3 barn alene. Hvordan er det?

[Anonym bruker]

Hvordan er det å ha 3 barn med så og si 100% omsorg?

Skulle du ønske det bare var 2?

Tenker og tenker på en nummer 3... Selv om jeg blir alene med alle (donor). Har godt nettverk rundt meg, og 2 veldig snille og gode jenter

Har så vanvittig lyst på ett barn til.....

 

Anonymous poster hash: 265e9...a54

[Gjest Ingen skal få!]

Jævlig slitsomt.. Far har 4t samvær med tilsyn. 0 avlastning. Skulle ikke ønske de var to, men at jeg hadde mer avlastning...

[Anonym bruker]

Hvor mye nettverk har du rundt deg? Og har du tenkt på hva om barn nr. 3, blir syk, får diagnose eller lignende.

 

Jeg har selv 2, er alene. De ser vel faren sin 3 ganger i året. Og jeg har ikke familie. Jeg kunne aldri tenke meg en til i min situasjon. Nå er mine i barneskolealder. Og det krever sitt, begge skal følges opp med lekser, skole og venner og fritidsaktiviteter. Tro meg, det er ofte jeg skulle likt å vært en ekstra. Og hadde jeg hatt 3, så hadde jeg ikke strekt til.

Anonymous poster hash: 3df03...7f1

[AvMåneskinnGrorDetNADA]

Var alene med 3 barn og 100% jobb i over 5 år. Ikke noe problem, man blir veldig flink på logistikk og multitasking   Men hadde besteforeldre i nærheten som kunne avlaste/hjelpe ved ulike situasjoner. Har til høsten 3 skolebarn, og ser at det eneste problemet er å kunne hjelpe alle bra nok med leksene.

[Anonym bruker]

Har to skolebarn og en baby, går fint. Gruer meg litt til å begynne på jobb igjen, mulig det blir annerledes da. Har ikke noe nettverk, utenom at de store barna er hos faren annenhver helg.

Man må dedikere seg 100% til barna, uaktuelt å finne på voksenting på en god stund enda..

 

Anonymous poster hash: feb0e...70b

[Anonym bruker]

Jeg har 4 barn, én tenåring og tre små (3, 5 og 7 år). Far har samvær tors-søndag..

 

Det går som regel fint i hverdagen, jeg har foreldrene mine i umiddelbar nærhet, samt mye hjelp i tenåringen. Mine barn er inne i en krangle-så-busta-fyker-fase, og jeg holder på å bli sprø! De krangler og slåss om ALT! Men samtidig, de er veldig avhengige av hverandre. De velger å ligge i samme seg (har dobbeltsenger) og hvis noen utenforstående truer den ene så er den andre på pletten med en gang. De er hverandres beste venn og verste fiende Men alt i alt, hverdagen går greit

 

MEN, det som er et sabla styr er når alle skal på aktiviteter, en skal hit og en skal dit. Man klarer det fysisk ikke alene, klarer ikke være flere steder på en gang. Og når de er små forventer mange trenere at foreldrene er med. Jeg er dønn avhengig av mine foreldre (evnt eldstemann) for å få hverdagen i hop.

 

Eller når de blir syke. Én må være hjemme mens de andre skal i barnehage/på skolen. Kanskje man må på legevakta på natta, da må jeg dra opp min 70 år gamle mor for å være her med de andre. Skikkelig styr! (Men dette gjelder så klart om man har 2 barn også).

Eller om man blir syk selv! Merker at det er mye enklere å få hjelp til 2 enn 3 barn, da må man ofte dele dem opp og sende noen hit og noen dit

 

Dessverre flyttet min eksmann (og far til de tre minste) en time unna oss og finnes ikke tilstede i hverdagen.

Men etter å ha fått kniven på strupen har han endelig valg å flytte nærmere. Forhåpentligvis betyr dette at han kommer til å være mer delaktig i hverdagen. Det er utrolig vanskelig å være alene med mange barn om man ikke har mange som kan hjelpe til med ungene, for noen ganger stopper det seg fysisk. Man klarer ikke befinne seg på to steder på en gang, og da må man prioritere (som betyr at man må nedprioritere noen av de andre. Og så får man elendig samvittighet for det også)

 

MEN, tross alt dette, jeg ville ikke byttet for noe i hele verden!!

For når alt kommer til alt, barna gir meg mer solskinn enn regnvær

Anonymous poster hash: cea52...661

[Anonym bruker]

Jeg har tre barn og mann (han er far til alle tre). Utrolig slitsomt til tider!!! Men de er tette og minste er 1 år. Vet jo selvfølgelig aldri hva som skjer i framtiden og man bør vel aldri få fler enn hva man kan greie alene, men jeg hadde nok aldri bevisst valgt å bli alenemor til 3. Nå er jo barn forskjellige (og voksne også) så dersom du i det hele tatt tenker tanken, er det kanskje riktig for deg:)

Anonymous poster hash: 23125...941