Jeg vil ikke være gravid lenger

[Anonym bruker]

Som overskriften sier, jeg vil ikke være gravid lenger. Jeg kan ikke se noen lyspunkter med graviditeten, jeg gleder meg ikke over den og vil helst ikke snakke om det verken med samboer eller de få som vet at jeg er gravid.

Alt er bare helt grusomt. Dette kom ut fra intet, men har vedvart nå i 2 uker, uten lysglimt eller det minste tegn til at det er bare en "fase".

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette til min kjære. Han vil bli forferdelig skuffet over meg. Han gleder seg jo veldig over dette. Og jeg er i uke 11. Dvs at eg avgjørelse må taes raskt.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre :-(

 

Noen gode råd?

 

Anonymous poster hash: 81bd2...236

[Anonym bruker]

Kjære deg, så trist lesning. Det aller første du må gjøre er å prate med mannen, det kan være en vedig skummel samtale å ta, men det er nødvendig for at han skal kunne støtte og hjelpe deg. Hvis det ikke hjelper tar du deg en tur til legen og forklarer problemet.
Vet du hvorfor? 

Har du noen barn fra før? 
Var det planlagt?

Vil sende deg en klem, men ikke sitt med dette alene!

Anonymous poster hash: 76126...466

[Anonym bruker]

Kan det være at du har fått en veldig tidlig svangerskapsdepresjon?

Hormonene dine er jo i full aktivitet, og noen påvirkes raskt av dem.

 

Ble du planlagt gravid? Ønsker du deg barn?

 

Ta en tur til legen din og snakk med ham eller henne. Hvis du har fått en svangerskapsdepresjon så er det hjelp å få.

 

 

Anonymous poster hash: 3735b...03b

[Anonym bruker]

Kontakt jordmor eller fastlegen. Mest sannsynlig hardu en svangerskapsdepresjon, og  da trenger du hjelp.

Anonymous poster hash: 87cc0...3ed

[Anonym bruker]

Eller du har fått en liten periode med "bondeanger" og angst for hele den nye situasjonen du plutselig er i. Det er helt vanlig det også altså, hormonene herjer i kroppen og mye skjer med både kropp og sinn, uansett hvor planlagt barnet er så får de aller fleste en periode hvor de lurer på hva i alle dager de har gjort og lurer på om dette kanskje blir veldig feil... Hadde en sånn periode i alle mine fire svangerskap jeg, hvor jeg fikk litt hetta og lurte på hvordan i alle dager jeg kunne gjøre dette, var sikker på at jeg kom til å angre. Men det går over, og jeg kunne ikke tenke meg livet uten noen av barna mine.

Anonymous poster hash: d08f2...9f5

[Anonym bruker]

 

Kjære deg, så trist lesning. Det aller første du må gjøre er å prate med mannen, det kan være en vedig skummel samtale å ta, men det er nødvendig for at han skal kunne støtte og hjelpe deg. Hvis det ikke hjelper tar du deg en tur til legen og forklarer problemet.

Vet du hvorfor?

Har du noen barn fra før?

Var det planlagt?

 

Vil sende deg en klem, men ikke sitt med dette alene!

 

Anonymous poster hash: 76126...466

Det var ikke planlagt, men vi ble begge veldig glade over dette når vi fant det ut. I begynnelsen var jeg kjempeivrig, men nå har det snudd helt om.

Jeg trodde vel først det var hormonene. Det kan vel hende det er det. Men som sagt, jeg finner ingen glede over dette. Følelsen er konstant. Jeg er rett og slett deprimert kjennes det ut som. Jeg tviler sterkt på forholdet til barnefar, selv om jeg vet jeg elsker han. Jeg tror bare ikke vi er klare for dette og jeg tror ikke vi vil holde sammen gjennom noe slikt.

 

Han har en datter på 6 år fra ett tidligere forhold. Vi har alltid kommet godt overens, men nå føler jeg bare avsmak av hele greia med barnets mor og datteren. Jeg vil ikke være en del av det lenger, og det føles helt håpløst at jeg bærer fram hennes lillebror/søster.

 

Det jeg er redd for nå er at det plutselig er for seint for meg å ta abort. Er snart i uke 12. Hvor streng er den regelen egentlig?

 

TS.

 

 

Anonymous poster hash: 81bd2...236

[Anonym bruker]

Herlighet, skal du drepe din egen unge bare fordi du "ikke gidder å være gravid"? Nei, makan! Skjerp deg, kvinnemenneske.. Voks opp, ta anvar, slutt å sutre. Du er gravid, du er mor, ta deg av ungen og gjør det beste ut av det.

 

Anonymous poster hash: d9ab4...7c5

[Anonym bruker]

 

Herlighet, skal du drepe din egen unge bare fordi du "ikke gidder å være gravid"? Nei, makan! Skjerp deg, kvinnemenneske.. Voks opp, ta anvar, slutt å sutre. Du er gravid, du er mor, ta deg av ungen og gjør det beste ut av det.

 

Anonymous poster hash: d9ab4...7c5

 

Der trakk jeg på smilebåndet! Takk for det! :-)

-TS

 

Anonymous poster hash: 81bd2...236

[Anonym bruker]

 

Eller du har fått en liten periode med "bondeanger" og angst for hele den nye situasjonen du plutselig er i. Det er helt vanlig det også altså, hormonene herjer i kroppen og mye skjer med både kropp og sinn, uansett hvor planlagt barnet er så får de aller fleste en periode hvor de lurer på hva i alle dager de har gjort og lurer på om dette kanskje blir veldig feil... Hadde en sånn periode i alle mine fire svangerskap jeg, hvor jeg fikk litt hetta og lurte på hvordan i alle dager jeg kunne gjøre dette, var sikker på at jeg kom til å angre. Men det går over, og jeg kunne ikke tenke meg livet uten noen av barna mine.

 

Anonymous poster hash: d08f2...9f5

Tror dere virkelig dette er bare hormoner? Hvordan kan man være sikker på det? :-|

 

Anonymous poster hash: 81bd2...236

[bambusdrops]

Sender en klem til deg!

[Anonym bruker]

Jeg hadde det veldig sånn i første trimester. Når energien kom tilbake i 2.trimester ble jeg plutselig veldig positiv igjen.

Kan godt være hormoner som gjør at du føler deg tungsinndig.

Vet ikke hvordan du føler den generelle formen er?

 

Du kan ta kontakt med jordmor og finne ut om det kan være svangerskapsdepresjon også.

Det er uten tvil mange forskjellige hormonelle reaksjoner ute og går når man er gravid. Kan skje i kombinasjon av at man har andre ting som plager en.

 

Anonymous poster hash: ae5e3...6e0

[Anonym bruker]

Personlig var jeg HELT på bunn fra uke 5 til 11 ca. Skikkelig deppa, hata mannen, ville bo alene og bare gråt.

Det begynte å snu i uke 12. Og nå, fem uker senere er jeg harmonisk og full av overskudd. Synes du skal gå til legen og få en skikkelig samtale.

Skal ikke gi deg en diagnose men jeg var helt ute å kjøre i starten. Livet var helt jævelig rett og slett.

 

Anonymous poster hash: 089c6...30f

[Anonym bruker]

troll?

Anonymous poster hash: b91ec...170

[Anonym bruker]

 

troll?

 

Anonymous poster hash: b91ec...170

fordi?

 

Anonymous poster hash: ae5e3...6e0

[Anonym bruker]

Kunne vært meg som skrev innlegget HI....

Var AKKURAT i samme båt....

 

Her ble det ikke barn - FORDI jeg VET forholdet til meg og bf ikke vil holde, det er ikke han jeg ønsker å få barn med.

Jeg klarte det ikke.

Det var ikke planlagt....

Ble abort.

Anonymous poster hash: 7592f...da6

[Anonym bruker]

 

Kunne vært meg som skrev innlegget HI....

Var AKKURAT i samme båt....

 

Her ble det ikke barn - FORDI jeg VET forholdet til meg og bf ikke vil holde, det er ikke han jeg ønsker å få barn med.

Jeg klarte det ikke.

Det var ikke planlagt....

Ble abort.

 

Anonymous poster hash: 7592f...da6

Skulle ønske jeg fikk denne "smellen" litt tidligere. Er i uke 12 nå. Jeg er helt tom i hodet. Vet ikke hvordan jeg skal gå fram. Vet ikke hva jeg skal si eller tenke.

Føles helt håpløst når jeg ikke kan stole på min egen magefølelse. Eller følelsene mine i det store og hele.

 

-Hilsen TS

 

Anonymous poster hash: 81bd2...236

[Anonym bruker]

Så ta abort da. Daaaaahhh!!

 

Anonymous poster hash: 0cfe1...439

[Anonym bruker]

 

Kunne vært meg som skrev innlegget HI....

Var AKKURAT i samme båt....

Her ble det ikke barn - FORDI jeg VET forholdet til meg og bf ikke vil holde, det er ikke han jeg ønsker å få barn med.

Jeg klarte det ikke.

Det var ikke planlagt....

Ble abort.Anonymous poster hash: 7592f...da6

Skulle ønske jeg fikk denne "smellen" litt tidligere. Er i uke 12 nå. Jeg er helt tom i hodet. Vet ikke hvordan jeg skal gå fram. Vet ikke hva jeg skal si eller tenke.

Føles helt håpløst når jeg ikke kan stole på min egen magefølelse. Eller følelsene mine i det store og hele.

-Hilsen TSAnonymous poster hash: 81bd2...236

Klemmer deg hardt og sier : det ordner seg det kommer til å gå bra

Reis deg opp, ta deg sammen og gi på !

 

Dette klarer dere sammen, eller hver for dere.

Et er for galt å ta bort et lite liv nå så sent.

 

Den lille har allerede utviklet nervesystem, ryggrad og fingre og tær er ferdige.

Det er faktisk en liten baby der inne.

Du skal bli mamman dens!

 

 

 

Anonymous poster hash: 28bbe...6be

[Anonym bruker]

Gjør fosteret en tjeneste, ta abort. Du elsker det jo ikke

 

Anonymous poster hash: 0cfe1...439

[Gjest Tittentott]

Ville anbefalt å snakke med mannen og lege/jordmor. 

 

Selvbestemt abort er tillatt frem til utgangen av uke 12

[Anonym bruker]

 

 

Kunne vært meg som skrev innlegget HI....

Var AKKURAT i samme båt....

Her ble det ikke barn - FORDI jeg VET forholdet til meg og bf ikke vil holde, det er ikke han jeg ønsker å få barn med.

Jeg klarte det ikke.

Det var ikke planlagt....

Ble abort.Anonymous poster hash: 7592f...da6

Skulle ønske jeg fikk denne "smellen" litt tidligere. Er i uke 12 nå. Jeg er helt tom i hodet. Vet ikke hvordan jeg skal gå fram. Vet ikke hva jeg skal si eller tenke.

Føles helt håpløst når jeg ikke kan stole på min egen magefølelse. Eller følelsene mine i det store og hele.

-Hilsen TSAnonymous poster hash: 81bd2...236

Klemmer deg hardt og sier : det ordner seg det kommer til å gå bra

Reis deg opp, ta deg sammen og gi på !

 

Dette klarer dere sammen, eller hver for dere.

Et er for galt å ta bort et lite liv nå så sent.

 

Den lille har allerede utviklet nervesystem, ryggrad og fingre og tær er ferdige.

Det er faktisk en liten baby der inne.

Du skal bli mamman dens!

 

 

 

Anonymous poster hash: 28bbe...6be

Tusen takk for fine og varme tilbakemeldinger! Veldig godt å vite at det kan være mer eller mindre normalt, selv om jeg naturligvis skulle ønske kroppen var satt sammen litt annerledes på akkurat dette punktet! Jeg har vært så forferdelig redd, men føler meg litt mindre alene nå.

Har fått time hos fastlegen, blir godt å få katta ut av sekken.

 

-TS

 

Anonymous poster hash: 81bd2...236

[Anonym bruker]

Gjør fosteret en tjeneste, ta abort. Du elsker det jo ikke

 

Anonymous poster hash: 0cfe1...439

Men er det virkelig så enkelt da? Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg elsker ikke barnet i magen min på 12 uker, beklager, men betyr det at jeg ikke vil elske det?

Det er vel det som er essensen i innlegget mitt. Jeg føler veldig lite for dette, og det lille jeg føler er redsel, anger og vemod. Da er det naturligvis lett å tekke en konklusjon og innfinne seg at dette er en forferdelig dårlig ide. Men hva om dette bare er hormoner? Jeg følte ikke en slik anger fram til uke 8, men deretter raste liksom alt sammen.

 

-TS

 

Anonymous poster hash: 81bd2...236

[Anonym bruker]

Hadde de akkurat likt frem til for ei uke si. Er nå 24 uker.. Alt så mørkt ut men nå gleder jeg meg masse ) har to fra før å vente tvillinger..

 

Anonymous poster hash: 66e36...d88

[Anonym bruker]

Tro meg, du vil elske barnet ditt. Jeg går selv på hormoner stadig vekk pga IVF forsøk, og jeg blir helt ute å kjøre følelsesmessig. ALT ved mannen irriterer meg, jeg vil helst ikke ha han rundt meg,tenker tanker om å flytte ut, og drømmer meg vekk til en tilværelse med en annen kjekking. Og han som egentlig er verdens fineste mann, som jeg ellers elsker utrolig høyt og har et vanvittig godt ekteskap med. Tenker vanvittig mye negative tanker og har utrolig ustyrlige følelser. Når jeg var gravid med minsemann fikk jeg plutselig en voldsom seksuell dragning mot kvinner, som jeg verken har kjent snev av hverken før eller siden. 

 

Poenget mitt er at hormoner gjør noe med deg, det er heftig og man kan handle og tenke helt irrasjonelt.

Men hvis du ikke hadde disse følelsene i begynnelsen, så vil jeg tro at det bare er en fase/depresjon. Det viktigste er nok å snakke med noen, og jeg vil anbefale deg en ultralyd av lille slik at du faktisk ser at det er en baby der, og du kanskje vil kjenne mer glede etterpå. I uke 12 er det fantastisk å se den lille, de har armer og ben, spreller og snurrer salto inni der:) Selv kjente jeg spark fra uke 12 med nr 2. Det er ofte når sparka kommer at du begynner å knytte bånd på en annen måte.

 

Jeg har 2 veldig etterlengta barn, så kan ikke relatere meg helt til uplanlagte graviditeter og abort, men jeg har flere venninner som har blitt uplanlagt gravide i løpet av årene, og mange har ikke klart å glede seg før de var over halvveis. Men ingen angrer på barnet sitt, og følelsene kom som de skulle, noen ved første øyekast og andre når baby var blitt noen mnd, begge deler er helt normalt. 

 

Jeg ønsker deg lykke til, og håper inderlig du klarer deg gjennom denne hormonkarusellen. 

Anonymous poster hash: aee89...3c3

[Anonym bruker]

Ja, det føles slik nå.. Men vet du hva?

Når barnet er født vil du elske det høyere enn noe annet i verden! Når du kjenner på den følelsen om noen mnd så kommer du virkelig ikke til å forstå hva du tenkte på når du vurderte abort.

 

Ikke fjern dette barnet, du vil angre bittert.

 

Anonymous poster hash: afdc9...019