Problemer med å gjenkjenne folk

[Anonym bruker]

Jeg må møte dem flere ganger for å kunne kjenne dem igjen.

 

Spesielt andre folkeslag har jeg nesten angst for å bli kjent med, for de er enda vanskeligere å gjenkjenne.

Spesielt kinesere/japanere...jeg synes de ser så like ut ..det høres jo skikkelig stygt ut, men jeg kan ikke for det og synes det er flaut.

 

En dag møtte jeg en som min samboer kjenner litt. Vi hilste og jeg sa navnet mitt. Han sa hei ...og ble så dritsur fordi jeg ikke kjente ham igjen. Vi hadde visst møttes en gang før. Han bablet ut om at jeg burde kjenne ham igjen og var tydelig irritert. Da vi gikk sa han at neste gang ville jeg nok kjenne ham igjen.

 

Men jeg tror faktisk ikke jeg ville kjent ham igjen neste gang heller ..har ikke møtt ham igjen, tror jeg ;P Dust

 

Men jeg kan f.eks se noen bekjente, eller tror det er de, blir veldig usikker og i stedet for å gi meg til kjenne later jeg som jeg ikke ser dem.

 

Da jeg begynte i jobben min var det ei som jobbet med meg (har 4 medarbeidere).

 Etter en uke eller noe var jeg inne på et rom, og det kom en dame inn, hun hadde briller og oppsatt hår. Hun snakket til meg som om hun  kjente meg ..og jeg ble forvirret og tenkte hvem er hun. 

 

Så gikk hun ut og etter litt innså jeg at det var jo hun jeg jobbet med, bare at hun til vanlig hadde håret løst og ingen briller. Sykt ..

 

Noen andre som har det sånn?

Anonymous poster hash: 2ef00...b78

[Anonym bruker]

Jepp:) møter ofte folk som kjenner meg, men som jeg ikke aner hvem er.. Men ofte ser jeg at det er "noe kjent med hun/han der......"

 

Anonymous poster hash: 11620...96a

[Anonym bruker]

Det heter ansiktsblindhet, Kronprinsesse Victoria har det og har snakka litt om det. At kollegaen din satt deg ut ved å ha en annan frisyre og briller tenker jeg er et tegn på at du lagar stategier der du kjenner igjen andre ting ved mennesker enn ansiktet.

Anonymous poster hash: b766b...bf0

[I scream for icecream!]

Off, det hørtes vanskelig ut å ha det sånn! Synes kameraten til samboeren din reagerte litt vel voldsomt da. Min samboer har mange venner, og når vi er på hans hjemsted er vi ofte i selskap der det er svært mange mennesker. Selv etter flere år har jeg ofte problemer med å huske hvem jeg har møtt før. Jeg har ikke de samme problemene med ansikter som deg, men jeg synes det er veldig ubehagelig og flaut om jeg hilser på folk som jeg allerede har hilst på, så jeg kan sette meg litt inn i hvordan det føles.

 

Jeg fant dette på wikipedia: Kanskje det kan hjelpe om du leser litt om det og er åpen om at dette er noe du sliter med? http://no.wikipedia.org/wiki/Prosopagnosi Det finnes sikkert teknikker man kan lære seg som gjør det enklere også.

[Anonym bruker]

 

 

Off, det hørtes vanskelig ut å ha det sånn! Synes kameraten til samboeren din reagerte litt vel voldsomt da. Min samboer har mange venner, og når vi er på hans hjemsted er vi ofte i selskap der det er svært mange mennesker. Selv etter flere år har jeg ofte problemer med å huske hvem jeg har møtt før. Jeg har ikke de samme problemene med ansikter som deg, men jeg synes det er veldig ubehagelig og flaut om jeg hilser på folk som jeg allerede har hilst på, så jeg kan sette meg litt inn i hvordan det føles.

 

Jeg fant dette på wikipedia: Kanskje det kan hjelpe om du leser litt om det og er åpen om at dette er noe du sliter med? http://no.wikipedia.org/wiki/Prosopagnosi Det finnes sikkert teknikker man kan lære seg som gjør det enklere også.

 

Det var noen ekstreme varianter der ..kjipt å ikke gjenkjenne sitt eget speilbilde. Jeg tilhører nok første gruppen.

 

 

Anonymous poster hash: 2ef00...b78

[Blubblubb]

Jeg har det akkurat som deg. Må treffe folk minst 3 ganger før jeg kjenner dem igjen :-P Skikkelig pinlig når man er nyinnflyttet og ikke for sitt bare liv kan huske hvordan de fantastisk hyggelige naboene ser ut...

 

Jeg kjenner folk igjen på kroppsspråk, frisyrer og briller og får store problemer om de endrer på slikt ;-) Folk jeg kjenner godt er ikke noe problem. Tror nok en mild form for Prosopagnosi kan stemme for min del.

 

Min strategi er å alltid tenke at jeg kan ha møtt folk før og hvis de kjenner meg hender det jeg forklarer at jeg er unormalt dårlig til å kjenne ansikter

[Anonym bruker]

Kjenner til det der.

Jeg kjenner ikke igjen feks naboer dersom jeg treffer dem andre plasser en utenfor her..

Jeg står titt og ofte og småprater med folk uten å ha den fjerneste anelse om hvem det er jeg snakker med. Er jeg heldig kommer det frem under samtalen, men innimellom går vi hver til vårt uten at jeg vet hvem jeg har snakket med :\

 

Er utrolig slitsomt, og ikke perioder har jeg ikke lyst å gå ut engang..

 

Anonymous poster hash: 028f6...a24

[Anonym bruker]

Jeg hadde det ikke sånn før, men nå som vi flyttet til nytt sted har jeg brukt skikkelig lang tid på å gjenkjenne naboene. Er spesielt 4 stykker som jeg brukte ekstremt lang tid på å kjenne igjen. Jeg kunne stå ved siden av de på butikken uten å hilse o.l. Nå har jeg brukt anledninger som når vi er ute med barna på lekeplassen og "granske" disse menneskene i sjul, så nå kjenner jeg igjen alle, heldigvis:)

 

Anonymous poster hash: ad095...613

[Anonym bruker]

Jeg har det ganske sterkt. Det var et mareritt de første årene med unger i barnehagen. Jeg var livredd (ja det var en overdrivelse) for at noen hadde skiftet tøy på ungene slik at jeg kom til å ta med feil barn hjem.

 

Anonymous poster hash: c9c48...a47

[Anonym bruker]

Jeg strever også med dette. Samboeren min trodde lenge jeg tullet/overdrev men han skjønte jo til slutt at jeg faktisk ikke kjente folk igjen. Må treffe de flere ganger og prøver å legge merke til andre ting ved dem. Har ikke tall på hvor mange ganger folk har sagt "heeeeei x (mit navn) og jeg tenker bare "hvem er du, hvem er du, hjeeelp". Kan være folk jeg har jobbet mye med men det er noen år siden, folk jeg har gått på skole med, venner av venner. Er blitt ekspert på å småprate med folk og i løpet av samtalen kommer jeg som oftest på hvem de er (på grunn av det de sier, ikke utseende). Snakk med samboeren din. Fortell hvordan du har det og be ham hjelpe deg i søike situasjoner

 

Anonymous poster hash: 7eecf...aa6

[Anonym bruker]

^{Ja sånn har jeg det også.
Jeg jobber i bhg. og hvis jeg møter foreldre utenfor bhg. har jeg store problemer med å huske hvem de er, spesielt foreldre som ikke er på min avd. Når jeg er i bhg. hilser jeg på alle som kommer inn der av ren høflighet, så ser folk blir forvirret når jeg ikke er like hyggelig privat.
Det er veldig slitsomt og jeg sier ofte til nye mennesker at jeg er dårlig på å kjenne igjen mennesker så ikke ta det personlig om jeg ikke hilser om jeg møter dem igjen.
Verst er de som spør: hei, husker du meg?}
 

Anonymous poster hash: fe306...138

[Anonym bruker]

Jeg har det ganske sterkt. Det var et mareritt de første årene med unger i barnehagen. Jeg var livredd (ja det var en overdrivelse) for at noen hadde skiftet tøy på ungene slik at jeg kom til å ta med feil barn hjem.

 

Anonymous poster hash: c9c48...a47

Ta feil av dine og andre sine barn?

 

Anonymous poster hash: dc677...6d3

[Kanutten83]

Jeg har det også... Fikk noen nye naboer for 1,5 mnd siden og jeg har vel sett de 3-4 ganger, men jeg ville ikke kjent de igjen som naboene mine om jeg møtte de på butikken. Her lager jeg meg også strategier, lærer meg hår, typiske klær og gange, stemme osv...

De første gangene jeg møtte mannen min var litt artig, litt sånn "er det slik du ser ut" Heldigvis hadde han hjemmeside så jeg så på bilder av ham hver dag vi ikke var sammen de første ukene

Endret 13. april 2014 av Kanutten83❤♂07+ ♂10+♀13❤

[Anonym bruker]

Jeg har det på akkurat samme måte! Har faktisk hilst på en av kameratene til kjæresten 4 ganger.. og ei venninne av han klarer jeg aldri kjenne igjen selv om jeg har møtt henne 4 - 5 ganger.. ekkelt!

 

Anonymous poster hash: 6b008...e75

[Anonym bruker]

Sånn har jeg det også, men det kommer nok mest av at jeg er svaksynt (men langt i fra blind). Jeg er god på å kjenne igjen stemmer da.

 

Anonymous poster hash: b761e...a8b

[Anonym bruker]

Jeg Jar alltid hatt det sånn som deg, HI. Jeg må møte en person flere ganger for å kunne kjenne de igjen. Gjerne 4-5 ganger, og jeg må snakke med de. Ofte når jeg møter "kjentfolk" utenfor den vanlige settingen jeg møter de i, så kjenner jeg de ikke igjen. Et eksempel kan være at jeg møter naboen på butikken, kjenner han ikke igjen...

Ofte sier jeg at jeg ikke har på linser. Men noen ganger er jeg også ærlig(kommer an på hvem) så sier jeg at jeg har litt problemer med å kjenne igjen folk og beklager om føles nødvendig.

 

Anonymous poster hash: 21736...74e