åsn er det å ha en bipolar lidelse?

[Anonym bruker]

I forhold til humøre, følelser, familieliv ja alt...

Er jo svært individuelt vet jeg, men hvordan har du/dere det?

 

 

Anonymous poster hash: b4c79...653

[Anonym bruker]

Tja, på et vis fantastisk, men samtidig utrolig slitsomt. Jeg har RapidCirkle i perioder og DET er slitsomt! Vet ikke hvem det er verst for, men det kan slite en del på forholdet Jeg er nå medisinert og har det mye bedre og er stabil. Kjekt og være kvitt deppeperiodene, men savner maniperiodene - får så utrolig mye gjort og er en supermamma dilux, men tenker at det er bedre og ha en mamma som er stabil enn en som svinger fælt. Det som er negativt med maniperiodene er at man kan gjøre mye dumme ting, jeg hadde en lei uvane til å ta meg vann over hode. Skaffet meg f.eks en rekke hunder som jeg aldri skulle tatt til meg. Hundene har det fint uansett perioder, men trenger å slappe litt av selv i rolige perioder.

Hadde en lang periode med mani før jeg ble medisinert og jeg knapt sov eller satt stille i en 2 mnd's tid. Pusset opp huset, laget middag, tok meg av ungen, hadde enorm sexuell appetitt, var i jobb og pågangsmot utenlike. MEN så følger det jo som oftes en ganske så tung periode etterpå...

Bipolar lidelse er både en velsignelse og en forbannelse etter min mening

Anonymous poster hash: fc2ba...439

[Anonym bruker]

For min del er det som å kjøre berg og dalbane i bekmørket. Vet aldri når opp og nedturer,eller bråstoppen kommer. Det er slitsomt, og jeg klarer ikke stoppe det...

 

Anonymous poster hash: 41fd4...509

[Anonym bruker]

Ustabilt, hvert fall i mitt tilfelle. Jeg kan være hypoman og deprimert på samme tid, og det er vanvittig slitsomt. Kan holde det gående med ting som krever effektivitet og som jeg egentlig VIL gjøre, og jeg har energien til det, samtidig som jeg er dypt deprimert mens jeg holder på. Tar mange dumme valg, har det fantastisk, og lever langt over evne, men likevel har jeg det rævva og er skikkelig deprimert. Hadde nesten vært bedre med "vanlig" bipolar, der man er enten deprimert eller manisk, og ikke begge deler på en gang/at det skifter hvert minutt eller hver time. Det er kjekt å være langt oppe, og det føles som en kjempegod idé å være impulsiv. Reise hvor enn man vil, helt spontant, tømme bankkortet og kredittkort, gjøre faktisk akkurat det man vil og drite i resten av verden. Virkeligheten slår likevel inn igjen, og da føles alt helt håpløst. Pengene er borte, familie og venner tar avstand, samtidig som en intens depresjon herjer. Man blir flau over livet og hva man har gjort, og ønsker å slette alt - uansett hvor gøy det var å holde på. 

Jeg har kommet meg veldig etter at jeg fikk diagnosen, og derfor riktig behandling. Nå lever jeg normalt, og klarer meg fint i livet. Får innleggelse hvis og når jeg ønsker det, og går jevnlig til behandling. Har god nytte av medisiner, og menneskene rundt meg har etter hvert lært mer om meg og min sykdom. Var likevel hardt de årene fra jeg ble syk til behandlingen fikk effekt. Jeg ble singel, for jeg slet ut samboer og barnefaren. Venner og familie har ofret mer enn jeg noen gang kan gi tilbake, og i familien har jeg alltid vært den som trenger noe ekstra, hele tiden. Barnevernet ble også innblandet, og har heldigvis vært til stor hjelp  

Vet at mange med bipolar får spørsmål om de ville tatt vekk sykdommen om de kunne, og de fleste svarer nei. Jeg er i tvil, men da tenker jeg selvfølgelig kun på hvor jævlig depresjonen kan bli. Ellers har det fordeler, synes jeg. Livet mitt når jeg ikke er deprimert er fantastisk. Jeg elsker de kreative evnene mine, at jeg er smartere enn folk flest, at jeg får gjort så mye gøy og nyttig når jeg har muligheten, i tillegg til at jeg har fått noen fine erfaringer underveis. Depresjonen har dessverre gitt meg litt flere diagnoser som jeg absolutt vil bli kvitt, men det er en annen sak... 
Har vært uten jobb i flere år også, og det har vært tungt. Nå er jeg endelig frisk nok til å prøve meg i jobb igjen, men det er synd at jeg aldri har klart å fullføre en utdannelse eller et kurs. 

Det får heller være at folk ser på meg som ekstremt rar. Jeg blir fort opphengt i ting, og kan holde på med det samme i flere dager eller uker. 

Jeg føler meg heldig som har holdt meg unna fengsel, bøter og store pengeproblemer. Har dessverre møtt en del på de ulike avdelingene jeg har vært innlagt på, som ikke har klart å styre seg nok til å holde seg unna dette. 

Anonymous poster hash: bcf38...460

[Anonym bruker]

Åsn?

 

Du mener selvsagt hvordan..

 

Anonymous poster hash: e8035...c85

[Anonym bruker]

Ingen er supermamma i manuskript perioder.

 

Et selv vokst opp med en manisk mor, samboeren min også. Og jeg skrev min master om det å være barn av psykisk syke med hovedvekt på bipolare. Vær glad du er stabil. For barna sin skyld. Bipolare mangler ofte innsikt i sin egen mani fordi de selv er så lykkelige der og da og fordi de i ettertid ser hvor produktive de har vært. Tro meg, du er ingen supermamma i manuskript perioder. Barna vil garantert ga deg normal enn manisk!

 

 

Tja, på et vis fantastisk, men samtidig utrolig slitsomt. Jeg har RapidCirkle i perioder og DET er slitsomt! Vet ikke hvem det er verst for, men det kan slite en del på forholdet Jeg er nå medisinert og har det mye bedre og er stabil. Kjekt og være kvitt deppeperiodene, men savner maniperiodene - får så utrolig mye gjort og er en supermamma dilux, men tenker at det er bedre og ha en mamma som er stabil enn en som svinger fælt. Det som er negativt med maniperiodene er at man kan gjøre mye dumme ting, jeg hadde en lei uvane til å ta meg vann over hode. Skaffet meg f.eks en rekke hunder som jeg aldri skulle tatt til meg. Hundene har det fint uansett perioder, men trenger å slappe litt av selv i rolige perioder.

 

Hadde en lang periode med mani før jeg ble medisinert og jeg knapt sov eller satt stille i en 2 mnd's tid. Pusset opp huset, laget middag, tok meg av ungen, hadde enorm sexuell appetitt, var i jobb og pågangsmot utenlike. MEN så følger det jo som oftes en ganske så tung periode etterpå...

 

Bipolar lidelse er både en velsignelse og en forbannelse etter min mening

 

Anonymous poster hash: fc2ba...439

Anonymous poster hash: 56b7b...08b

[Anonym bruker]

Har bipolar 2, etter jeg stakk fingeren i jorda og innså at jeg ikke kunne få alt og valgte barna og familien forran jobb og karriere så har det gått bedre. Nesten symptomfri så lenge jeg tar hensyn til signalene kroppen gir meg.

Det er ellers ingen forskjell på meg og friske mennesker utover at jeg ikke jobber siden det utløser symptomer som gjør meg verre. Jeg følger opp barna mine, er en god kone, ressursterk og engasjert som person. Det er ingenting i veien med intelligensen min. Jeg er medisinfri og fungerer best da.

Jeg har få, men gode venner, diagnosen har ført til at jeg må være kresen der, ikke alle typer personer er " bra" for meg. Jeg drikker ikke alkohol og unngår enhver form for drama.

 

Nå er jeg lett rammet og de verste symptomene har jeg fått kontroll på. Som bipolar trenger man trygghet og forutsigbarhet, men desverre er dette for mange bipolare noe de ødelegger for seg selv, de fleste andre bipolare jeg kjenner er enslige med dårlig økonomi, ustabile og flyktige forhold og total mangel på økonomisk styring, desverre.

 

Anonymous poster hash: 6800f...fea

[Anonym bruker]

Har bipolar 2, etter jeg stakk fingeren i jorda og innså at jeg ikke kunne få alt og valgte barna og familien forran jobb og karriere så har det gått bedre. Nesten symptomfri så lenge jeg tar hensyn til signalene kroppen gir meg.

Det er ellers ingen forskjell på meg og friske mennesker utover at jeg ikke jobber siden det utløser symptomer som gjør meg verre. Jeg følger opp barna mine, er en god kone, ressursterk og engasjert som person. Det er ingenting i veien med intelligensen min. Jeg er medisinfri og fungerer best da.

Jeg har få, men gode venner, diagnosen har ført til at jeg må være kresen der, ikke alle typer personer er " bra" for meg. Jeg drikker ikke alkohol og unngår enhver form for drama.

 

Nå er jeg lett rammet og de verste symptomene har jeg fått kontroll på. Som bipolar trenger man trygghet og forutsigbarhet, men desverre er dette for mange bipolare noe de ødelegger for seg selv, de fleste andre bipolare jeg kjenner er enslige med dårlig økonomi, ustabile og flyktige forhold og total mangel på økonomisk styring, desverre.

 

Anonymous poster hash: 6800f...fea

[Anonym bruker]

Har en bror med diagnosen, og om jeg skulle få lov å svare på hans vegne, ville svaret bli "helt jævlig." For han er som hun over her beskriver, enslig med dårlig økonomi, ustabile og flyktige forhold og total mangel på økonomisk styring, samt misbruker alkohol som "selvmedisinering".

 

Hvis han selv skulle svare, ville det imidlertid ikke bli noe svar på spørsmålet om hvordan livet er med den diagnosen. Han mener spørsmålet burde være "hvordan føles det å leve blant tullinger og idioter som bare provoserer." Han er som Emil i Arvingene; venn med deg når det er penger å hente, rasende hvis han møter motgang.

Anonymous poster hash: 9bcd3...a52

[Anonym bruker]

Har en bror med diagnosen, og om jeg skulle få lov å svare på hans vegne, ville svaret bli "helt jævlig." For han er som hun over her beskriver, enslig med dårlig økonomi, ustabile og flyktige forhold og total mangel på økonomisk styring, samt misbruker alkohol som "selvmedisinering". Hvis han selv skulle svare, ville det imidlertid ikke bli noe svar på spørsmålet om hvordan livet er med den diagnosen. Han mener spørsmålet burde være "hvordan føles det å leve blant tullinger og idioter som bare provoserer." Han er som Emil i Arvingene; venn med deg når det er penger å hente, rasende hvis han møter motgang. Anonymous poster hash: 9bcd3...a52

Samme inntrykk jeg har av mange bipolare. Jeg personlug mener at ikke alt kan skyldes sykdommen, men også personlighetstrekk.

Første bud som bipolar er å avstå fra alkohol og andre rusmiddler. Jeg har faktisk blitt bedre etter jeg kuttet ut nikotin og koffein i tillegg. Man trenger faste rutiner, riktig kost, fysisk aktivitet, bra nettverk og faste holdepunkter.

Når det kommer til økonomi bør man ha faste trekk på regninger, egen regningekonto, unngå kredittkort osv. Selv er jeg såpass frisk at jeg greier fint å gå på shopping med krefittkort i veska uten at jeg engang fristes til å bruke det hvis det ikke er systematisk planlagt og fornuftig.

Nå er jeg rene kontrollfreaken, tipper nesten litt over, men det er best slik.

 

Anonymous poster hash: 6800f...fea

[Anonym bruker]

 

Har en bror med diagnosen, og om jeg skulle få lov å svare på hans vegne, ville svaret bli "helt jævlig." For han er som hun over her beskriver, enslig med dårlig økonomi, ustabile og flyktige forhold og total mangel på økonomisk styring, samt misbruker alkohol som "selvmedisinering". Hvis han selv skulle svare, ville det imidlertid ikke bli noe svar på spørsmålet om hvordan livet er med den diagnosen. Han mener spørsmålet burde være "hvordan føles det å leve blant tullinger og idioter som bare provoserer." Han er som Emil i Arvingene; venn med deg når det er penger å hente, rasende hvis han møter motgang. Anonymous poster hash: 9bcd3...a52

Samme inntrykk jeg har av mange bipolare. Jeg personlug mener at ikke alt kan skyldes sykdommen, men også personlighetstrekk.

Første bud som bipolar er å avstå fra alkohol og andre rusmiddler. Jeg har faktisk blitt bedre etter jeg kuttet ut nikotin og koffein i tillegg. Man trenger faste rutiner, riktig kost, fysisk aktivitet, bra nettverk og faste holdepunkter.

Når det kommer til økonomi bør man ha faste trekk på regninger, egen regningekonto, unngå kredittkort osv. Selv er jeg såpass frisk at jeg greier fint å gå på shopping med krefittkort i veska uten at jeg engang fristes til å bruke det hvis det ikke er systematisk planlagt og fornuftig.

Nå er jeg rene kontrollfreaken, tipper nesten litt over, men det er best slik.

 

Anonymous poster hash: 6800f...fea

 

På en måte er det riktig at det også skyldes personlighet - men da må man ta i betraktning at han sannsynligvis har vært syk/hatt sykdommen latent siden barndommen. Så hvor er høna, og hvor er egget...? Sykdommen har jo gradvis blitt en integrert del av personligheten. Så når han sier de tingene han sier, er det da han selv som snakker, eller sykdommen?

 

Jeg skulle ønske han levde som du gjør, med kontroll på alt, ingen rus, og med innsikt i sin egen sykdom, sånn at han gjorde gode valg i hverdagen. Da ville sykdommen påvirke hans liv mye mindre.

 

Anonymous poster hash: 9bcd3...a52

[Anonym bruker]

 

 

Har en bror med diagnosen, og om jeg skulle få lov å svare på hans vegne, ville svaret bli "helt jævlig." For han er som hun over her beskriver, enslig med dårlig økonomi, ustabile og flyktige forhold og total mangel på økonomisk styring, samt misbruker alkohol som "selvmedisinering". Hvis han selv skulle svare, ville det imidlertid ikke bli noe svar på spørsmålet om hvordan livet er med den diagnosen. Han mener spørsmålet burde være "hvordan føles det å leve blant tullinger og idioter som bare provoserer." Han er som Emil i Arvingene; venn med deg når det er penger å hente, rasende hvis han møter motgang. Anonymous poster hash: 9bcd3...a52

Samme inntrykk jeg har av mange bipolare. Jeg personlug mener at ikke alt kan skyldes sykdommen, men også personlighetstrekk.Første bud som bipolar er å avstå fra alkohol og andre rusmiddler. Jeg har faktisk blitt bedre etter jeg kuttet ut nikotin og koffein i tillegg. Man trenger faste rutiner, riktig kost, fysisk aktivitet, bra nettverk og faste holdepunkter.Når det kommer til økonomi bør man ha faste trekk på regninger, egen regningekonto, unngå kredittkort osv. Selv er jeg såpass frisk at jeg greier fint å gå på shopping med krefittkort i veska uten at jeg engang fristes til å bruke det hvis det ikke er systematisk planlagt og fornuftig.Nå er jeg rene kontrollfreaken, tipper nesten litt over, men det er best slik.Anonymous poster hash: 6800f...fea

På en måte er det riktig at det også skyldes personlighet - men da må man ta i betraktning at han sannsynligvis har vært syk/hatt sykdommen latent siden barndommen. Så hvor er høna, og hvor er egget...? Sykdommen har jo gradvis blitt en integrert del av personligheten. Så når han sier de tingene han sier, er det da han selv som snakker, eller sykdommen? Jeg skulle ønske han levde som du gjør, med kontroll på alt, ingen rus, og med innsikt i sin egen sykdom, sånn at han gjorde gode valg i hverdagen. Da ville sykdommen påvirke hans liv mye mindre. Anonymous poster hash: 9bcd3...a52

Jeg har et helt fantastisk nettverk i form av familie som ikke ga meg opp i tenårene, jeg ble tidlg henvist til psykolog og har gått på medisiner tidligere. Desverre ble bivirkningene fior store, men i den perioden rakk jeg å møte mannen min og han er en sta jævel som har klamret seg fast selv om jeg i perioder har forsøkt å ødelegge for meg selv.

Men jeg har alltid vært snill som person og alltid satt andre forran meg selv. Hadde i ungdomstiden en periode med korte forhold, mange sexpartnere og pådro meg et elendig rykte pga festing og tull, men da jeg fikk gå til en god psykolog så innså jeg at festing, alkohol og flyktige forhold trigget sykdommen og forverret depresjonene kraftig.

Å kute ut det livet kostet mye, nesten alle mine venner fra den tiden måtte jeg kutte kontakten med.

 

 

Anonymous poster hash: 6800f...fea

[Anonym bruker]

Høres deilig ut å bli manisk og få gjort mye. Litt nysgjerrig her, hvor kommer energien fra? Hva er det som gjør at man blir så energisk? Er det hormoner, signalstoffer eller hva? Jeg skull gitt mye for å få mer energi.

 

Anonymous poster hash: d7018...145

[Anonym bruker]

Høres deilig ut å bli manisk og få gjort mye. Litt nysgjerrig her, hvor kommer energien fra? Hva er det som gjør at man blir så energisk? Er det hormoner, signalstoffer eller hva? Jeg skull gitt mye for å få mer energi.

 

Anonymous poster hash: d7018...145

Det er IKKE "deilig" og handler ikke om "energi". I min brors tilfelle slår det ut i form av uro, rastløshet og direkte aggresjon. Han blir veldig pirrelig og alle som motsier ham eller mener noe litt annet enn ham oppleves som en provokasjon.

 

Anonymous poster hash: 9bcd3...a52

[Anonym bruker]

 

 

 

Har en bror med diagnosen, og om jeg skulle få lov å svare på hans vegne, ville svaret bli "helt jævlig." For han er som hun over her beskriver, enslig med dårlig økonomi, ustabile og flyktige forhold og total mangel på økonomisk styring, samt misbruker alkohol som "selvmedisinering". Hvis han selv skulle svare, ville det imidlertid ikke bli noe svar på spørsmålet om hvordan livet er med den diagnosen. Han mener spørsmålet burde være "hvordan føles det å leve blant tullinger og idioter som bare provoserer." Han er som Emil i Arvingene; venn med deg når det er penger å hente, rasende hvis han møter motgang. Anonymous poster hash: 9bcd3...a52

Samme inntrykk jeg har av mange bipolare. Jeg personlug mener at ikke alt kan skyldes sykdommen, men også personlighetstrekk.Første bud som bipolar er å avstå fra alkohol og andre rusmiddler. Jeg har faktisk blitt bedre etter jeg kuttet ut nikotin og koffein i tillegg. Man trenger faste rutiner, riktig kost, fysisk aktivitet, bra nettverk og faste holdepunkter.Når det kommer til økonomi bør man ha faste trekk på regninger, egen regningekonto, unngå kredittkort osv. Selv er jeg såpass frisk at jeg greier fint å gå på shopping med krefittkort i veska uten at jeg engang fristes til å bruke det hvis det ikke er systematisk planlagt og fornuftig.Nå er jeg rene kontrollfreaken, tipper nesten litt over, men det er best slik.Anonymous poster hash: 6800f...fea

På en måte er det riktig at det også skyldes personlighet - men da må man ta i betraktning at han sannsynligvis har vært syk/hatt sykdommen latent siden barndommen. Så hvor er høna, og hvor er egget...? Sykdommen har jo gradvis blitt en integrert del av personligheten. Så når han sier de tingene han sier, er det da han selv som snakker, eller sykdommen? Jeg skulle ønske han levde som du gjør, med kontroll på alt, ingen rus, og med innsikt i sin egen sykdom, sånn at han gjorde gode valg i hverdagen. Da ville sykdommen påvirke hans liv mye mindre. Anonymous poster hash: 9bcd3...a52

Jeg har et helt fantastisk nettverk i form av familie som ikke ga meg opp i tenårene, jeg ble tidlg henvist til psykolog og har gått på medisiner tidligere. Desverre ble bivirkningene fior store, men i den perioden rakk jeg å møte mannen min og han er en sta jævel som har klamret seg fast selv om jeg i perioder har forsøkt å ødelegge for meg selv.

Men jeg har alltid vært snill som person og alltid satt andre forran meg selv. Hadde i ungdomstiden en periode med korte forhold, mange sexpartnere og pådro meg et elendig rykte pga festing og tull, men da jeg fikk gå til en god psykolog så innså jeg at festing, alkohol og flyktige forhold trigget sykdommen og forverret depresjonene kraftig.

Å kute ut det livet kostet mye, nesten alle mine venner fra den tiden måtte jeg kutte kontakten med.

 

 

Anonymous poster hash: 6800f...fea

 

Men det er bedre å miste kontakten med svirebrødrene  enn med hele storfamilien, tror nå jeg. Min bror har tatt det motsatte "valget"; hvis det kan kalles et valg.

 

Anonymous poster hash: 9bcd3...a52

[Anonym bruker]

 

 

Høres deilig ut å bli manisk og få gjort mye. Litt nysgjerrig her, hvor kommer energien fra? Hva er det som gjør at man blir så energisk? Er det hormoner, signalstoffer eller hva? Jeg skull gitt mye for å få mer energi.

 

Anonymous poster hash: d7018...145

Det er IKKE "deilig" og handler ikke om "energi". I min brors tilfelle slår det ut i form av uro, rastløshet og direkte aggresjon. Han blir veldig pirrelig og alle som motsier ham eller mener noe litt annet enn ham oppleves som en provokasjon.

 

Anonymous poster hash: 9bcd3...a52

Noen her syntes det er flott å ha det. Jeg vil gjerne høre fra dem som opplever dette selv og som har lest litt om hvor 'energien sitter'. Selv er jeg konstant trøtt, og skulle gjerne vært litt manisk så jeg får gjort noe.

 

Anonymous poster hash: d7018...145

[Anonym bruker]

I de maniske periodene har det vært fantastisk! Jeg har hatt masse energi, gjort karriere, vært kreativ. Som å være deilig beruset hele tiden. Energien kommer innenfra, den fyller hele meg. Uroen blir positiv, den blir deilig, den driver kroppen fremover. Hodet er fullt av ideer og de er skikkelig gode! Ingen andre klarer å henge med på tempoet, ingen får gjort like mye, ingen er like sosiale. I mitt hode er det fantastisk. For de rundt meg er det slitsomt og uforståelig.

 

Når det er over sier det pang! Der var veggen. Der var mørket. Kroppen blir tung, fungerer ikke. Hodet fungerer ikke. Ingen ting fungerer. Jobb blir umulig, trening blir umulig, sosialt blir det umulig. Depresjonen er tung og lang.

 

Sånn hadde jeg det i mange år, før jeg fikk behandling og medisiner. Ingen visste noe, kun de nærmeste merket at det var noe som ikke var helt normalt. Jeg var til og fra på jobb, sosialt og i livet generelt, men gode forklaringer i alle retninger gjorde at alle trodde jeg var opptatt med andre ting i perioder. Med behandling ble det bedre en periode, men så var det på igjen. Terapi, medisiner, innleggelser, elektrosjokk. Lista er lang. Jeg møtte mannen min, en fantastisk mann som holder ut. Svingningene fortsatte, jeg var tungt medisinert og innlagt flere ganger. Så ble jeg gravid.

 

Graviditeten var fantastisk, jeg var stabil hele veien. Var innlagt en periode og uten medisiner hele veien. Etter fødsel ble sykdommen bedre, å bli mamma har gjort livet mer rutinepreget og det har hjulpet meg. Jeg har vært uten medisiner i flere år. Det svinger fremdeles mye, men jeg forstår hva som skjer og svingningene er kortere og lettere å håndtere nå. Jeg er meg selv hele veien, jeg blir ikke høy og jeg detter ikke langt ned i mørket.

 

Jeg savner energien. Jeg savner effektiviteten og den voldsomme kreativiteten. Men nedturene er mitt verste mareritt. Alle de dumme tingene jeg har gjort i magiske perioder, de gnager i meg kontinuerlig. Nå som jeg har det bedre kverner fortsatt tankene om all festingen, all tilfeldig sex, alle teite ideer og forslag, alle de dumme tingene jeg har ment og sagt. Jeg klarer ikke å legge de bak meg. Jeg skulle veldig gjerne vært uten sykdommen. En fantastisk mann og familie som stiller opp har reddet meg mange ganger. Og ikke minst den fantastiske behandleren min.

 

Hvordan fremtiden blir aner jeg ikke, men det kan jeg heller ikke gå og bekymre meg for. Jeg håper jeg kommer i jobb igjen, jeg håper jeg ikke får noen nye perioder verken den ene eller den andre veien. Men uvissheten er der alltid, for meg og for de rundt meg. Jeg hadde strekt meg uendelig langt for å bli kvitt sykdommen, og jeg skulle ønske jeg aldri hadde hatt den!

 

Anonymous poster hash: 6f8c6...486

[Anonym bruker]

Høres deilig ut å bli manisk og få gjort mye. Litt nysgjerrig her, hvor kommer energien fra? Hva er det som gjør at man blir så energisk? Er det hormoner, signalstoffer eller hva? Jeg skull gitt mye for å få mer energi.

 

Anonymous poster hash: d7018...145

Det er vel strengt tatt ikke deilig, men det føles så fantastisk ut der og da. Husk at det er stor forskjell på en manisk og en som tar full husvask fordi energien endelig kom. Hvordan "vanlige" mennesker får energi er vel de klassiske rådene. Sove nok, puste inn frisk luft, har en normal døgnrytme og spise sunt. Hvordan man blir manisk derimot, finnes det ingen oppskrift på. 

 

Hvor energien kommer fra aner jeg ikke. På slutten av de maniske perioden føler jeg likevel at energien kun sitter i hodet, for kroppen min er utslitt etter hardkjøret. Likevel blir jo hodet mitt utslitt etterpå også, så jeg vet ikke. Nå sitter jo sykdommen i hodet, men det er en grunn til at depresjonen som regel kommer rett etter en manisk periode. 

 

Anonymous poster hash: bcf38...460

[Anonym bruker]

Høres deilig ut å bli manisk og få gjort mye. Litt nysgjerrig her, hvor kommer energien fra? Hva er det som gjør at man blir så energisk? Er det hormoner, signalstoffer eller hva? Jeg skull gitt mye for å få mer energi.

 

Anonymous poster hash: d7018...145

Det er egentlig ingen som vet hvorfor man plutselig blir manisk eller deppa. Det eneste man vet er at hvis du putter i antidepressiva i bipolare kan det gå til helvette i begge retningene. 

 

Jeg vil beskrive energien som en slags lykkesrus som aldri (i perioden) går over. Jeg som tok til meg hundene litt over her kan som sagt gjøre alt fra a til å. For en stund tilbake sluttet jeg på medisinene for å prøve uten, en mani satt inn og jeg var på randen til å starte en nattklubb av alle ting. Heldigvis stoppet min tapre mann meg.

 

Jeg er heldig og har ingen dårlig økonomi, jeg kan på et vis takke maniene pga den gode økonomien, jeg er langt fra å være fattig og det er få på min alder med en slik økonomi. Det er under maniene jeg virkelig har tjent meg penger rett og slett pga kreativiteten har slått ut for full guffe og det at man ikke er redd for noe og er ifølge en selv verdensmester

 

Jeg ville ikke byttet diagnosen bort hvis jeg hadde kunnet. Den er som tidligere nevnt en forbannelse og en velsignelse.

 

Når det gjelder din mangel på energi, så er det alltid noen grep du kan gjøre for å bli bedre! Du trenger ikke å være bipolar for å klare å vaske ned huset

 

Anonymous poster hash: fc2ba...439

[Anonym bruker]

 

Ingen er supermamma i manuskript perioder.

 

Et selv vokst opp med en manisk mor, samboeren min også. Og jeg skrev min master om det å være barn av psykisk syke med hovedvekt på bipolare. Vær glad du er stabil. For barna sin skyld. Bipolare mangler ofte innsikt i sin egen mani fordi de selv er så lykkelige der og da og fordi de i ettertid ser hvor produktive de har vært. Tro meg, du er ingen supermamma i manuskript perioder. Barna vil garantert ga deg normal enn manisk!

 

 

Tja, på et vis fantastisk, men samtidig utrolig slitsomt. Jeg har RapidCirkle i perioder og DET er slitsomt! Vet ikke hvem det er verst for, men det kan slite en del på forholdet Jeg er nå medisinert og har det mye bedre og er stabil. Kjekt og være kvitt deppeperiodene, men savner maniperiodene - får så utrolig mye gjort og er en supermamma dilux, men tenker at det er bedre og ha en mamma som er stabil enn en som svinger fælt. Det som er negativt med maniperiodene er at man kan gjøre mye dumme ting, jeg hadde en lei uvane til å ta meg vann over hode. Skaffet meg f.eks en rekke hunder som jeg aldri skulle tatt til meg. Hundene har det fint uansett perioder, men trenger å slappe litt av selv i rolige perioder.

 

Hadde en lang periode med mani før jeg ble medisinert og jeg knapt sov eller satt stille i en 2 mnd's tid. Pusset opp huset, laget middag, tok meg av ungen, hadde enorm sexuell appetitt, var i jobb og pågangsmot utenlike. MEN så følger det jo som oftes en ganske så tung periode etterpå...

 

Bipolar lidelse er både en velsignelse og en forbannelse etter min mening

 

Anonymous poster hash: fc2ba...439

Anonymous poster hash: 56b7b...08b

 

 

 

Ingen er supermamma i manuskript perioder.

 

Et selv vokst opp med en manisk mor, samboeren min også. Og jeg skrev min master om det å være barn av psykisk syke med hovedvekt på bipolare. Vær glad du er stabil. For barna sin skyld. Bipolare mangler ofte innsikt i sin egen mani fordi de selv er så lykkelige der og da og fordi de i ettertid ser hvor produktive de har vært. Tro meg, du er ingen supermamma i manuskript perioder. Barna vil garantert ga deg normal enn manisk!

 

 

Tja, på et vis fantastisk, men samtidig utrolig slitsomt. Jeg har RapidCirkle i perioder og DET er slitsomt! Vet ikke hvem det er verst for, men det kan slite en del på forholdet Jeg er nå medisinert og har det mye bedre og er stabil. Kjekt og være kvitt deppeperiodene, men savner maniperiodene - får så utrolig mye gjort og er en supermamma dilux, men tenker at det er bedre og ha en mamma som er stabil enn en som svinger fælt. Det som er negativt med maniperiodene er at man kan gjøre mye dumme ting, jeg hadde en lei uvane til å ta meg vann over hode. Skaffet meg f.eks en rekke hunder som jeg aldri skulle tatt til meg. Hundene har det fint uansett perioder, men trenger å slappe litt av selv i rolige perioder.

 

Hadde en lang periode med mani før jeg ble medisinert og jeg knapt sov eller satt stille i en 2 mnd's tid. Pusset opp huset, laget middag, tok meg av ungen, hadde enorm sexuell appetitt, var i jobb og pågangsmot utenlike. MEN så følger det jo som oftes en ganske så tung periode etterpå...

 

Bipolar lidelse er både en velsignelse og en forbannelse etter min mening

 

Anonymous poster hash: fc2ba...439

Anonymous poster hash: 56b7b...08b

 

Jeg er enig i at det er best å være stabil, men jeg synes selv at jeg aldri har vært en dårlig mamma i maniske perioder. Uansett hvor mye jeg jobbet på dagen var jeg alltid klar i helgene/kveld til å herje og leke med ungen + at det ble gjort enda flere ting etter at ungen hadde lagt seg. Min bestemor var også bipolar og pappa har aldri hatt et negativt bilde av maniene hennes, de gjorde kjempe mye sammen. Vi som har diagnosen er jo også forskjellige. Leit at dere hadde det vanskelig med deres foreldre, men igjen vi er forskjellige vi også som alle andre.

 

Anonymous poster hash: fc2ba...439

[Anonym bruker]

 

 

Høres deilig ut å bli manisk og få gjort mye. Litt nysgjerrig her, hvor kommer energien fra? Hva er det som gjør at man blir så energisk? Er det hormoner, signalstoffer eller hva? Jeg skull gitt mye for å få mer energi.

 

Anonymous poster hash: d7018...145

Det er egentlig ingen som vet hvorfor man plutselig blir manisk eller deppa. Det eneste man vet er at hvis du putter i antidepressiva i bipolare kan det gå til helvette i begge retningene.

 

Jeg vil beskrive energien som en slags lykkesrus som aldri (i perioden) går over. Jeg som tok til meg hundene litt over her kan som sagt gjøre alt fra a til å. For en stund tilbake sluttet jeg på medisinene for å prøve uten, en mani satt inn og jeg var på randen til å starte en nattklubb av alle ting. Heldigvis stoppet min tapre mann meg.

 

Jeg er heldig og har ingen dårlig økonomi, jeg kan på et vis takke maniene pga den gode økonomien, jeg er langt fra å være fattig og det er få på min alder med en slik økonomi. Det er under maniene jeg virkelig har tjent meg penger rett og slett pga kreativiteten har slått ut for full guffe og det at man ikke er redd for noe og er ifølge en selv verdensmester

 

Jeg ville ikke byttet diagnosen bort hvis jeg hadde kunnet. Den er som tidligere nevnt en forbannelse og en velsignelse.

 

Når det gjelder din mangel på energi, så er det alltid noen grep du kan gjøre for å bli bedre! Du trenger ikke å være bipolar for å klare å vaske ned huset

 

Anonymous poster hash: fc2ba...439

Så flott at du har gjort det til din styrke og at du har god økonomi pga det. Jeg har ei venninne som har lidelsen og sier at hun er manisk og glad. Høres deilig ut med 'rusen' og energien.

 

Jeg får dessverre ikke gjort så mye med egen energi bortsett fra å hvile. Er kronisk utmattet (ME). Skulle ønske jeg visste hvor energien sitter slik at jeg kan få mer. Tror imidlertid at energi svikten skyldes at nervesystemet skal reparere seg selv (blir sliten av gjøremål, tanker, å holde meg våken og i grunnen alt dessverre).

 

Anonymous poster hash: d7018...145

[Anonym bruker]

 

 

Høres deilig ut å bli manisk og få gjort mye. Litt nysgjerrig her, hvor kommer energien fra? Hva er det som gjør at man blir så energisk? Er det hormoner, signalstoffer eller hva? Jeg skull gitt mye for å få mer energi.

 

Anonymous poster hash: d7018...145

Det er egentlig ingen som vet hvorfor man plutselig blir manisk eller deppa. Det eneste man vet er at hvis du putter i antidepressiva i bipolare kan det gå til helvette i begge retningene.

 

Jeg vil beskrive energien som en slags lykkesrus som aldri (i perioden) går over. Jeg som tok til meg hundene litt over her kan som sagt gjøre alt fra a til å. For en stund tilbake sluttet jeg på medisinene for å prøve uten, en mani satt inn og jeg var på randen til å starte en nattklubb av alle ting. Heldigvis stoppet min tapre mann meg.

 

Jeg er heldig og har ingen dårlig økonomi, jeg kan på et vis takke maniene pga den gode økonomien, jeg er langt fra å være fattig og det er få på min alder med en slik økonomi. Det er under maniene jeg virkelig har tjent meg penger rett og slett pga kreativiteten har slått ut for full guffe og det at man ikke er redd for noe og er ifølge en selv verdensmester

 

Jeg ville ikke byttet diagnosen bort hvis jeg hadde kunnet. Den er som tidligere nevnt en forbannelse og en velsignelse.

 

Når det gjelder din mangel på energi, så er det alltid noen grep du kan gjøre for å bli bedre! Du trenger ikke å være bipolar for å klare å vaske ned huset

 

Anonymous poster hash: fc2ba...439

Så flott at du har gjort det til din styrke og at du har god økonomi pga det. Jeg har ei venninne som har lidelsen og sier at hun er manisk og glad. Høres deilig ut med 'rusen' og energien.

 

Jeg får dessverre ikke gjort så mye med egen energi bortsett fra å hvile. Er kronisk utmattet (ME). Skulle ønske jeg visste hvor energien sitter slik at jeg kan få mer. Tror imidlertid at energi svikten skyldes at nervesystemet skal reparere seg selv (blir sliten av gjøremål, tanker, å holde meg våken og i grunnen alt dessverre).

 

Anonymous poster hash: d7018...145

 

 

 

 

Høres deilig ut å bli manisk og få gjort mye. Litt nysgjerrig her, hvor kommer energien fra? Hva er det som gjør at man blir så energisk? Er det hormoner, signalstoffer eller hva? Jeg skull gitt mye for å få mer energi.

 

Anonymous poster hash: d7018...145

Det er egentlig ingen som vet hvorfor man plutselig blir manisk eller deppa. Det eneste man vet er at hvis du putter i antidepressiva i bipolare kan det gå til helvette i begge retningene.

 

Jeg vil beskrive energien som en slags lykkesrus som aldri (i perioden) går over. Jeg som tok til meg hundene litt over her kan som sagt gjøre alt fra a til å. For en stund tilbake sluttet jeg på medisinene for å prøve uten, en mani satt inn og jeg var på randen til å starte en nattklubb av alle ting. Heldigvis stoppet min tapre mann meg.

 

Jeg er heldig og har ingen dårlig økonomi, jeg kan på et vis takke maniene pga den gode økonomien, jeg er langt fra å være fattig og det er få på min alder med en slik økonomi. Det er under maniene jeg virkelig har tjent meg penger rett og slett pga kreativiteten har slått ut for full guffe og det at man ikke er redd for noe og er ifølge en selv verdensmester

 

Jeg ville ikke byttet diagnosen bort hvis jeg hadde kunnet. Den er som tidligere nevnt en forbannelse og en velsignelse.

 

Når det gjelder din mangel på energi, så er det alltid noen grep du kan gjøre for å bli bedre! Du trenger ikke å være bipolar for å klare å vaske ned huset

 

Anonymous poster hash: fc2ba...439

Så flott at du har gjort det til din styrke og at du har god økonomi pga det. Jeg har ei venninne som har lidelsen og sier at hun er manisk og glad. Høres deilig ut med 'rusen' og energien.

 

Jeg får dessverre ikke gjort så mye med egen energi bortsett fra å hvile. Er kronisk utmattet (ME). Skulle ønske jeg visste hvor energien sitter slik at jeg kan få mer. Tror imidlertid at energi svikten skyldes at nervesystemet skal reparere seg selv (blir sliten av gjøremål, tanker, å holde meg våken og i grunnen alt dessverre).

 

Anonymous poster hash: d7018...145

 

Huff, så utrolig leit at du har ME.

 

Anonymous poster hash: fc2ba...439