verdens mest kosete 6 åring og han sier "God natt mamma, jeg elsker deg mer enn til universets ende og tilbake igjen"

Og når han blir sint nå så er han fortsatt langsint, men når det går over så vet han alltid at han kan komme å få kos når han vil. Og det gjør han.

 

En 2 åring er ikke sint fordi han vil. Det er slitsomt å være sint. Legg til rette for mestring og glede, så skal du se at det snart blir bedre.

[Anonym bruker]

Der sa du noe... Er nemlig dårlig på språk. Skjønner alt hva jeg sier, men meget dårlig ordforråd. Hører godt, så det er ikke der det ligger

 

Og takk for et langt og kontruktivt svar

Anonymous poster hash: 0e791...d64

[Galskapens overhode]

Der sa du noe... Er nemlig dårlig på språk. Skjønner alt hva jeg sier, men meget dårlig ordforråd. Hører godt, så det er ikke der det ligger

 

Og takk for et langt og kontruktivt svar

 

Anonymous poster hash: 0e791...d64

Ja, å selv forstå alt men ikke klare å kommunisere tilbake er vanskelig. Tenk deg selv hvor langt han har kommet på 2 år, men hvor mye han enda skal lære. Og hans letteste måte å kommunisere frustrasjon på er gjennom raseri og gråt.

 

Sett ord på alt dere gjør sammen.

 

Nå skal vi finne jakka.

Her er jakka di. Nå skal vi ta den på. Nå skal vi lukke glidelåsen, det er litt vanskelig. Osv.

 

Og skal dere gjøre noe som er vanskelig, så sett ord på det for ham.

Dette er vanskelig. Skal vi gjøre det sammen? Hvis du ikke får til så kan jeg vise deg, så kan du prøve etterpå.

 

La han få være med å dekke bordet sammen med deg, legge på bestikk, skryt av ham, ros ham når han er løsningsorientert i stedet for å bli sint. Støtt ham når det er vanskelig og han blir sint.

 

Og en dag så løsner språket, og gleden

 

Lykke til. Dette er en slitsom periode for både barn og voksne!

 

PS!

 

Alle feiler vi iblant. Må finne nye måter. Er slitne og snarsinte.

De færreste voksne er pedagogisk riktige når de er stresset, ungene surver og sulten gnager. Du er bare et menneske. Barn trenger også å vite at det er menneskelig å bli sint.

 

Jeg har selv vært bråsint og reagert urettferdig mot ungene. Da blir de også sinte, så krangler vi eller de gråter. Men jeg sier unnskyld når jeg vet jeg burde handlet annerledes. For jeg gjør også feil.

Endret 16. april 2014 av BuddhaMage