Kunne du tilgitt utroskap?

[Anonym bruker]

Noen her inne har vel også opplevd utroskap,så mange snakker jo av erfaring.

 

Jeg har ikke opplevd det og håper jeg aldri komme til å oppleve det,men jeg kjenner meg selv så godt nå at om mannen hadde vært utro mot meg,hadde alle mine følelser for han dødd på stedet.Jeg hadde aldri kunen tilgitt, aldri kunne glemme og aldri kunnet prøve å elske han igjen fordi han hadde sveket meg på det aller aller værst tenkelige måten.

 

Ja,jeg er vel litt hevngjerrig av meg og kanskje kan jeg være kald på slike ting,men det hadde vært uaktuelt å bare fortsette å bo sammen selv om vi har tre barn sammen.

Jeg hadde blitt kvalm hver gang han hadde tatt på meg tror jeg...

 

Kunne du tilgitt?

Anonymous poster hash: 435d7...92c

[Anonym bruker]

Ja det kunne jeg.

Anonymous poster hash: c4a9d...341

[Anonym bruker]

Jeg har tilgitt. Det var hardt og tok meg flere år å bearbeide.

 

Anonymous poster hash: 47f30...540

[Tulisa]

Tilga ikke utroskapen og kasta han ut på dagen. Nå bor han på hybel

[Anonym bruker]

Tilga ikke utroskapen og kasta han ut på dagen. Nå bor han på hybel

Bra! Hadde jeg blitt bedratt i dag hadde jeg heller ikke godtatt det. Da jeg tilga var jeg ung og usikker. I dag vet jeg at jeg klarer meg selv og har ikke bruk for han, hvis du skjønner. Har mer selvrespekt. Det er det alt handler om. Angrer på at jeg tilga faktisk.

 

Anonymous poster hash: 47f30...540

[Line-mamma til to herlige]

Nei.

[Anonym bruker]

 

Tilga ikke utroskapen og kasta han ut på dagen. Nå bor han på hybel

Bra! Hadde jeg blitt bedratt i dag hadde jeg heller ikke godtatt det. Da jeg tilga var jeg ung og usikker. I dag vet jeg at jeg klarer meg selv og har ikke bruk for han, hvis du skjønner. Har mer selvrespekt. Det er det alt handler om. Angrer på at jeg tilga faktisk.

 

Anonymous poster hash: 47f30...540

(Vi er sammen fortsatt)

 

Anonymous poster hash: 47f30...540

[Anonym bruker]

 

Noen her inne har vel også opplevd utroskap,så mange snakker jo av erfaring.

 

Jeg har ikke opplevd det og håper jeg aldri komme til å oppleve det,men jeg kjenner meg selv så godt nå at om mannen hadde vært utro mot meg,hadde alle mine følelser for han dødd på stedet.Jeg hadde aldri kunen tilgitt, aldri kunne glemme og aldri kunnet prøve å elske han igjen fordi han hadde sveket meg på det aller aller værst tenkelige måten.

 

Ja,jeg er vel litt hevngjerrig av meg og kanskje kan jeg være kald på slike ting,men det hadde vært uaktuelt å bare fortsette å bo sammen selv om vi har tre barn sammen.

Jeg hadde blitt kvalm hver gang han hadde tatt på meg tror jeg...

 

Kunne du tilgitt?

 

Anonymous poster hash: 435d7...92c

 

Dere må gjerne utdype svarene deres mer !

Interessant å høre om hvorfor/hvorfor ikke du hadde tilgitt

 

HI

 

Anonymous poster hash: 435d7...92c

[Anonym bruker]

Det er veldig vanskelig å svare på, da jeg ikke har opplevd det. Det viktigste for meg vil alltid være barna våre, og han er en svært hengiven, tålmodig, bevisst og selvoppofrende far. Jeg tror det hadde kommet an på. Skjedde det èn gang i grisefylla (han fester for så vidt aldri) og han angrer som en hund og forteller meg det selv, da skulle vi nok ha klart å komme oss gjennom det. Da måtte vi ha funnet problemet som gjorde at han søkte denne bekreftelsen utenfra og gjort noe med det. Om det var føelsesmessig utroskap i tillegg til fysisk, et utroskap som pågikk over lengre tid, da hadde jeg hatt ekstremt vanskelig for å kunne tilgi. Da kjenner man jo faktisk ikke den personen som man er gift med og har fått barn med.

Anonymous poster hash: d5513...60d

[Anonym bruker]

Nei, det ville vært utilgivelig. Å sette alt det vi har; familien/barna våre, hus/økonomi og biler på spill for et simpelt sidesprang, jeg mener å gamble med noe så viktig for noe så billig?

 

Jeg har sagt til mannen min at dersom det noengang skulle bli så galt mellom oss at vi ikke lenger kan prate sammen / at han skulle slutte å ha følelser for meg så vil jeg heller at han sier i fra FØR enn at det går så langt som bedrag. Gjelder selvfølgelig meg også. Gjensidig respekt for hverandre er et viktig fundament i forholdet, vi er tross alt to forskjellige individer som har valgt å leve sammen.

 

Dersom man virkelig har vært glad i partneren sin og i det hele tatt har hatt respekt for hverandre må det gå an å ta den ubehagelige praten (og da regner jeg med at man har forsøkt rådgivning etc). Så kan man heller gå videre etterpå, uten at noen bedras og såres. Synes det er feigt, simpelt og unødvendig at folk skal drive å snike i buskene, enten det er mann eller dame.

 

Anonymous poster hash: 5f95a...d87

[Helene Harepus]

Nei, det ville vært utilgivelig. Å sette alt det vi har; familien/barna våre, hus/økonomi og biler på spill for et simpelt sidesprang, jeg mener å gamble med noe så viktig for noe så billig?

Anonymous poster hash: 5f95a...d87

Jeg personlig tror ikke jeg hadde vært villig til å gi opp familien uten videre pga noe så simpelt som et sidespill.

 

Det kommer selvfølgelig mye an på hvordan forholdet er ellers; er det et egentlig solid forhold som har møtt på noen hinder i veien; eller er det et i utgangspunktet et dårlig forhold som leder ingen veier?

 

Jeg tenker uansett (forutsatt at forholdet har et grunnlag å bygge på og ikke omhandler kronisk utroskap fra dag 1), at hvis et sidesprang kan ødelegge et forhold som kanskje har vart i 10-20 år, så er det å gi det for stor makt. Jeg tenker at alle de gode opplevelsene og livet man har bygget sammen, er mer tungtveiende enn sidespranget. I hvertfall til å være villig til å jobbe med det. At man ikke nødvendigvis lykkes i å redde forholdet, er så en annen sak.

[Gjest Sommerfuggel]

Det er lett å si at jeg ville gått, for det er det man gjerne tenker før man står i det selv.

Jeg kunne sikkert prøvd å tilgi, men jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet det ville vært starten på slutten.

 

Jeg hadde sikkert "kjempet for familien" i starten, hvis det hadde vært barnas far, men samtidig ville det spist meg opp innvendig. Jeg hadde ikke klart å legge det bak meg, hadde sett ham for meg med dama og det hadde drevet meg til vanvidd! Ville nok vært sur og tverr, blitt mistenksom og sykelig sjalu for den minste ting. Og jeg ville sikkert ha brukt det mot ham for alt det var verdt. Så i bunn og grunn, jeg ville nok blitt ganske vanskelig å leve med og forholdet ville nok tatt slutt uansett..

[Den perfekte mor, påan igjen]

Ja, det har jeg tilgitt.

 

Forholdet var dødt fra før, og det gav meg et spark bak for å gjøre noe med det.

 

Vi er ikke sammen lenger, men utroskapen er ikke årsaken.

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det. Jeg hadde nok vurdert å gå videre med ham pga. barna, men jeg tror ikke jeg hadde klart det. Jeg hadde hatet ham for det han gjorde mot meg og følt at jeg hadde investert hele livet mitt i ham og han bare hadde kastet det på sjøen. Tror tilliten hadde vært brutt for godt.

Anonymous poster hash: ca5dc...5f4

[Anonym bruker]

Mannen min levde et dobbeltliv. Han var såkalt sexavhengig. Han videochattet med menn og damer på nett og avtalte å møte dem. Møtte dem aldri, men det var mer på grunna feighet og ikke fordi han ikke hadde lyst. I starten var det umulig for meg å tilgi, jeg kunne ikke forstå det han hadde holdt på med. Nå vet jeg mye mer om sexavhengighet enn det jeg gjorde før og vet at det egentlig ikke handler om sex, men dårlig selvfølelse +++ Jeg har vagt å tilgi, men det er ene og alene på grunn av den innsatsen han har vist i etterkant. Han har kjempet en enorm kamp for å få meg tilbake og går til psykolog jevnlig. Nå, veldig lenge etterpå, så angrer jeg ikke på den avgjørelsen. Det som skjedde virker helt surrealistisk, men han har det bedre med seg selv nå og på en måte så er forholdet sterkere nå enn det det var. Hvis han derimot faller tilbake i gamle vaner, så er forholdet over og ut. 

Anonymous poster hash: 4c2d3...65c

[Anonym bruker]

Ja, det kunne jeg. Men nå er det stor forskjell på å være utro en gang i fylla, komme hjem å fortelle det selv, og vise stor anger. Eller det å ha et langvarig forhold til en annen.

 

Nå er jeg singel. Men jeg har opplevd kjærlighet som er så stor og sterk, at jeg vet jeg hadde tilgitt utroskap. Nå har jeg levd et langt liv på godt og vondt, og lært meg at mennesker gjør feil, noe må man tilgi. Og ikke for å være stygg. Men det er jo i mange forhold, at den ene har vært utro, du får bare aldri vite det.

 

Og det er ikke bare og gå, da det er barn involvert. Jeg er enslig mor til 2, og ser hvilke konsekvenser det har hatt for mine barn.  

Anonymous poster hash: 0b852...348

[Anonym bruker]

Ja det har jeg. Ting var vanskelig mellom oss og det var en ons i fylla. Hadde kun vært sammen ett år da. , dette er 15 år siden og vi har det supert

 

Anonymous poster hash: 79db3...945

[Anonym bruker]

Jeg tilga. Elsket han for masse til å ikke gjøre det. Vi har det bra i dag, og vet han ikke kunne gjort det nå. Vi hadde det skikkelig drit den perioden...

 

Anonymous poster hash: 9a725...e26

[CaptainHindsight]

Nei, det tror jeg ikke jeg hadde kunnet. Da hadde ikke mannen min vært den personen jeg kjenner, og heller ikke en jeg ville vært interessert i å bli kjent med. Utroskap er så simpelt at jeg rett og slett ville ha mistet følelsene.

 

Blir litt provosert når folk sier at da er ikke kjærligheten stor nok, eller at man ikke er god og tilgivende som menneske. Det har ikke noe med det å gjøre. Tilgivelsen kunne jeg ha gitt, men alt annet ville vært borte.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er mange damer her som viser storsinn og har ett stort hjerte.

 

Kjæresten min flørtet med ei jente på nett i starten av forholdet (mye snakk om sex osv). Jeg fikk vite det av denne jenta, gikk noen runder med meg selv og tilga siden det var ett mindre feilgrep, da varslet jeg i tilegg om at flere feilgrep blir kroken på døra.

 

Men om han om la oss si fem år skulle hatt en ons, kanskje kunne jeg tilgitt, men jeg vet ikke. Vedvarende utroskap over tid kunne jeg ikke tilgitt uansett fordi det er ett stort og planlagt svik.

Anonymous poster hash: 4511b...1f5

[Anonym bruker]

Det er lett å si at jeg ville gått, for det er det man gjerne tenker før man står i det selv.

Jeg kunne sikkert prøvd å tilgi, men jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet det ville vært starten på slutten.

 

Jeg hadde sikkert "kjempet for familien" i starten, hvis det hadde vært barnas far, men samtidig ville det spist meg opp innvendig. Jeg hadde ikke klart å legge det bak meg, hadde sett ham for meg med dama og det hadde drevet meg til vanvidd! Ville nok vært sur og tverr, blitt mistenksom og sykelig sjalu for den minste ting. Og jeg ville sikkert ha brukt det mot ham for alt det var verdt. Så i bunn og grunn, jeg ville nok blitt ganske vanskelig å leve med og forholdet ville nok tatt slutt uansett..

Haha,som jeg skulle ha skrevet det selv! Jeg hadde også blitt helt utrolig vanskelig å leve med fordi jeg aldri hadde klart å la det ligge,jeg hadde sikkert brukt det mot han hele tiden fordi jeg hadde vært så sint og såret...

 

HI

 

Anonymous poster hash: 435d7...92c

[Anonym bruker]

Nei, det hadde jeg ikke klart, uansett. Et så stort brudd på tilliten hadde betydd kroken på døra for han og forholdet vårt. Det går begge veier her forøvrig.

Anonymous poster hash: 5c4f3...bdd

[Anonym bruker]

Jeg har ikke opplevd det, men jeg tror jeg kunne tilgitt. Det kommer selvsagt an på omstendighetene. Et enkelt sidesprang er lettere å akseptere enn langvarig seksuelt forhold. Mannen min har forøvrig gitt klart uttrykk for at hvis jeg skulle ha gjort noe slik så hadde det vært over og ut, uansett.

 

Anonymous poster hash: 70562...8fe

[Den perfekte mor, påan igjen]

At man tilgir betyr jo ikke nødvendigvis at man fortsetter i forholdet da... Tilliten er jo brutt uansett. Tilgivelse er ikke det samme som å glemme.

[Anonym bruker]

Ja, men bare på en betingelse.....at jeg også kunne ha meg med en annen når det passer meg.

 

Anonymous poster hash: 0b76a...40b