Hjelp! Vanskelig og komplisert situasjon… :P

[Anonym bruker]

Moren min har vært sammen med en mann i 7 år. De har aldri bodd sammen, noe som har ført til at jeg og hans barn aldri har hatt noe særlig med hverandre å gjøre… MEN nå har mamma og typen funnet ut at de skulle spleise meg og sønnen "stebroren"? min, og det er litt krise. For nå holder vi to på å falle for hverandre. 

Jeg synes det blir så feil, men samtidig så passer vi sinnsykt godt sammen (vi har alltid kommet godt over ens og har veldig like personligheter). Og hvordan i alle dager skal vi fortelle det om vi bestemmer oss for å gå videre? Jeg synes det blir feil, det virker så rart i og med at våre foreldre er sammen...

hva ville dere tenkt om ei veninne ble sammen sønnen til morens type?

Anonymous poster hash: 49a74...ace

[Anonym bruker]

Jeg kjenner en som giftet seg med sønnen til morens nye mann. Dvs. mann og dame gifter seg og har hvert sitt barn, barna gifter seg også... Det har gått helt fint, og familiene synes bare det er stas! Dette er vel og merke på landsbygda, og man kan muligens møte andre holdninger andre steder... 

 

Selv synes jeg det er litt drøyt og lukter litt "innavl", men er det den rette, så go for it! ;-)

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 0dabf...86e

[Siamese Hellhound]

Så lenge dere ikke har vokst opp som bror og søster eller er biologisk i slekt, synes jeg ikke det er noen stor greie, jeg. Kjør på!

[Anonym bruker]

Wohoo! Incest er best!
 

Neida. Så lenge dere ikke er vokst opp sammen, og har hatt den store relasjon før så er det jo bare koselig at det oppstår romantiske følelser
Lykke til!

Anonymous poster hash: 86b5c...915

[Anonym bruker]

Ser ikke hvorfor det skulle være et problem i det hele tatt, jeg

 

Lykke til, HI

Anonymous poster hash: 38e0c...8f6

[Anonym bruker]

 

Jeg kjenner en som giftet seg med sønnen til morens nye mann. Dvs. mann og dame gifter seg og har hvert sitt barn, barna gifter seg også... Det har gått helt fint, og familiene synes bare det er stas! Dette er vel og merke på landsbygda, og man kan muligens møte andre holdninger andre steder... 

 

Selv synes jeg det er litt drøyt og lukter litt "innavl", men er det den rette, så go for it! ;-)

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 0dabf...86e

 

 

Innavl? Uten å være i slekt?

Ok.

 

 

 

Anonymous poster hash: 27244...96b

[Fru vims]

Dere er jo ikke i slekt. Og ikke har dere vokst opp sammen heller. Så er jo bare flott at dere har funnet hverandre.  Lykke til!

[Anonym bruker]

Er jo mange som har vært mann og kone, hvor foreldrene deres finner hverandre. Og da er det jo ikke rart. Nei, vettu! Liker du fyren, så go for it.

Anonymous poster hash: d8bd1...b86

[Anonym bruker]

Okei, takk for svarene deres. Selv synes jeg det er litt småflaut at jeg ikke har kommet "lengre" i leitinga om dere forstår  
Vi har ikke vært i nærheten av å vokse opp som søsken, møttes ett par- tre ganger i året bare, og pratet når vi har møttes utenom. Ikke noe mer enn det egentlig, mest nå i det siste

Hi

Anonymous poster hash: 49a74...ace

[moota m storebror&lillebror]

Det er jo litt spesielt, ikke noe man hører hver dag. Men tenker ikke noe negativt om det pga det. Synes det er bra at man ikke lar detaljer stå i veien for kjærligheten  

 

Kan bli litt rart om et av parene går fra hverandre i ettertid, men man må jo ta en sjanse også da  

 

Lykke til!  

[Anonym bruker]

Dere er jo ikke i slekt, så det er jo ikke ekkelt i den forstand.

Men det kan jo dukke opp en del utfordringer underveis. I verste fall kan deres eventuelle samlivsproblemer også få konsekvenser for forholdet mellom foreldrene deres. 

 

Har din mor og hans far felles barn? Jeg hadde synes det var litt ekkelt hvis mine søsken var kjærester.

Anonymous poster hash: 710ac...54e

[Anonym bruker]

Så lenge dere ikke er i slekt er det ikke så ille.

 

Leste en tid tilbake om et søskenpar som ble forelsket og søkte om å giftenseg. De fikk det godkjent fordi de begge var adoptert og derfor ikke hadde blodsbånd.

 

Hvordan dere skal fortelle det om der blir sammen har jeg ikke noe tips på. Ville bare fortelle at merkeligste ting har skjedd.

 

Anonymous poster hash: 04605...f3f

[Virginia.]

 

Moren min har vært sammen med en mann i 7 år. De har aldri bodd sammen, noe som har ført til at jeg og hans barn aldri har hatt noe særlig med hverandre å gjøre… MEN nå har mamma og typen funnet ut at de skulle spleise meg og sønnen "stebroren"? min, og det er litt krise. For nå holder vi to på å falle for hverandre. 

 

Jeg synes det blir så feil, men samtidig så passer vi sinnsykt godt sammen (vi har alltid kommet godt over ens og har veldig like personligheter). Og hvordan i alle dager skal vi fortelle det om vi bestemmer oss for å gå videre? Jeg synes det blir feil, det virker så rart i og med at våre foreldre er sammen...

 

hva ville dere tenkt om ei veninne ble sammen sønnen til morens type?

 

Anonymous poster hash: 49a74...ace

 

 

Deres foreldre har funnet ut at de vil spleise dere..!? Og dere har allerede falt for hverandre på egen hånd fra før? Dere er jo biologisk ikke i slekt, så det er jo opp til dere selv.

 

Men personlig gir slikt meg dessverre en ubehagelig følelse. Hadde selv aldri klart å tenke på stesøsken som noe annet enn familie/ venner, men at andre føler det annerledes er naturligvis deres sak .

Endret 13. april 2014 av Ibsenfrue

[Anonym bruker]

Dere vil sikkert gi omgivelsene noe å snakke om en stund i alle fall, men det går nok fort over. Dere er jo ikke i slekt og har ikke vokst opp sammen, så det er bare å kjøre på i mine øyne. Lykke til. 

Anonymous poster hash: f3db1...525

[monson]

Dere er jo ikke i slekt.. Men, jeg klarer likevell ikke å slutte å rynke med nesa..

 

Synes det er litt "ekkelt". Jeg hadde aldri blitt sammen med sønnen til kjæresten til moren min, ikke en gang ste sønnen til kjæresten til moren min. 

 

Selvom jeg ikke ser på de som slekt i det hele tatt.. Så hadde jeg aldri klart å blitt sammen med de.. Det blir for merkelig for meg.. 

 

Og selvom det ikke er noe ulovlig inn i bildet, så lurer du jo på hvordan andre ser på dette, og det i seg selv sier vel litt om situvasjonen(?) 

[Iiiiik]

Det hadde vært foreldrenes reaksjon jeg ville bekymret meg mest for. Nå virker det jo ikke som om de synes det gjør noe, så da er det bare å fortsette å utforske forelskelsen.

 

Jeg har en venninne som giftet seg med stebroren sin. Hennes mor og hans far flyttet sammen da hun var 9 og han var 12. I bryllupet sa deres felles halvbror "Kjære bror. Kjære søster. I dag har dere giftet dere". Det var rart og der var foreldrene lenge veldig skeptiske, mye pga folkesnakket. De var gift i 11 år, fikk et barn også. Det ble nokså komplisert da de ble skilt, men det har gått seg til det også.