Er så lei.

[Anonym bruker]

Jeg og mannen har vert sammen i over 15 år. Han var min første seriøse kjæreste.

 

Men på disse årene har vi vokst ifra hverandre. Jeg har nok blitt mer voksen og seriøs, menst han fortsatt er veldig umoden (banner mye, er ofte på byen osv.). Vi har flere barn sammen.

 

Han er dessverre mye sur og sint. Han kjefter på barna hele tiden. Tror ikke vi har spist middag en eneste dag denne uken uten at han har funnet noe å kjefte over. Han har aldri vert voldelig men smeller med dører og er stygg i munnen framfor barna.

 

Jeg tar meg i oftere og oftere å drømme om hvor fint det hadde vert å flytte fra mannen. Tror jeg og barna ville hatt et mye mer harmonisk og lykkelig hjem da.

 

Men jeg vil ikke bryte opp familien vår. Har alltid tenkt at jeg bare må holde ut. Så da gjør jeg det...

 

Andre som har det slik?

 

Anonymous poster hash: 35e08...1e0

[Anonym bruker]

Kanskje det er på tide å gi ham et ultimatum?

Anonymous poster hash: 4bc4f...b35

[Anonym bruker]

Så du holder ut på bekostning av barna dine?

 

Anonymous poster hash: 764d8...c73

[Anonym bruker]

Har ikke hatt det sånn, men hadde en periode hvor jeg selv var den du sier mannen din er. Bortsett fra banninga og det å gå på byen. Men jeg drømte om å få på byen ofte. Få oppmerksomhet fra menn, for det fikk jeg ikke hjemme. Ble lett irritert og fant alltid noe å sette fingeren på. Men jeg var ikke lykkelig.

En kveld spurte mannen min om jeg var lykkelig med han og jeg var ærlig og sa at det var jeg ikke. Jeg følte meg oversett og som nummer 10 i rekken av hans prioriteringer. Jeg kom alltid sist og følte meg alene i ekteskapet. Han tok det ikke til seg, så jeg endte med å gå fra han. Må har jeg vært alene i 2 år og elsker det. Har ikke noe behov for en mann og får ikke ut på byen heller. Er bare hjemme når barna er på samvær og tusler med mitt. Men nå er jeg lykkelig.

 

Anonymous poster hash: e1439...c5d

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Han kan jo vere snill med barna også. Barna er selvfølgelig gla i pappaen sin. Men de blir såret når han er så sint hele tiden.

 

Jeg har dager der jeg tenker at nå går jeg. Jeg orker ikke mer. Men så kommer det noen bedre dager, så ser jeg hvor glade barna er i pappaen. Derfor er det så vanskelig...

 

Så et annet innlegg nå om at pappaen ikke ser barnet sitt. Overser og lite flink til å komme med ros til barnet. Akkurat slik føler jeg at vi har det her hos oss også ofte.

 

Jeg har sagt til han at jeg vil ha forandring og at jeg har tenkt på å gå. Men han mener vi har det helt greit...

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 35e08...1e0