Anonym bruker Skrevet 7. april 2014 #1 Skrevet 7. april 2014 Føler meg nesten fæl og rar. Men vi har en jente på 18 måneder som jeg elsker over alt!!! Det har jeg alltid gjort og synes hun er verdens goeste. Hun sover fortsatt dårlig, meeen.. Menmen:p Bare merket nå at jeg nesten er "nyforelska"... Føler en mye større kjærlighet for henne enn tidligere og vet ikke hva som er greia. Er jo bra.. Men hvorfor kom dette nå? Jeg trodde jeg alltid hadde elske henne så høyt det var mulig.... Fæl mamma?! Anonymous poster hash: 059f7...a22
Anonym bruker Skrevet 7. april 2014 #2 Skrevet 7. april 2014 Du er ingen fæl mamma, tror denne følelsen er normal. Den første tiden er en unntakstilstand, og jeg tror man kanskje glemmer litt at man faktisk er glad i dem og kan nyte dem, når de blir større så har man bedre tid, og man føler at ting faller mer på plass. Anonymous poster hash: 66e19...51b
Anonym bruker Skrevet 7. april 2014 #3 Skrevet 7. april 2014 Helt normalt. Jeg var veldig forelska i barnet første måneden. Så roet det seg, og det var en periode det var litt kjedelig. Så begynner barnet å gå, prate, man kan leke og kommunisere mer med det. Da blomstrer det igjen. Anonymous poster hash: 5c923...669
MissMagica Skrevet 7. april 2014 #4 Skrevet 7. april 2014 Ikke fæl mamma Selv var jeg ikke overbegeistret da jeg møtte sønnen min for første gang og det tok nesten et år før den store kjærligheten kom. Nå elsker jeg han over alt på jord, men har aldri følt meg som en fæl mamma selv om det ikke alltid har vært slik.
BareMas Skrevet 7. april 2014 #5 Skrevet 7. april 2014 For min del tror jeg det kommer av at jeg nå føler jeg kjenner barnet mitt, med personlighet, nykker og fakter og hele pakka. Jeg kan nå kommunisere med henne og forutse hvordan hun vil reagere i forskjellige situasjoner. Jeg er sikrere i mammarollen nå enn tidligere. Det er 2år siden hun kom til verden.
Anonym bruker Skrevet 7. april 2014 #6 Skrevet 7. april 2014 Godt og høre!! Har bare fått en helt annen følelse og et helt annet forhold til henne nå føler jeg.. Tullejenta mi<3 hehe.. Anonymous poster hash: 059f7...a22
Anonym bruker Skrevet 7. april 2014 #7 Skrevet 7. april 2014 Jeg innrømmer glatt at jeg ikke er noe babymenneske til å begynne med, men det er faktisk ganske rart at jeg er så mye mer betatt av 5-åringen enn når han var baby. Anonymous poster hash: c622a...ed7
Anonym bruker Skrevet 7. april 2014 #8 Skrevet 7. april 2014 Godt og høre!! Har bare fått en helt annen følelse og et helt annet forhold til henne nå føler jeg.. Tullejenta mi<3 hehe.. Anonymous poster hash: 059f7...a22 Husker mamma fortalte meg at alt vil bli så mye morsommere med det å være mamma når ungene nærmer seg to år, for da begynner de å kommunisere mye bedre, man får en dialog med dem i stedet. Og det hadde hun helt rett i. Og dessuten elsker man ungene like høyt hele tiden, men man liker dem på ulike måter i ulike faser, og dette er i alle fall veldig merkbart dersom den første tiden besto av mye bekymring og lite søvn. Og for hver fase de skal gjennom kan man oppleve en ny nyforelsket-periode. Jeg er helt oppslukt av min på to år, og legger meg langflat i respekt og beundring over eldste som er skolejente nå. Anonymous poster hash: d9e81...592
Anonym bruker Skrevet 7. april 2014 #9 Skrevet 7. april 2014 Det tok meg et år å bli forelsket i min første. Jeg følte umiddelbart er ekstremt behov for å beskytte han, men den store kjærligheten kom først da han ble litt eldre. Anonymous poster hash: 9685f...232
Anonym bruker Skrevet 7. april 2014 #10 Skrevet 7. april 2014 Føler meg nesten fæl og rar. Men vi har en jente på 18 måneder som jeg elsker over alt!!! Det har jeg alltid gjort og synes hun er verdens goeste. Hun sover fortsatt dårlig, meeen.. Menmen:p Bare merket nå at jeg nesten er "nyforelska"... Føler en mye større kjærlighet for henne enn tidligere og vet ikke hva som er greia. Er jo bra.. Men hvorfor kom dette nå? Jeg trodde jeg alltid hadde elske henne så høyt det var mulig.... Fæl mamma?! Anonymous poster hash: 059f7...a22 Man blir jo bedre kjent med barnets personlighet jo større det blir, så jeg synes det høres helt naturlig ut . Anonymous poster hash: 9de2b...f69
Anonym bruker Skrevet 7. april 2014 #11 Skrevet 7. april 2014 Er ikke det litt naturlig? En liten baby elsker man så inderlig fordi de er så små,uskyldige og helt hjelpeløse,de trenger oss hele tiden,så det blir et sånn avhengighetsforhold. Nå da disse babyen begynner å vokse seg til, får frem personligheten sin,glimtet i øyet,klarer å kommunisere med de rundt seg og å bevege seg rundt,så tror jeg denne kjærligheten blir bare sterkere fordi man kjenner dette lille vesnet bedre og det gir så mye av seg selv. Om det vil tll mamma så kommer de dregende,krypende eller stabbende til deg og river deg i buksebeinet og klynger seg fast.Om de er trøtt så legger de hodet mot halsgropen din og vil ha DEG til å kose og slappe av sammen med. Når de er lei seg så vil de bli tatt opp av DEG og bli trøstet av DEG. Jeg tror at det du føler HI er helt naturlig!Jeg har tre barn og har hatt det sånn. Har nå en megaherlig jente på 10 mnd som er helt fantastisk å bli kjent med! Anonymous poster hash: 0a8a2...b5b
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå