Jeg tror mange skilsmissebarn sliter veldig.

[Anonym bruker]

Har 2 barndomsvenner som i barndommen levde 50/50. Begge er på attføring- sliter noe voldsomt psykisk og klarer ikke opprettholde relasjoner. Når jeg leser her inne får jeg ondt i meg.

Ikke fordi stebarna plutselig får frukt i påskeegget, men pga at alt forventes av dem. De gjennomgår store endringer og kan ikke få opprettholde gode tradisjoner som et påskeegg engang.

Andre misliker stebarna, noen ønsker dem død, noen behandler dem veldig dårlige og noen gjør alt for å få dem til å føle seg uvelkommen.

 

Ja- det finnes gode stemødre også og det handler ikke først og fremst om steforelderen, men at alt forventes.

At barn er tilpasnigsdyktige skal ikke brukes sol en hvilepute for å la de gjennomgå for mye.

 

Anonymous poster hash: b49d7...bf3

[Anonym bruker]

Foreldre burde heller gå litt i seg selv før de bryter opp ett forhold, det er tross alt de som velger å gi barna sine den oppveksten. Men klart det er jo alltid stemor sin skyld 

Anonymous poster hash: 4583c...3fc

[Anonym bruker]

 

Foreldre burde heller gå litt i seg selv før de bryter opp ett forhold, det er tross alt de som velger å gi barna sine den oppveksten. Men klart det er jo alltid stemor sin skyld

 

Anonymous poster hash: 4583c...3fc

Helt enig i at noen bør gå i seg selv før de bryter opp. Og veldig mange bør tenke seg om før de får inn i forhold for raskt. Virker som folk idag nesten er redd for å være singel.

 

Anonymous poster hash: b49d7...bf3

[Anonym bruker]

Dessverre er det mange skilsmisse barn som har foreldre med dårlig samvittighet og har ingen grenser. Mange sliter også selv etter ett samlivsbrudd og lar ungen klare seg selv, mens andre hopper rett inn i nye forhold og "glemmer" barna.

Sikkert flere som ikke burde vært steforeldre, men mange foreldre kan gjøre en mye bedre jobb etter et samlivsbrudd.

 

 

 

Anonymous poster hash: 378bf...e62

[Anonym bruker]

min mann og hans ekskone innrømmer at de var for naiive og ikke helt visste hva de gjorde. de var faktisk litt sjokkerte over hva de fikk så store problemer for barna.

 

Anonymous poster hash: 3f851...0eb

[Anonym bruker]

Dette handlar meir om foreldre enn steforeldre. Eg var eit slikt barn som blei gløymt. Etter skilsmissa var det slutt på påskeegg, julekalender og generell oppfølging for min del. Det handla ikkje om steforeldre, men at den forelderen med dagleg omsorg ikkje vill innrømme for samversforelder at kvardagen var for krevjande.

Anonymous poster hash: 2d9b3...4ee

[Anonym bruker]

Min erfaring er at skilte foreldre har så mye dårlig samvittighet at de glemmer å oppdra barna sine. De bortskjemte ungene, takler ikke livets hverdag og feiler. Har ennå ikke bommet i spådommer på dette, dessverre. Dårlige steforeldre kan foreldrene kompensere for, dårlige foreldre derimot....

 

Anonymous poster hash: c6ce3...b09

[Anonym bruker]

Det er nok ofte det som skjer rundt barna enn at foreldrene går fra hverandre som er skadelig.  Når man først går igjennom et brudd så burde man sette seg selv litt til side og tenke på barna først. 

 

Da mine foreldre skilte seg da jeg var 6 år så gikk det helt greit for meg. Også da faren min trakk seg helt unna. Trist men man tilpasser seg. Det var alt det andre med ny stefar, krangling, mine dine barn, og vold som gjorde at barndommen ble vond.

 

Anonymous poster hash: e9ae6...8fa

[Lepidoptera]

Jeg husker det å være skilsmissebarn som 2 bursdager, 2 julekalendere, 2 julefeiringen, 2 flotte ferieturer på sommeren, foreldre som elsket meg og jeg ble overhodet ikke glemt eller hadde mangel på oppdragelse. Jeg hadde det kjempebra:)

[Gjest Antarctica]

Foreldre må huske noen grunnleggende kjøreregler, som ikke dreier seg om antall påskeegg, gaver eller privilegier. Det ene er at konfliktene mellom de to voksne er som rein gift i relasjonen til barna. Det andre er at barns tidsperspektiv er et annet enn voksnes, slik at to uker kan være for lenge å være uten pappa, mens et år kan være for kort til å vennes til en ny tilværelse. Det tredje er at livet som foreldre innebærer å alltid vurdere sine handlinger ut i fra hvilke konsekvenser de får for dem som er avhengige av deg; og å handle i samsvar med den vurderingen.

 

 

Mange barn hadde sluppet mye trøbbel om foreldrene klarte å holde tunga rett i munnen når det gjelder disse grunnleggende tingene. For steforeldre vil jeg si at det kun er en eneste regel som gjelder, og det er å huske på en setning: "De følelsene jeg har overfor mine egne barn, ligner sannsynligvis ganske mye på det forholdet andre har til SINE."

[smiia]

Enig med mange som tidligere har svart, ansvarliggjør foreldrene, ikke steforeldrene.

Jeg er av den oppfatning at 50/50 er en svært dårlig løsning dersom foreldrene ikke bor veldig nære hverandre og har en veldig god tone seg imellom.

Mange som tar med grums og bitterhet som hører hjemme mellom dem som ekskjærester, med inn i samarbeidet om barna. Pluss at man ikke unner hverandre å gå videre med ny partner, og lager sirkus og vanskeligheter rundt dette. Pluss på at man står på sine "rettigheter" til å ha barna 50% av tiden selv om man bør en times kjørevei fra hverandre..

Endret 13. april 2014 av smiia

[Anonym bruker]

Her har vi en skikkelig solskinns historie av en skilsmisse

 

Mor og far går fra hverandre fordi det rett og slett ikke er mere kjærlighet igjen . Bor 5 min fra hverandre , barna er 14 dager på hvert sted og har selvfølgelig mulighet til å vere hos motsatt foreldre om di ønsker det iløpet av denne perioden ..

 

Både far og mor har nå fått nytt barn , med hele 3 dagers mellomrom . ( skulle nesten tro det var planlagt )

 

Di er så heldige å har fantastiske stedforeldre som elsker di over alt på denne jord . Og vi stiller alltid opp alle sammen på skole og fritidsaktiviteter .

 

Har til og med vert i syden 2 ganger alle sammen og feiret 1 jul sammen .

 

Nå er det snart 8 år siden vi gikk fra hverandre , og ser ikke ut til at noen av barna våre har tatt skade av dette i allefall . Sier ikke at dette er vanlig allså , er nok mange som har det stikk motsatt . Men ville bare fortelle vår historie , så dere kan se at det faktisk kan gå bra også

 

Anonymous poster hash: a2eb4...691

[Isola&Lille+julegave]

Det mest skadelige for barna i en skilsmisse er konflikter mellom foreldrene.

Og en 50/50 ordning skaper som regel en følelse av å ikke ha et hjem, rotløshet og mye stress for barnet.

 

Stakkars unger!!

 

De som skiller lag burde være forpliktet til å gå på fortsatt foreldre kurs!

[klg,2 boys now:)]

Det er nok avgjørende på hvor sårt bruddet mellom foreldrene var.

Og har mor/far "ny" familie og ungen blir glemt og bare blir en kasteball i mellom og t.o.m glemt til tider.dessverre sett dette i nære familie.

Er selv skilsmissebarn,men har vel fått er i sikkert 10 år før de faktisk ble skilt at mamma ville gå fra pappa så i mitt tilfele ble det en lettelse.

[Anonym bruker]

Skilsmissebarn kan ha det bra, men ikke om det er 50/50. Det er barnemishandling !!!

 

Anonymous poster hash: 4c36f...e29

[Anonym bruker]

Skilsmisse barn kan ha det bra. Kommer helt annpå situasjonen mellom mor og far. Skjermer de barna godt nok for uenigheter/krangler/pengeproblemer/såret stolthet osv osv. Åpenhet og trygghet i en familie har mye å si for et skilsmisse barn.

 

Skilsmissen i seg selv trur jeg ikke gjør skade, men hva foreldrene gjør for å gjøre situasjonen best mulig. Å der feiler mange!

 

 

 

Anonymous poster hash: 9a517...32a

[Anonym bruker]

Det mest skadelige for barna i en skilsmisse er konflikter mellom foreldrene.

Og en 50/50 ordning skaper som regel en følelse av å ikke ha et hjem, rotløshet og mye stress for barnet.

 

Stakkars unger!!

 

De som skiller lag burde være forpliktet til å gå på fortsatt foreldre kurs!

For en gangs skyld 100% enig med deg

 

Anonymous poster hash: 67194...02a

[Anonym bruker]

Jeg har slitt med relasjoner på grunn av at mamma og pappa ikke skilte seg. Man kan jo ikke si hvordan det ville ha gått med de barna om foreldrene fortsatte sammen.....det kan like gjerne være all kranglingen før bruddet som har vært ødeleggende for dem. Og ja jeg er enig i at en del foreldre trengs å røskes litt i nakken for klare å oppdra og ta vare på barna etter en skilsmisse også.

Kanskje hadde det vært en ide at foreldrene ble sendt på oppdragelse-kurs, hver for seg ville nok ha vært det beste, hvor de kunne lært at man ikke blir upopulær om man sier nei. Jeg tror også at mangel på grenser hos mange skilsmissebarn er med på å gjøre de utrygge, for barn trenger grenser.

Anonymous poster hash: bed92...df6