Jeg bærer barn tungt, både psykisk og fysisk!

[Anonym bruker]

Nå er det bare 13 uker igjen, jeg gleder meg som en unge til å treffe babyen for første gang. Jeg er utrolig takknemmelig over at jeg skal få bli mamma igjen, men jeg er i så rart humør for tiden. Jeg er ikke deppa. Jeg er bare så lite fornøyd med meg selv.

 

Jeg hater kroppen min. Jeg har gått opp i vekt, 11 kilo nå. Og jeg klarer ikke bli konfortabel med det. Jeg som hadde slanket meg så masse og skulle ikke ta frem de gamle klærne mer! Nå har noe kommet frem likevel. Prøver trøste meg med at på det tyngst for tre år siden, ja da var jeg 37 kilo tyngre enn nå.

 

Dette med kroppen opptar meg. Jeg klarer ikke ha sex med mannen min en gang, bare en gang i blant. JEG HATER KROPPEN MIN!!! Han liker meg som jeg er, og jeg er så glad i han! Jeg vet at dette skal jeg snu, når babyen er ute. Jeg gleder meg trimme. Gleder meg trille. Ja gleder meg til flesket blir mindre.

 

Jeg er trett hele tiden, Kvalm. Har kynnere. Det klør over alt. Jeg har leggkramper. Jeg løper på do. Jeg har bekkenløsning. Jeg lekker. Sukk. Og jeg er så sulten. Men jeg prøver styre meg så godt jeg kan.

 

Jeg har tusen ting jeg skulle ha gjort, men jeg er så dårlig form. Og jeg blir så sint. For jeg ser andre gravid som stråler og klarer alt mulig rart. Jeg er ei vakkende and som knapt klarer holde øynene oppe. Og alt lukter og er kvalmt. Og jeg har energi lik null.

 

Men jeg gleder meg!!! Jeg er så glad i sparkene til babyen! Det var ikke planlagt å bli gravid, det skjedde mot alle odds. Jeg bærer barn ekstremt tungt. Og jeg er redd hele tiden, for jeg har mistet så mange ganger før. Men nå er det så langt kommet at man vil prøve redd om det går galt. Det letter tankene.

 

Beklager, dette er et sutreinnlegg. Det er bare det, jeg klarer ikke gjøre noen til lagt nå for tiden.Heldigvis har jeg verdens snilleste mann og ungene var så hjelpsomme i dag, så fikk vi ordnet litt til påske.

 

 

Anonymous poster hash: 6ce72...4fd

[Anonym bruker]

For noen av oss er graviditet et helvete. Selv om det blir barn av det som både er velkomne og verdens fineste.

 

Og det er en fattig trøst nå, men tretten uker er ikke så grusomt lenge. Bruk de du har rundt deg, snakk med helsepersonell eller venner eller partner, dropp de tingene som bare er pes, gjør mer av de tingene som gir deg noe.

Anonymous poster hash: 39ab5...06a