Er det noen her som har barn med Asberger syndrom?

[Anonym bruker]

Hvor gammelt var barnet da det ble diagnostisert? Var det barnehage/skole som reagerte på atferden til barnet? Hvordan har det gått med barnet?

 

Vi har en sønn på snart fire år, og vi kommer ikke til å bli overrasket hvis barnehagen/PPT/BUP vil utrede han for dette. Foreløpig har de ikke sagt noe.

 

I oppførsel ligner gutten svært mye på onkelen sin slik han var som barn, og min svigerfar mener at hans atferd opp gjennom årene samsvarer med symptomene på Asberger.

 

Anonymous poster hash: 1b528...133

[Anonym bruker]

Min lillesøster fra to år. Hun var 18. Desverre ei jente som ikke fikk hjelp tids nok. I en alder av 19 fikk hun høre fra legene at hun var en tapt sak. Altså hun har vel aldri fått noen hjelp.

 

Så håper du støtter barnet ditt og stiller krav . Men ville nok satt igang ppt selv! Kunne aldri sittet å se på ungen min ikke fikk hjelp tidsnok.

 

 

 

Anonymous poster hash: 32ed4...cc5

[Anonym bruker]

 

Hvor gammelt var barnet da det ble diagnostisert? Var det barnehage/skole som reagerte på atferden til barnet? Hvordan har det gått med barnet?

 

Vi har en sønn på snart fire år, og vi kommer ikke til å bli overrasket hvis barnehagen/PPT/BUP vil utrede han for dette. Foreløpig har de ikke sagt noe.

 

I oppførsel ligner gutten svært mye på onkelen sin slik han var som barn, og min svigerfar mener at hans atferd opp gjennom årene samsvarer med symptomene på Asberger.

 

 

Anonymous poster hash: 1b528...133

 

 

Jeg har ingen erfaring, men jeg lurer på om du kunne fortelle litt om hvorfor du tror tror din sønn har det? Hva er "symptomene"?

 

Anonymous poster hash: b5554...a6b

[Anonym bruker]

Dytter.

Anonymous poster hash: 1b528...133

[MammantilNurket]

Tidlig intervensjon er kjempeviktig. Dersom du er bekymret synes jeg at du skal ta en prat med bhg eller helsestasjonen og tar det derfra.

Lykke til

[Anonym bruker]

Vår sønn på fem år skal utredes for det. Er helt i startfasen, men føler vi føler at dette passer han.

 

Han liker ikke varm mat, han kan få panikk hvis vi setter han foran fatet sitt og maten er varm. Han kan gråte av at maten varmes. Han er redd for løk, grønne prikker og alt som han syns er ukjent i maten. Så hvis han finner noe han syns er skummelt i maten sin, som f.eks en grønn prikk så liker han ikke den maten på kjempe lenge igjen, selv om det er favoritten hans. En gang ble pizzasausen veldig Orange, siden jeg hadde mange gulrøtter i den. Han kunne ikke spise pizza da, for sausen har alltid vært rød.

 

Han liker ikke høye lyder, da blir han veldig redd, får panikk og holder seg for ørene, det kan være nok at han tror det skal bli høy lyd (vanlig bråk går greit, men hvis det ligger verktøy framme i huset han tror bråker veldig vil han ikke være i nærheten og han er veldig redd det skal starte opp og bråke.

 

Hvis vi er ute og det kommer bil kjørende kan han bli veldig redd, da tror han den skal kjøre på han. Da må vi stoppe opp  vente til han føler det er trygt å gå igjen.

 

Han er livredd for insekter, han er redd de skal gjøre han vondt og han er sikker på at de jager etter han.

 

Han blir helt fiksert hvis det er noe som opptar han veldig, de siste fem mnd har han hørt på SAMME cd hver kveld. Han får ikke sove uten å høre på den.

 

Det er het utrolig å høre på hvordan han formulerer seg. Han er helt herlig. Han snakker som en liten professor.

 

Hvis han gjør noe galt og vi blir irritert blir han redd og roper bli glad, bli glad, jeg vil du skal bli glad. Så spør han flere ganger etter du har sagt man alltid er glad i han uansett, er du glad? Sikker på at du er glad? Er du glad, jeg vi du skal være glad? Dette kan også skje hvis man snakker med et tonefall som kan høres strengt ut.

 

Han er litt sent ute motorisk.

 

Han er også veldig redd for å få vondt. Og hvis han får et sår skal han IKKE ha plaster på, for det er vondt. Og hvis noen rekker å sette på han plaster så går han og er redd for at det skal rives av og gjøre vondt. Han har det på til det detter av av seg selv. Hvis han får etkutt i fingeren for eksempel. Kan han sitte å holde seg i fingeren på timevis samtidig som han leker, spiser eller spiler på tab.

 

Dette er noe. Er mye mer også

 

Hvordan er ditt barn siden du mistenker asperger?

Anonymous poster hash: f1bdd...f9e

[Anonym bruker]

.....

Anonymous poster hash: f1bdd...f9e

[Anonym bruker]

Hei! Takk for svar.

 

Ja, det var det å klare å beskrive trekkene som gjør at vi stusser på atferden hans. Han blir helt fiksert på enkelte ting. I ettårsalderen var han veldig fiksert på støv. Vi bare MÅTTE ta det vekk hvis ikke kom han seg ikke videre. Hvis han så et støvkorn i gangen måtte det vekk før han klarte å gå videre i handlingsrekken med å for eksempel kle på seg. Vi presset han litt og litt på dette, og til slutt gikk det over i toårsalderen. Han var redd for støvet. Han var også livredd for støvsugeren en lang periode, men det har jeg hørt at er ganske vanlig.

 

Rekker ikke å skrive så mye mer nå, men kort fortalt er han seint ute motorisk og sosialt, er utrolig sta og har slitt med angst som vi ikke kan se noen spesiell forklaring på. Nå har han nylig begynt å leke med nabogutten på egenhånd, men han har hatt noen raseriutbrudd som gjør at jeg lurer på hvor lenge han kommer til å holde på vennene sine.. Nå for tiden er han helt fiksert på å kaste boss. Går rundt i huset og leiter etter boss. Vi må stoppe han så han ikke kaster ting trenger.

Anonymous poster hash: 1b528...133

[Anonym bruker]

Min lillebror har mest sansynelig aspergers syndrom. Han er 22, blir snart 23. Han har vært innom de fleste innstanser iløpet av barndommen, men det var først når han ble voksen og ikke taklet de utfordinger det livet ga, at han fikk hjelp hos psykolog, som mente at han kunne ha aspergers. Men han takler dårlig å få kritiske blikk på eget liv og virke og all kritikk, uansett hvor kontruktiv og velmenende den er, blir sett på som personangrep. Derfor sluttet han hos psykologen før han fikk diagnosen.

 

Hos min bror gir syndromet seg til å kjenne ved at han alltid har stått utenfor det sosiale, han får det ikke til. Han vet ikke hva som er passende å si og hva som ikke er det. Du merker godt at når han prøver å være morsom så er det akkurat som om han har skjønt at dette er noe de fleste synes er morsomt, men han har ikke skjønt spøken selv, han gjengir det som noe som er innlært.

 

Han er ekstremt opptatt av spill, og kan sitte flere timer i strekk. Han runder de fleste spill i løpet av 24-48 timer. Når det gjelder strategi i spill og sånn er han lynskarp, men han klarer ikke å bruke disse egenskapene sine i det virkelige liv.

Hvis noe ikke gir gevinst eller effekt akkurat i det han gjør det, så ser han ikke hvorfor han skal gidde. Han bir hjemme hos mor og far, og synes at den tilværelsen er helt super. Å spare penger til førerkort, eget sted å bo, eller bare til nye sko, er ting som han ikke ser fordelene med for det ligger for langt frem.

 

Han slet seg igjennom hele skoletida, hadde dessverre en lærer (gjennom så og si hele barneskolen) som var mer opptatt av finne sine egne snodige diagnoser på ham, som hun kunne bruke mot mamma. Han har kun 2 venner, og disse oppdaget jo for lenge siden jenter, festing og studerer nå utenlands, så han er veldig alene.

Millitæret holdt på å ta knekken på han, han kom hjem med angst og selvmordstanker etter 2 mnd.

 

Som sagt så synes han jo at psykologen var ute etter han og sluttet der etterhvert, så han står nå uten diagnose og som et utskudd i samfunnet. Han havner bakerst i alle køer.

 

 

 

Anonymous poster hash: 63d46...c3e

[Anonym bruker]

Dytter. Noen flere? Hvordan har prosessen vært fra dere tok opp bekymringen med barnehage/skole til barnet har fått diagnose og evt. hjelp? I hvilket omfang får disse barna hjelp?

 

I høst tok vi opp med barnehagen at han var så passiv sammen med andre barn. Da jeg samtidig nevnte at han så ut til å ha angst i forbindelse med bading og en del andre situasjoner, og jeg nevnte en del tvangspregede handlinger som han hadde, ba hun meg om å ta det opp med helsestasjonen. Via helsestasjonen var jeg og pappaen på to konsultasjoner hos barnepsykolog. Hun mente at han hadde slitt med angst og at han var utrygg sammen med andre barn. Tvangshandlingene mente hun at var en måte å håndtere hverdagen på. Gutten var på dette tidspunktet i en positiv utvikling på disse feltene, og hun trodde at det kom til å gå over etter hvert. Mye av det har også gått over, men nå har det etter hvert kommet til andre punkt som gjør at vi fremdeles sitter med en mistanke om Asberger. Jeg nevnte ikke denne mistanken for psykologen fordi jeg ville at hin skulle gjøre en vurdering av situasjonen som ikke var farget av min mistanke.

Anonymous poster hash: 1b528...133

[Anonym bruker]

Min gutt på fire er i gang med utredning. Vi har snakket litt med barnehagen om å henvise, men det har gått opp og ned. Det er to år siden vi luftet tanken første gang, og i høst bestemte vi oss for å be om henvisning. Jeg gikk til fastlegen og sa at vi ville ha henvisning for utredning av autisme, og så ba jeg barnehagen sende henvisning til ppt. Dette var i november og i januar hadde vi første time hos ppt. Så begynte utredningen på barnehabiliteringen i mars, og der gjenstår det en time denne uken før det er oppsumering. Det hele har gått veldig fort. Men, jeg opplever at barnehagen ikke har tatt noe initiativ til henvisning, selv om det er de som har nevnt autisme.

Anonymous poster hash: e26f8...cdb

[Mandala]

Jeg syns anonym over her med en 5-årig gutt beskriver det veldig bra. Nå er min gutt ti år og selv om autismen selvsagt alltid er der, så ser jeg tydelig at han iblant "blir mer autistisk". Da henger han seg totalt opp i en ting, som å samle noe i en kurv, mens han lager rare lyder. Han har selv kommentert at han syns det er så merkelig når han blir sånn.

 

Da han fikk diagnosen var han fem år. Veldig lik det dere andre her beskriver. Rigid, følelsesutbrudd, ensformig lek, voksent språk iblant, ekstremt barnslig språk iblant. Han kunne glemme ord han tidligere kunne og laget noen egne ord. Veldig fornuftig og tar meg iblant på senga med sine kloke uttalelser. Angst, sosiale vanskeligheter, men han har venner. Vanskelig med klær,var mange farger han ikke ville bruke. Kunne ikke ta ham med i butikker. Han gikk aldri noensinne ved siden av meg, men var høyt og lavt langs veien. Hm, det er noe...

[Anonym bruker]

Hovedinnlegger her. Hva tenker dere om barnet mitt ut fra det jeg har beskrevet? Jeg har skrevet innlegg

1, 8 og 10.

 

HI

Anonymous poster hash: 1b528...133

[MammantilNurket]

Jeg har lest det du skriver, men jeg tør ikke uttale meg i den ene eller andre retningen. Det jeg kan si er at barnets atferd er uvanlig og jeg tenker at det er lurt å snakke med fagfolk.

Jeg kan anbefale litteratur av Tony Attwood. Han skrive godt!

[Anonym bruker]

Takk:-)

 

HI

Anonymous poster hash: 1b528...133