Inspirert. Tror dere at barn nummer to er lettere?

[Anonym bruker]

Det er en tråd der mødre som har fått sitt andre barn forteller at det er mye lettere denne gangen. 

 

Jeg forstår det hvis grunnen til at de slet med det første barnet var fordi de "skapte" seg problemer. Var hysteriske og ble redde hvis barnet gråt litt o.l. 

 

Og ikke visste så mye om barnesykdommer, hvordan en nyfødt er, praktiske ting som manglet i huset/en måtte sette seg inn hvordan fungerte (pumpe, flasker, remedier til brystvondt, barneseng, bilseter, vogn, klær, bleier).

 

Men jeg kunne alt sånt fra før av da jeg ble mor for første gang føler jeg. Pga stor familie, venner med barn, hadde jeg stor erfaring med nyfødte.

 

Men barseltiden var ille likevel. Tror fast og helt at det var lite jeg kunne gjort annerledes. Men ungen sov likevel aldri og alt var fælt.

 

Jeg så hvor lett de andre hadde det med deres små de få gangen jeg kom meg ut av huset og hvor mye de unødvendig styrte med deres små som faktisk sov uavhengig av styret.

 

Og blir, må jeg innrømme, litt provosert av den andre tråden siden den antyder at det er foreldrenes feil at ungen ikke sov, og med en annen, mer dreven mor/far ville alt være lettere. At det er indirekte kritikk av alle oss som hadde en unge som nok hadde noe uoppdaget galt/hadde vondt. 

 

Men jeg håper selvsagt på en sovebaby denne gangen. Og er utrulig glad for at de som allerede har fått baby nummer to har det lettere! 

 

Hva tror dere damer? Hva er babyen selv, og hva er foreldrenes "skyld"? 

Anonymous poster hash: 99e4b...88f

[Anonym bruker]

Nja, det finnes nok en del stressemammaer som har "skyld" i det selv, men absolutt ikke alltid. Man kan ikke bekymre på ingen sin kolikk eller låsninger vil jeg tro.

 

Min første sov konstant i tre mnd, så var han natterangler i et års tid. Tror ikke jeg magisk ble hysterisk etter tre mnd i grunnen.

 

Jeg er også gravid med nr to, så håper vel på litt mer søvn denne gangen. Kan godt bytte, 3 mnd med natteravn og så et år med sovebarn:)

 

Anonymous poster hash: 46bc0...8dd

[Anonym bruker]

Min første var urolig, løsninger og sov lite. Men jeg var usikker selv om jeg hadde erfaring med små, hadde aldri hatt ansvaret selv og kjent alt på kroppen og det er man aldri forberedt på.

Andre var roligere men alt ble jo nytt pga hensynet man måtte ta til en sjalu 2 åring. Men viste hva jeg gikk til, så sett mer rolig og avslappa.

Man får aldri 2 like barn,og foreldre bør nok ofte stole på seg selv. Og folk bør ikke komme med tips å råd, blir bare stress for spesielt nybakt usikker mor.

 

Anonymous poster hash: a2487...b53

[L'attente]

Jeg tror det blir omvendt her.

Jeg fikk et dysmaturt barn pga ødelagt placenta men hun var så frisk likevel. Sov natten gjennom fra veldig tidlig, nesten ingen gråt og har alltid vært ufattelig enkel. De eneste utfordringene vi har hatt er nå i skolealder hvor hun trasser som andre barn men ikke noe mer enn normalt. Og jeg er nok ekstra hønemor fordi vi nesten mistet henne ved fødsel.

Nå venter jeg barn nummer to og er litt forberedt på at det kan bli helt omvendt. Det er en gutt og det blir noe nytt. Men uansett får man aldri mer enn mann kan takle :-)

[Gjest Ingen skal få!]

Her var det omvendt. Hadde det så rolig ig fint med nr1. Det gikk som en lek.

 

Så kom nr2&3... Premature, GBS og kolikk.

[Pesta]

Jeg hadde to vanskelige kolikkbarn (langvarig sådan) med relativt liten aldersforskjell, så jeg skal i allefall ikke fortelle deg at nr 2 var "lettere";-)

[Anonym bruker]

Jeg tror det blir omvendt her.

Jeg fikk et dysmaturt barn pga ødelagt placenta men hun var så frisk likevel. Sov natten gjennom fra veldig tidlig, nesten ingen gråt og har alltid vært ufattelig enkel. De eneste utfordringene vi har hatt er nå i skolealder hvor hun trasser som andre barn men ikke noe mer enn normalt. Og jeg er nok ekstra hønemor fordi vi nesten mistet henne ved fødsel.

Nå venter jeg barn nummer to og er litt forberedt på at det kan bli helt omvendt. Det er en gutt og det blir noe nytt. Men uansett får man aldri mer enn mann kan takle :-)

Den siste setningen din er bare så feil som det går an. Man kan absolutt få mer enn man kan takle!

 

Det samme med ordtaket 'det som ikke dreper deg gjør deg sterkere'. Bullshit!

 

Jeg mistet min nyfødte baby. Det taklet jeg IKKE. Og jeg ble slett ikke sterkere. Bare knust og ødelagt.

 

 

 

Anonymous poster hash: 4529a...0c6

[Guttaboys]

Jeg fikk to rolige sovebarn, så hadde ingen vanskelig barseltid sånn sett. Er i tillegg ganske avslappet som mor. Hadde også en del erfaring med barn fra før. Det jeg IKKE var forberedt på var da eldstemann endret seg over natta, rett før han ble ett år. Han ble veldig urolig, sutrete, egenrådig og temperamentsfull. Det satt meg helt ut, og jeg hadde det tøft en periode. Pleier å si at jeg fikk fødselsdepresjon ett år forsinket;) Kjente på mange følelser den gangen...

 

Alt dette var jeg forberedt på med nr. to. Jeg var også forberedt på at det kom til å bli et slit, siden eldste bare var to år, og fremdeles var en utfordring. Men det gikk strålende. Har til dags dato ikke hatt noen utfordringer, som jeg hadde første gang. Er enda mer avslappet, til tross for at jeg var det første gang også. Minste blir 3 år i sommer.

 

Så slik jeg ser det, så endrer man hele livet sitt når førstefødte kommer. Alt dreier seg om den lille. Forventningene er høye, og man har mange tanker om hvordan det skal bli. Mens nr. to kommer inn i en allerede rutinepreget småbarnsfamilie, og "finner sin plass" der.

[Anonym bruker]

Jeg tror du kanskje misforstår utsagnet litt? Når noen sier at det er enklere med nummer 2, så er det som regel fordi man er mer forberedt på hva som venter en. Og da tenker jeg ikke bare på at man har/ikke har kunnskaper nok fra før, men den faktiske erfaringen. Det hjelper fint lite å VITE at man får lite søvn, for man har ingen anelse om hva slikt gjør med en før en har prøvd det ut selv. Det hjelper ikke å VITE at amming kan være vondt og vanskelig, for man kan ikke fatte hvordan det er før man har prøvd det selv. Det er litt som med selve fødselen også. Man vet jo at det gjør vondt, men det er helt komplett umulig å forestille jeg hvor vondt før man står midt i det.

 

Når det er sagt, så er så klart alle babyer ulike. Jeg har fire barn, og de har alle vært utrolig forskjellige som babyer. Førstemann var rolig, blid og enkel på mye, men han var et mareritt på søvnbiten. Det tok evigheter å få ham til å sovne uansett hva vi gjorde, og han sov veldig lett og urolig. Nå som han er blitt stor, så viser det seg jo at det er en grunn til den dårlige søvnen, for han sover enda ikke rundt (er 11 år). Vårt andre barn var den enkleste som baby. Sovnet i det han ble lagt ned, var bare blid og god. Tredje var rett og slett en "sur" baby som hele tiden måtte bli holdt og i tillegg hadde kolikk, han var liksom aldri fornøyd. Som småbarn bråsnudde det, og han er nå verdens største solstråle og superenkel. Nummer fire var litt som nummer en igjen, men litt mer krevende og litt enklere med søvn i starten (det endret seg).

Anonymous poster hash: 246d9...47a

[Anonym bruker]

Her var babytiden med den første lettere, det var fordi jeg var ung, og i veldig god form. Og babyen var ikke krevende. Men som barnet vokste til, jo mer krevende ble det. Og jeg slet meg ut fullstendig. Barnet har nå diagnosen ADD og Tourettes.

 

Mens med barn nr. 2, så var babytiden mer slitsom, det hadde ingenting med babyen å gjøre, det var like enkelt som nr.1. Men jeg hadde vært ekstremt syk i svangerskapet, og det tok ganske lang tid før jeg ble frisk. Men så ble det mye lettere med nr.2, for det var et veldig rolig barn, som krevde lite. Mer et filosof barn.

Anonymous poster hash: 8aba9...9fe

[Ugl@ ruger...]

Ikke nødvendigvis, men erfaring er uansett greit å ha med seg. Venter selv barn nr 4 og har lært å ikke ta noe som helst på forskudd, spedbarn og barn er forskjellige.

Jeg var aldri "hysterisk førstegangsmamma", var ung og vant med barn. Barnet var uplanlagt, jeg var alene og jeg hadde realistiske forventninger til det hele. Satte meg grundig inn det meste. Var ikke redd for å be både helsstasjon eller erfarne mødre rundt meg om råd, lærte meg raskt å sile ut gode råd fra dårlige og lærte meg å stole på min egen intuisjon.

 

Jeg er nok en mer moden mor nå, etablert og enda tryggere, 16 års erfaring som mamma og tre forskjellige barn kommer nok godt med når fjerdemann kommer om noen måneder. Men vil ikke si jeg var så mye " dårligere" mor uten disse årene og erfaringen, men helt klart har jeg forandret meg. Litt mer tålmodighet på visse områder, noe tydeligere og strengere har jeg blitt. 16 åringen synes jeg er en kjedeligere mamma enn tidligere.

Vi kunne finne på å campe i telt på stua eller på plana da han var liten. Jeg kledde meg ut og vi lekte cowboy og indianer sammen. Desverre blitt mindre sånt med årene, men skal prøve å bli flinkere.

[L'attente]

 

Jeg tror det blir omvendt her.

Jeg fikk et dysmaturt barn pga ødelagt placenta men hun var så frisk likevel. Sov natten gjennom fra veldig tidlig, nesten ingen gråt og har alltid vært ufattelig enkel. De eneste utfordringene vi har hatt er nå i skolealder hvor hun trasser som andre barn men ikke noe mer enn normalt. Og jeg er nok ekstra hønemor fordi vi nesten mistet henne ved fødsel.

Nå venter jeg barn nummer to og er litt forberedt på at det kan bli helt omvendt. Det er en gutt og det blir noe nytt. Men uansett får man aldri mer enn mann kan takle :-)

Den siste setningen din er bare så feil som det går an. Man kan absolutt få mer enn man kan takle!

Det samme med ordtaket 'det som ikke dreper deg gjør deg sterkere'. Bullshit!

Jeg mistet min nyfødte baby. Det taklet jeg IKKE. Og jeg ble slett ikke sterkere. Bare knust og ødelagt. Anonymous poster hash: 4529a...0c6

Nå var tema kolikk og lite søvn. Å miste et barn er jo helt tragisk, men også noe man putter i ryggsekken på reisen gjennom livet. Man blir selvsagt aldri den samme igjen, og noe man ikke unner sin verste fiende. Men det faktum er at ingen sier livet er enkelt, det er utfordringer på hele reisen og noe vil sette dypere spor enn andre ting men man overlever jo som regel livets mest tragiske øyeblikk også, selv om en del av oss visner og dør hen i traumet.

[Chl85]

Min første sov lite og skreik store deler av døgnet. De første 6 månedene husker jeg generelt lite fra dessverre, da jeg husker det som utrolig slitsomt og ingen søvn... Det viste seg at hun hadde Kiss og derfor skrek mye og det er jo selvfølgelig ikke min skyld.

 

Men det skal sies at jeg ble litt tatt på senga av mammarollen og ble helt satt ut av at mine basale behov som å dusje og spise kom sist. Det ble en veldig stor livsomveltning som jeg kanskje ikke helt hadde sett for meg I tillegg var jeg redd hele tiden og ganske så hysterisk.... Så tror nok også at min oppfatning av det hele er farget av at jeg krisemaksimerer og er utrolig REDD for å gjøre noe galt

 

Jeg tror ikke den neste jeg venter nå trenger å bli så mye "lettere", men min holdning til det hele har nok endret seg Jeg har ingen illusjoner denne gangen og forventer at det vil kunne bli slitsomt...! Men jeg vet også at ting går seg til og at ting går i perioder. Den store livsomveltningen som det er med førstemann, blir det ikke denne gangen. Joda ting vil bli mer hektisk, mindre barnefri osv, men mammarollen i seg selv forventer jeg at er litt mer satt på plass

 

Så tror det heller er jeg som er "lettere", he he

Endret 16. april 2014 av Chl85

[humlemamma]

Tror ikke nummer to er lettere, for jeg tror ikke det kan gå lettere enn det gikk med første  

Jeg hadde masse erfaring med barn og baby, så ingenting av stell bekymret meg. Slet med ammingen de første ukene, men ellers hadde jeg sovebaby og tok livet ganske med ro. 

 

Den største overraskelsen var vel at jeg ikke var i god form i det hele tatt etter fødselen, tok to måneder før jeg laget middag, så ved en eventuell baby nummer to er jeg redd det blir mer slitsomt fordi jeg ikke kan slappe av så mye som jeg gjorde med første. 

 

Jeg ville antakelig fått sjokk over en kolikkbaby også, jeg som hadde full natt søvn uten mating bare etter et par uker. 

[Anonym bruker]

Jeg har fire barn, fire veldig forskjellige barn, men den tøffeste babytiden var med nr fire. Skikkelig high-need baby, jeg er veldig glad nr fire ikke kom først, for da hadde det aldri blitt fire unger

 

Men du skal ikke kimse av erfaring altså, sier absolutt ikke at man gjør en dårlig jobb eller selv har skyld i det om man får en krevende førstebaby, men måten man takler det på er nok litt annerledes om man har litt erfaring.

Anonymous poster hash: d26bc...04b

[Anonym bruker]

altså ved nr 2 er man roligere og man tåler mer etter som man vet at !det går over". 

 

her var nr 2 "værst". Sov ikke, og skrek mye- hele sitt første leveår. Han er fremdeles en krevende gutt i en alder av4 

Anonymous poster hash: af4a8...84a

[Anonym bruker]

Klart erfaring og rutine er en stor fordel, men det kommer først og fremst an på hvilket barn du får. Hadde mine kommet i motsatt rekkefølge hadde jeg svart et rungende NEI på spørsmålet ditt, siden barn nr 1 aldri sov, mens nr 2 duppa av i halv sju-tida hver kveld og sov til morgenen. De er fremdeles like forskjellige.

Anonymous poster hash: 01d8f...6bf

[Englenemine]

Omvendt. Nr 1 rolig og sov natta gjennom fra 6 ukers tid. Nr 2 er nå 2 år og våkner litt på kveld enda , og er litt mer handfull hehe

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke, jeg vet at nr. 2 er lettere

 

Nå skal jeg legge til at jeg har hatt rolige sovebabyer som har sovet hele natta fra de var nyfødt.

 

Prøver på nr. 3 nå og er igrunn forberedet på å få en mye vanskeligere baby denne gang. Man kan umulig være så heldig tre ganger. Alle babyer er jo forskjellige

Anonymous poster hash: dc641...01b

[Anonym bruker]

For min del gikk det lettere med nr to.

 

Hvis vi ser bort i fra at første hadde kolikk og kiss/kidd så er det ene og alene fordi jeg har vokst veldig i rollen som mor og er tusen ganger tryggere på meg selv denne gangen.

 

Ingen av mine har vært "sove babyer" og nr to hadde en låsning i bekkenet. Men denne gangen visste jeg hva jeg gikk til både med amming, hva jeg skulle se etter ved låsninger osv.

 

Likevel syns jeg de tre første mnd er knalltøff med baby. Jeg blir full i barseltårer og utrolig følsom den første tiden.

 

 

 

Anonymous poster hash: f1d27...671

[Anonym bruker]

Jeg hadde null erfaring med babyer da jeg fikk første, men gikk inn for oppgaven med liv og lyst (som jeg gjør med det meste). Alle mine tre har i grunnen vært veldig enkle og ganske like helt i starten. Så lenge de har fått mat annenhver time har de vært fornøyd. Ammingen var like tung alle gangene (litt verre andre gang kanskje for han hadde så liten munn) og andremann sov litt bedre, men tror ikke det hadde noe med oss som foreldre å gjøre.

 

Forskjellen kom da de ble 6 mnd +. Der eldste var frustrert, fordi han ikke fikk til det han ville, og ekstremt sugen på sosial kontakt, var nr to tilfredsheten selv som klarte alt han prøvde på. De er fortsatt litt sånn.

 

Det er nok en del hysteriske førstegangsmødre der ute, samtidig er det jo helt naturlig å være tryggere i rollen andre gang.

 

Anonymous poster hash: 569ac...4de