"Ufrivillig" spiseforstyrrelse og angst? Hjelp!

[Anonym bruker]

Aner ikke hva jeg skal gjøre nå. De siste 2 mnd har jeg begynt å miste appetitten og det har bare blitt verre og verre. Nå iløpet av en dag spiser jeg bittelitt. Kan f.eks spise et halvt egg til frokost og til kvelden spiser jeg noen osteskiver. Eneste jeg drikker er vann og litt kaffe. Sitter ikke å sulter meg med vilje ettersom jeg blir så innmari fort kvalm, mett eller at maten "vokser" i munnen min slik at jeg sitter å brekker meg. 

Angsten har også kommet snikende, men i dag hadde jeg en skikkelig episode. Var å leverte i barnehagen i dag og det var masse foreldre der som spiste frokost sammen med ungene (har ikke fått med meg at det var noe som skulle være i dag). Jeg fikk voldsomt med hjertebank, ble kvalm, ør og fikk rett og slett en stor redsel. Endte med at jeg smatt ut døra etter at jeg hadde sagt hade til ungen, det ble for mye for meg. Etterpå fikk jeg kjempedårlig samvittighet. 

Hva skal jeg gjøre? Problemet her er egentlig at jeg tørr ikke å gå til legen ettersom min mann har sagt at han ikke blir å klare nye psykiske plager hos meg ettersom han selv jobber innenfor psykiatrien og han føler at det blir for mye for ham hvis han skal sitte med syke mennesker hele dagen på jobb for så å komme hjem til noen som er syk, det kan jeg forstå veldig godt. Men hva gjør jeg? Hvis dette fortsetter nå kommer jeg til å se ut som et fugleskremsel. Har bare den siste mnd gått ned 6 kg og nå begynner jeg å bli veldig tynn  Har forresten en bipolar lidelse. 

Blir kjempeglad for svar!  

Anonymous poster hash: 73a91...0ee

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke du kan klare dette på egenhånd. Det må da være bedre for mannen din å ha en psykisk syk i hus som er under behandling, enn å ha en som bare blir verre og verre?

 

Stakkars ungen din som måtte ha påskefrokost uten noen til stede. Kanskje det er noe fysisk galt som gjør at du mister appetitten? Angst kommer lettere hvis man ikke har nok mat i magen. Gå til legen! Kan dessverre ikke si noe annet.

 

Anonymous poster hash: 7e9d6...066

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke du kan klare dette på egenhånd. Det må da være bedre for mannen din å ha en psykisk syk i hus som er under behandling, enn å ha en som bare blir verre og verre?

 

Stakkars ungen din som måtte ha påskefrokost uten noen til stede. Kanskje det er noe fysisk galt som gjør at du mister appetitten? Angst kommer lettere hvis man ikke har nok mat i magen. Gå til legen! Kan dessverre ikke si noe annet.

 

Anonymous poster hash: 7e9d6...066

Ja, har kjempedårlig samvittighet! Heldigvis så det ut som at frokosten var nesten over. Hadde det vært noen ansatte der hadde det blitt enklere. Men klarte ikke å se noen som helst av dem, bare masse foreldre som jeg ikke kjenner. Hadde jeg fått øye på noen av de ansatte tror jeg at jeg hadde klart det, men den gang ei. Stakkars ungen min ;(

 

HI

 

Anonymous poster hash: dcb55...880

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen. Hadde angst og ufrivillig spiseforstyrrelse fra tenårene og til jeg var midt i tjueårene. Det var helt forferdelig. Jeg greide heller ikke spise, fikk hjertebank og kaldsvettet, brakk meg om jeg prøvde å spise. Var til og med til røntgenundersøkelse for å se om noe sperret i halsen - for sånn kjentes det.

 

Jeg slet skikkelig, fikk sobril etterhvert da jeg var langt nede - men det var bare en overgangsløsning. Demping av symptomer.

 

Løsningen ble noen psykologtimer. Fant ut at det lå igjen ting fra barndommen. Snill pike-syndromet, redd for ikke å være elsket for den jeg var, masse skyldfølelse etter oppdragelsen jeg fikk. Tok et oppgjør med foreldrene og fikk det bedre etterpå.

 

Dette er mange år siden, og jeg har ikke hart problemene siden.

 

Anbefaler at du går til psykolog for å finne årsaken til angsten og den ufrivillige spiseforstyrrelsen. Og mannen din er faktisk nødt til å forholde seg til dette og støtte deg. Det burde han som jobber i psykologien vite!

 

Anonymous poster hash: 9de43...777

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen. Hadde angst og ufrivillig spiseforstyrrelse fra tenårene og til jeg var midt i tjueårene. Det var helt forferdelig. Jeg greide heller ikke spise, fikk hjertebank og kaldsvettet, brakk meg om jeg prøvde å spise. Var til og med til røntgenundersøkelse for å se om noe sperret i halsen - for sånn kjentes det.

 

Jeg slet skikkelig, fikk sobril etterhvert da jeg var langt nede - men det var bare en overgangsløsning. Demping av symptomer.

 

Løsningen ble noen psykologtimer. Fant ut at det lå igjen ting fra barndommen. Snill pike-syndromet, redd for ikke å være elsket for den jeg var, masse skyldfølelse etter oppdragelsen jeg fikk. Tok et oppgjør med foreldrene og fikk det bedre etterpå.

 

Dette er mange år siden, og jeg har ikke hart problemene siden.

 

Anbefaler at du går til psykolog for å finne årsaken til angsten og den ufrivillige spiseforstyrrelsen. Og mannen din er faktisk nødt til å forholde seg til dette og støtte deg. Det burde han som jobber i psykologien vite!

 

Anonymous poster hash: 9de43...777

Tusen takk for et fint svar selv om det var leit å høre at du har slitt en del, men godt at du har det bedre!

 

Har veldig lyst til å gå i behandling (er bare litt over et år siden jeg sluttet) for jeg vet at det hjelper. Men er så redd for hva mannen min vil si Har nesten lurt litt på om jeg skal gjøre det i det skjulte, men han vil jo oppdage det til slutt og det er jo egentlig et stort tillitsbrudd hvis han finner ut av at jeg har holdt det hemmelig. Jeg viser jo egentlig da at jeg ikke stoler på ham. Huff, er virkelig ikke enkelt dette. Vil bare ikke miste ham, men jeg vil heller ikke fortsette med dette  Angst er noe skikkelig dritt!

 

HI

 

Anonymous poster hash: dcb55...880

[Anonym bruker]

Det er vel ingen som ønsker at partneren skal være psykisk syk? Men nå er det en gang slik at du har en bipolar lidelse, og du trenger hjelp. Jeg syns du skal være ærlig med mannen din om dette! Og siden han selv jobber i psykiatrien, vet han hvor viktig det er med behandling.

Dette kan skli skikkelig ut om du ikke spør om hjelp! 

Tenk på deg selv! Om du får kontroll over det du nå sliter med, vil det også gagne familien.

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: f0e8c...69f

[Anonym bruker]

Hvis ikke mannen din som faktisk jobber i psykiatrien vil støtte deg i en sånn situasjon, så kan han ikke være veldig god i jobben sin. Veldig mange mennesker trenger hjelp på ett tidspunkt i livet, det er ikke noe værre enn det. Det er kjempeviktig å søke hjelp, dette vil ikke gå over av seg selv. Synes forøvrig ikke mannen din høres ut som noe å samle på...

 

Anonymous poster hash: 1c567...421

[E.E.E.]

Tenk nå på en ting;

Om du var kona til "gips-doktoren", ville du da la være å gipse beinet om du hadde knekt det???? Ånei, beinbrudd og mannen som er dritt lei gips, da går jeg heller å later som ingen ting?

Nei, gå nå å få hjelp du. Du kan ikke noe for dette vet du. Tror innerst inne at mannen blir mest glad for at du tar ansvar for deg selv også!

Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg må bare skyte inn her... Spiseforstyrrelser er da virkelig aldri frivillig! Det er en sykdom på lik linje med kreft, bare at den sitter i hodet. Vær så snill ikke tro at noen ønsker dette selv. Man trenger ikke være syk selv om man slanker seg, det er tankene som gjør at det blir sykt

 

Anonymous poster hash: 0e45f...822

[Anonym bruker]

Jeg må bare skyte inn her... Spiseforstyrrelser er da virkelig aldri frivillig! Det er en sykdom på lik linje med kreft, bare at den sitter i hodet. Vær så snill ikke tro at noen ønsker dette selv. Man trenger ikke være syk selv om man slanker seg, det er tankene som gjør at det blir sykt

 

Anonymous poster hash: 0e45f...822

Ja, men med ufrivillig spiseforstyrrelse mener jeg at det ikke hadde noe med at jeg ville gå ned i vekt eller ville straffe meg med mat. Jeg greide rett og slett ikke svelge det med pga "noe" som satt i halsen, kvalme og brekninger. Jeg fikk aldri dårlig samvittighet av å spise, jeg var glad de gangene jeg greide å få i meg noe uten å brekke meg eller spy.

Vanlige spiseforstyrrelser handler vel mer om å bli tynn, eller at en får dårlig samvittighet, eller straffer seg selv, eller mener enkelte typer mat er forbudt å spise.

Ufrivillig spiseforstyrrelse blir da noe annet.

 

Anonymous poster hash: 9de43...777

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange fine svar!

Først vil jeg si at jeg kanskje fremstilte mannen min som en egoist. Men det er han aldeles ikke Vet ikke om han mente det han sa sånn helt og holdent. Sist gang jeg var syk var jeg alvorlig deprimert og det gnagde veldig på forholdet vårt. Mannen min ble utrolig sliten av å ha denne mørke skyen vandrende rundt i huset. De som har hatt en partner der han/hun har vært deprimert vet at dette er tungt. Så jeg kan på et vis skjønne ham. Men jeg tror ikke han løper på røde rappen hvis jeg sier at jeg er nødt til å søke om hjelp. Det som er bra denne gangen er at jeg "bare" har angst og denne merkelige formen for spiseforstyrrelser så jeg fungerer enda sånn sett med at jeg ikke løper rundt å gråter konstant Må se positivt på det må en vite

Skal gi det litt mer tid for å se om det løsner seg på noe vis, men går det ikke å bruke de verktøyene som jeg lærte hos den forrige psykiateren skal jeg søke om hjelp og legge kortene på bordet til mannen min. Som dere sier så ønsker man jo ikke at partneren sin skal gå å være syk  

HI

Anonymous poster hash: dcb55...880

[Anonym bruker]

 

Jeg må bare skyte inn her... Spiseforstyrrelser er da virkelig aldri frivillig! Det er en sykdom på lik linje med kreft, bare at den sitter i hodet. Vær så snill ikke tro at noen ønsker dette selv. Man trenger ikke være syk selv om man slanker seg, det er tankene som gjør at det blir sykt

 

Anonymous poster hash: 0e45f...822

Ja, men med ufrivillig spiseforstyrrelse mener jeg at det ikke hadde noe med at jeg ville gå ned i vekt eller ville straffe meg med mat. Jeg greide rett og slett ikke svelge det med pga "noe" som satt i halsen, kvalme og brekninger. Jeg fikk aldri dårlig samvittighet av å spise, jeg var glad de gangene jeg greide å få i meg noe uten å brekke meg eller spy.

Vanlige spiseforstyrrelser handler vel mer om å bli tynn, eller at en får dårlig samvittighet, eller straffer seg selv, eller mener enkelte typer mat er forbudt å spise.

Ufrivillig spiseforstyrrelse blir da noe annet.

 

Anonymous poster hash: 9de43...777

 

Er slik jeg også har det. Derfor jeg også kalte det "ufrivillig" spiseforstyrrelse. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: dcb55...880

[Anonym bruker]

Poenget er at en spiseforstyrrelse aldri er frivillig. Jeg skjønner poenget ditt, men anoreksi, bulimi eller overspising er på ingen måte frivillig. Ønsket om å bli tynn er da på bakgrunn av noe annet som sitter i hodet. Jeg håper ihvertfall du finner ut av det HI! Vondt å ha det sånn

 

Anonymous poster hash: 0e45f...822

[Anonym bruker]

Poenget er at en spiseforstyrrelse aldri er frivillig. Jeg skjønner poenget ditt, men anoreksi, bulimi eller overspising er på ingen måte frivillig. Ønsket om å bli tynn er da på bakgrunn av noe annet som sitter i hodet. Jeg håper ihvertfall du finner ut av det HI! Vondt å ha det sånn

 

Anonymous poster hash: 0e45f...822

Jeg mente det ikke slik at de med anoreksi ønsker å ha diagnosen. Det er som du sier en sykdom på lik linje med kreft f.eks. To meget skumle diagnoser. Hvis jeg tråkket noen på tærne var det aldeles ikke meningen  

 

HI

 

Anonymous poster hash: dcb55...880