Hva er din oppfatning av angst og personer med angst?

[♥ Smurfen ♥]

Heisann jenter.

 

Jeg ønsker å høre deres meninger om angst. Helt ærlige med ord fra nederst i magen

Ord fra dem som har bein i nesen til å si sine meninger

 

Hva mener du om personer med angst?

Tror du de overdriver?

Skjønner du hva angst betyr?

 

Forbinder du angst med selvmedlidenhet? Latskap?

Hva syns du om dem som er uføre pga angst?

 

Jeg sliter selv med dette og har tenkt masse på hva Ola  og Kari nordmann tenker om slike ting.

 

Jeg er ute etter å høre kritikk om angsten eller forstå hva andre tenker om personer med sterk angst. 

 

Kjenner du noen som du tror overdriver angsten sin?

En som ikke jobber pga dette?

Syns du at den personen burde klare å jobbe?

 

 

Eller har du motsatte holdninger, at du forstår og vet hva dette går ut på?

 

Folk som sliter med å gå ut av huset , har sosial angst, unngår andre mennesker, redd for mange ting osv.

 

Bare kom med innspill Litt skravling rett og slett hehe

 

[Pei]

Hei!

Det første jeg kan si er at jeg vet lite om det, og at jeg ikke kjenner noen personlig som sliter med angst, i vært fall ingen som er åpen om det.... Så vidt jeg husker er definisjonen på angst ubegrunnet, plutselig redsel som også kan gi fysiske "utslag": hjerteklapp, svetting osv. Det er sikkert mange nyanser og variasjoner av dette? Og så kjenner jeg at jeg synes synd på de som lider av angst. Ubegrunnet redsel- det er jo bare trist! Hvis en nær meg hadde fått angst, hadde jeg håpet på at behandling kunne hjulpet, så de ikke hadde følt seg hemmet i dette ene livet vi får utdelt:-))

[Pom-mom]

har en ex som sliter med angst. han har også asbergers, ADHA & endel andre diagnoser. 

 

allt dette tatt i betraktning ser jeg på angst som slitsomt, om man har alvorlig angst sliter det veldig på deg selv & de rundt deg, han var veldig avhenging av meg & moren sin som en "trygg" person & kunne ikke gå noen steder eller gjøre noe uten en av oss. fikk ofte panikk eller angst annfall hvor han rett og slett faldt i bakken & ble helt borte. min ex er nokk et extrem tilfelle, han ble for noen år siden annmeldt for pedofili (ble ikke dømt) & er nå åpent homse med en manlig kjæreste. hyggelig nokk fyr men når jeg møter han på gata kryper jeg litt sammen, vi var sammen i 3 år & han var voldlig med meg & brakk flere av mine ribben gjentatte ganger mens han var i en slags transe pga angst. jeg sliter nå med store smerter pga feil grodde ribben bla. 

 

selv ble jeg diagnosert med sosial angst når jeg var 15, det er nokk mye sannhet i den dianosen selv om jeg ikke tenker på det selv, jeg er ufør pga et helt leksikon med grunner men det at jeg kan telle vennene mine på en hånd & at jeg forje søndag var ute med venner for første gang på 4 mnd sier jo sitt. hjelper jo ikke at jeg er avholds heller da men jeg er veldig hjemme kjær & har det kjempe fint selv om samboeren min er den eneste jeg snakker med hele uka. jeg fikk hund for å hjelpe på angsten & det hjalp meg veldig man må jo prate med folk når man har hund.. alltid noen som stopper & vil prate litt om hunden, barna i blokka ringer på døra & vil leke med hundene osv. hundene mine er en konstant kilde til glede & vi er veldig aktive i hunde miljøet her hvor vi bor. forståelsesfull & hjelpsom familie & kjæreste/mann er veldig viktig om man har angst eller andre problemer, det var/er det hvertfall for meg. det at jeg kan si til kjæresten min at jeg ikke vil dra på den festen med alle vennene hans pga at jeg ikke er komfertabel med så mange folk, alkohol mengden eller hva det måtte være & at han forstår det er veldig godt å vite. 

[QueeenBeee]

Dette med angst varierer veldig. Har vært bortig noen tilfeller der de rett og slett bruker det som en slags unskyldning for å slippe unna, altså latskap. Heldigvis er det ikke så ofte dette skjer og de blir avslørt når de starter å kjede seg. Å late som de har angst var ikke så morro som de trodde.

 

Har selv slitt med angst i MANGE år, men den varerer fra år til år, uke til uke og dag til dag.

 

For noen år siden slet jeg med å gå på butikken å handle mat, trodde jeg skulle svime av bare jeg tenkte på det. For 2 år siden greide jeg ikke å fylle drivstoff på min egen bil, noe jeg stolt får til i dag. 

 

Noen dager er jeg helt fin, gjør alt samfunnet "forlanger" av meg, og alt er helt bra. Mens andre dager er slik som forleden da jeg var å trente på det lokale treningssenteret. Jeg har en rutine jeg bruker også fant jeg ut jeg skulle prøve noen andre øvelser. Litt på tide med litt forandring, men mens jeg prøvde kom angsten å "tok" meg. Hjerteplapp og problemer med pusten, følte at ALLE glodde på meg (tror det var 2 personer der) og jeg var den dummeste i hele verden. Fakta var at ingen glodde på meg, jeg var ikke dummeste i hele verden, men der og da holdt jeg på å svime av på grunn av angsten.

 

Mange har det værre enn meg, jeg fungrer fra dag til dag og har vært uten de store tilbakeslagene på mange år. Det har stort sette gått fremm over, 2 skritt frem og 1 skritt frem. Men fortsatt hender det at jeg har 2 skritt frem og 1 skritt tilbake. Men dog, ikke slik som før det jeg hadde 1 skritt frem og 5 tilbake. 

 

Det er mange tabu lagt til å ha angst. Blir man bedre så får man kommetarer på det, "å ja så du får til dette du som har angst" og har man ikke framgang så får man høre "jamen du må jo prøve, du blir ikke bedre av så sitte her". Er liksom ingenting man kan gjøre som er rett. Da jeg endelig begynte å få bugt på telefonskrekken min fikk jeg faktisk denne kommentaren "Åja, du ringte dit du, hvordan fikk du til det du som liksom har telefonskrekk". Dermed var jeg tilbake på null og måtte starte på nytt. Hadde vært mye bedre å få høre hvor flink en er om man absolutt skal si noe om det.