Skummelt og ha det bra

[Anonym bruker]

Strevd hele livet med dystemi med tilbakevennende depresjoner, og generalisert angstlidelse. 

Fått mange "slag i ansiktet" av mennesker som står meg nær hele livet. Etter mange sånne runder har jeg tilegnet meg den uvanen at det er tryggest og ha det dårlig. 

Jeg har gått til terapi i hele mitt liv, men det er visst ikke så lett for meg og snu denne tankegangen. 

Nå har jeg fått to gode nyheter på rappen og det gjør meg redd. For nå kan jeg ramle ganske hardt igjen. 

Hvordan skal jeg lære meg til å tenke at jeg fortjener og ha det bra? 

For jeg føler dessverre ikke at jeg gjør det. 

Tryggest nede.

Anonymous poster hash: 55f4b...684

[Anonym bruker]

Jeg har desverre ingen råd, for jeg har det.sånn selv. Ville bare sende en klem og si at du ikke er alene... Håper det går bedre med deg etterhvert.

Jeg tør ikke å være glad når jeg kunne vært det, for jeg vet det kommer en ny smell,og da er fallhøyden stor... Jeg skjønner veldig godt hva du mener.

 

Anonymous poster hash: d4bc7...a77

[Gjest Antarctica]

 

Strevd hele livet med dystemi med tilbakevennende depresjoner, og generalisert angstlidelse. 

Fått mange "slag i ansiktet" av mennesker som står meg nær hele livet. Etter mange sånne runder har jeg tilegnet meg den uvanen at det er tryggest og ha det dårlig. 

Jeg har gått til terapi i hele mitt liv, men det er visst ikke så lett for meg og snu denne tankegangen. 

Nå har jeg fått to gode nyheter på rappen og det gjør meg redd. For nå kan jeg ramle ganske hardt igjen. 

Hvordan skal jeg lære meg til å tenke at jeg fortjener og ha det bra? 

For jeg føler dessverre ikke at jeg gjør det. 

Tryggest nede.

 

Anonymous poster hash: 55f4b...684

 

Har du fortsatt kontakten med de menneskene som trekker deg ned?

[Anonym bruker]

Jeg forstår hvordan du har det. Jeg har kjent på dette siste året. Har ikke fått noen diagnose, selv om jeg er delvis deprimert pga hendelser og nåværende livssituasjon. Har også opplevd gjennom hele livet at personer som har stått meg helt nær har "dolket meg i ryggen", ikke vært til å stole på osv.

 

Jeg prøver å akseptere at de følelsene jeg har er "naturlige" ut fra det jeg har opplevd. Jeg prøver å se følelsene i sammenheng med de tingene jeg har opplevd, men at følelsene ikke definerer noe med meg som person. Vet ikke om jeg greier å forklare helt hva jeg mener. Men jeg prøver på en måte å gjøre meg selv oppmerksom på at de reaksjonene jeg har hatt på svik jeg har opplevd, de er naturlige. Følelsene rundt dette er "normalreaksjoner". Men de definerer ikke meg hvis jeg ser bort fra disse situasjonene som har fått meg til å føle som jeg har følt, og gjort at jeg i perioder har vært deprimert eller "nedstemt".

 

Når jeg prøver å skille slik, så prøver jeg som regel å tenke tilbake til barndommen, husker hvordan jeg var før bekymringene tok overhånd. Da var jeg glad, hadde tillit til personer og verden generelt, jeg var kjempenysgjerrig og interessert i alt rundt meg, jeg elsket å oppleve nye ting, jeg fant ro i mitt eget selvskap. I tillegg til det så fokuserer jeg på ting som i voksen alder har vært godt for meg - ting som gir meg mestringsfølelse (alt fra å lage god mat, strikke, ta utdannelse, gode opplevelser) og som isolert sett har vært positive. Jeg prøver å huske den følelsen jeg har hatt tidligere når jeg har blitt glad, når jeg har tørt å tro at positive ting kom til å vare, når jeg har følt godhet i meg selv og i andre.

 

Når jeg kjenner på disse følelsene så greier jeg å kjenne på noe som er mer grunnleggende i meg selv enn den nedstemtheten/depresjonen som er forårsaket av livshendelser og/eller personer jeg ikke har hatt noen kontroll over.

 

Og så prøver jeg å se rundt meg og se at andre faktisk ofte har det bra, kan leve i årevis og ha det jevnt bra uten store nedturer. Jeg tenker at de ikke er veldig anderledes enn meg hvis jeg ser på det å være omgjengelig, omtenksom, flink i enkelte ting osv. Jeg ser at på alle andre områder så er jeg ikke anderledes enn "alle andre". Dermed er det logikk at jeg også skal kunne få ha det bra over tid. Det er faktisk større sannsynlighet for at jeg skal kunne ha det enn at jeg ikke kommer til å ha det, i det samfunnet vi lever i.

 

Men dette er ikke tanker og følelser jeg greier å virkelig føle hele tiden, langt derifra - spesielt i perioder hvor livet farer ekstra tøft med meg med tanke på skade, ulykke, familieforhold, økonomi osv.

Men så lenge jeg ikke er veldig langt nede, så prøver jeg å være bevisst på å jobbe med meg selv med de tankene jeg skrev over. Jeg har vanskelig for å tro på det i perioder, men jeg nekter å slutte å jobbe med det.

 

En annen ting er at jeg har blitt oppmerksom på begrepet "lært håpløshet", som går ut på at når man gang på gang opplever negative ting, man har kanskje ikke kontroll på det som skjer, så "lærer" man også at "det er ikke noe du kan gjøre fra eller til". Og hjernen er skremmende god til å lære.... .dessverre også slike negative mønster. Jeg prøver derfor å snu disse tillærte mønstrene som har satt seg i meg.

For det er én ting som er sikkert, og det er at hjernens kapasitet til å lære, den er enorm. Og det den har lært feil, det kan den også avlæres - hvis man jobber med det bevisst og prøver å snu tankemønster og følelsesmønster og ikke lar seg overhvelme av de gamle, lærte tankemønstrene som trigger følelsene.

 

Og så prøver jeg å minne meg selv på det at hvis man ikke våger å satse, så kan man heller ikke vinne.

Dvs. jeg må våge å tørre å tro på en positiv fremtid - uansett. Fungerte det ikke sist, så må jeg jobbe inntil jeg greier å våge å tro neste gang. For alternativet med å ikke våge, å bli i "tryggheten" med det vonde, det er at det aldri blir godt igjen. Og det er ikke noe alternativ!

Så når jeg har slikket sårene fra siste "skade" så velger jeg bevisst at jeg i hvert fall skal prøve å våge, jeg skal prøve å tro at det går bra, jeg skal tørre å stå i de gode følelsene inntil det eventuelt blir motbevist. For hvis det aldri vil bli motbevist, da vil jeg faktisk ha det bra. Og jo flere positive ting man erfarer kan være bra, jo lettere blir det å tro at også større ting i livet kan forbli bra.

 

Jeg har mine perioder hvor jeg ikke greier å tenke så fornuftig som det jeg her har skrevet, hvor jeg ikke ser hvordan ting kan bli bra igjen. Da går jeg ofte tilbake til de helt små ting. Jo jeg kan lage et godt måltid og jeg kan glede meg over smakene. Jeg kan lage noe fint med håndarbeid og være glad for det jeg lager. Jeg kan (hvis jeg anstrenger meg ) greie å pleie plantene mine slik at de trives. Jeg lager meg bittesmå prosjekter for å begynne å bygge stein på stein igjen følelsen av at jeg kan føle glede og at jeg kan tro på den. Og så minner jeg meg igjen på gleden jeg opplevde innimellom som barn, de øyeblikkene hvor jeg hadde det veldig godt bare med å være til.

 

Negative ting prøver jeg å bearbeide, men jeg prøver å ikke gå for mye inn i den følelsesmessige biten. Fordi jeg har opplevd så mye negativt så er jeg også bevisst at jeg har en økt sårbarhet. Og med den økte sårbarheten så blir det for meg feil å gå for mye inn i de negative følelsene fra tidligere erfaringer, da har jeg lett for å begynne å gå i ring tankemessig og følelsesmessig. Og jeg nekter å "dyrke" den smerten, lenger - selv om den føles trygg. Da minner jeg meg selv igjen på at hvis jeg skal tro på at det er mulig å ha det godt, da må jeg også våge å tillate meg selv å ha det godt.

 

Jeg vet hvorfor jeg har tanken på at jeg ikke fortjener å ha det bra, men jeg nekter å høre for mye på den. Nekter å la den få styre meg. Jeg vet jeg er et godt menneske, og jeg vet logisk at jeg fortjener å ha det bra. Følelsene som sier meg noe annet er lærte mønster, men det er lærte tankemønster som er som en dårlig vane. Og en dårlig vane trenger jeg ikke å ha om jeg jobber for å snu vanen.

På en måte så tror jeg at når man har det slik, så er man litt som en røyker eller alkoholiker. Man vet at det man gjør (i vårt tilfelle tenker... og dermed føler pga de feile tankene) ikke er bra for en, men det er blitt en avhengighet man sliter med å komme over. Vi er så vant med våre dårlige vaner, er litt "avhengige" av dem fordi de har vært en del av oss så lenge. Men det går an å slutte å røyke, og det går an å slutte å drikke. Og det går an å lære seg å tenke anderledes slik at man også greier å føle anderledes. Men jeg tror man må jobbe bevisst med det og være bestemt på det. I de dårligste periodene faller man kanskje tilbake til gamle uvaner/avhengighet, men når man får summet seg så kan man plukke seg selv opp igjen og begynne å jobbe seg ut av det igjen. Og en dag så tror jeg man kan lykkes

 

 

Så fokuser på de gode nyhetene du har fått nå. Hvis det skulle vise seg at det går galt, så er du sterk nok til å komme deg gjennom det, du har greid deg til nå i livet.

 

Og hvis de skulle fortsette å være positive, så er det dumt at du selv ødelegger dem ved å ikke tørre å stå i gleden, ikke våge å kjenne på at det er mulig.

 

 

Hilsen en som stadig jobber med meg selv med det samme <3

Anonymous poster hash: 69049...2da

[Anonym bruker]

Har du fortsatt kontakten med de menneskene som trekker deg ned?

 

 

 

Det Pashla tar opp her er viktig!

 

Jeg har valgt de personene ut av mitt liv som stadig trakk meg ned. Det er også tøft, men det er bedre enn å ha personer i livet som påvirker meg så negativt.

 

-meg med det lange svaret

 

Anonymous poster hash: 69049...2da

[Anonym bruker]

HI her. 

Tusen takk for langt svar 19:50. 

 

Fått meg noen på "tygga" av min mor veldig mange ganger. Hun er snill, men har gjort mye dumt man ikke gjør mot sine barn. 

Har endelig nå begynt og forstå hva hun har gjort, samtidig er jeg selvfølgelig veldig glad i henne. 

Jeg stoler jo ikke på noen. 

 

Jeg ramler nok mer ned enn andre oppegående mennesker gjør også når jeg møter motgang på de forskjellige områdene i livet. 

Anonymous poster hash: 55f4b...684