Planlegger dere oppdragelsen av ungene deres?

[Anonym bruker]

Eller tar dere det som det kommer og stoler på instinktene deres?

 

Anonymous poster hash: e10ce...55a

[Tjofsen]

Har visse tanker om hvordan vi vil ha det, men noen ganger blir veien til mens man går, og det blir likt kamelspising underveis.

Endret 13. april 2014 av Tjofsen

[Anonym bruker]

Til en viss grad har vi planlagt det, men detaljene har vi jo måttet ta etter hvert.

 

Anonymous poster hash: 1eb83...5c2

[Anonym bruker]

Til en viss grad. Har planlagt å ha faste rammer, og snakket med samboer hvordan jeg takler ulike situasjoner, og han har sagt hvordan han takler dem. Så har vi vel snakket om å møtes på de tingene man er uenige om. Jeg jobber med barn, så visste fra før hvilken oppdragelse jeg føler passer best. Han har vært stefar, så han visste også hvordan han reagerer på ting, liker å oppdra.

 

Vi har ulike hjerner, og er jo uenige, derfor er det lurt å planlegge litt hvordan vi skal stå sammen som et team :-)

Anonymous poster hash: 78b5e...c44

[Siamese Hellhound]

Jeg føler at der jeg har planlagt kommer mest til syne når jeg ser at prinsippene mine atter en gang går i vasken fordi de rett og slett ikke er gjennomførbare i praksis.

 

Kroneksemplet er da jeg leste om hvordan barn i trassalderen skulle takles - man skulle bare vente til de ombestemte seg (som jeg jo syntes hørtes klokt ut i mitt naive, barnløse liv). Nå har jeg skjønt at enkelte ganger må man bare ta en hylende unge under armen hvis man skal komme seg noe sted.

 

Men vi planlegger fortløpende ellers, diskuterer hva slags reaksjoner div oppførsel må få, at vi må være flinke til å gi positive tilbakemedinger, hva som er lov og ikke lov, hvilke verdier det er viktig å lære bort...

[Anonym bruker]

Vi vet jo litt hvordan vi vil ha det, men vi tar det som det kommer også.

 

Høflighet, takknemlig, respekt for voksne, og det å ta hensyn til andre er fokusområder.

 

Så tar vi ting deretter...

 

Anonymous poster hash: 55cb4...600

[Gjest Antarctica]

Har hatt noen planer som jeg har fulgt opp og ikke sett grunn til å fire på. Men årsaken til at planene var fastlagte, handlet mest om hva jeg hadde sett av skrekkeksempler og hva jeg i alle fall IKKE ville gjøre. Jeg hadde bestemt en gang for alle at det er de voksne som tar avgjørelsene, ikke barna, og det har jeg holdt på. Jeg hadde noen slektninger som var grenseløst bortskjemte hele oppveksten, og den fella bestemte jeg meg for ikke å falle i. 

 

Men noen vippepunkter har det vært. Noen episoder i mitt liv da jeg har bestemt meg for å endre retning, og funnet at mine kjepphester ikke rimer med mine verdier. Og da har jeg endra kursen. Jeg syns i alle fall det er sentralt at man ikke krenker mennesker, verken unge eller gamle, og derfor vil jeg at min autoritet og mine avgjørelser tas på en måte som ivaretar alle. Men det betyr ikke at familien blir et demokrati. Det kan den aldri bli.

[monson]

Vi har snakket om hvordan vi kommer til å bli som foreldre, og hvordan vi ønsker at ting skal være og hvilken "oppdragelsesstil" vi vil ha. Og vi er ganske enige i det aller meste og det viktigste (så langt hvertfall  

[Anonym bruker]

Jeg har en tanke om hvordan jeg ønsker at barna skal bli og jeg tar viktige avgjørelser et nøye tankegjennomgang. Ellers lar jeg instinkter og fornuft styre det meste.

 

Anonymous poster hash: 75bad...060

[Anonym bruker]

Vi snakker jo selvfølgelig om oppdragelsen vi gir barna og diskuterer hvordan vi skal gjøre ting og håndtere situsjoner og settinger osv.

Men vi ikke planlagt det i den grad at vi sitter på en manual..

Anonymous poster hash: a4a1c...73b