Trenger hjelp, eller gode ord.

[Anonym bruker]

I dag har vært en helt forjævlig dag. Hormoner i sving, og mann som ikke forstår fikk meg til å renne over. Har grått av og på siden 20.00 tiden. 

Har vel akkurat innsett at likegyldigheten og det av følelser som har fulgt med, egentlig er resultat av svangerskapsdepresjon. Noen som har vært der? Kom dere ut av det eller varte det svangerskapet ut?

 

Jeg har litt over to mnd. igjen til termin. Men hadde egentlig termin i dag. Har følt at noe er galt, selv om hun sparker i fra som bare dét. Jeg er så sint for tiden, og det som fikk begeret til å renne over, var jo at min mann selvfølgelig er provosert med én gang jeg svarer han i en skarpere tone enn det han forventet. Ble forbanna på meg og ba meg om å skjerpe meg, og at jeg hvert fall IKKE skulle skylde på hormoner!

 

Denne lille utbrytningen har da fått meg til å gå i tårer, samtidig som jeg plutselig begynte å bygge rede. Har sortert alt av klær, ryddet ut av skuffer på badet, og begynt å vaske de små klærne som skal ligge der. Men nå, nå tenker jeg bare at det ikke er vits, for jeg føler vi ikke kommer til å ha med oss en baby fra sykehuset...

 

Er så sliten, og så forvirret! Jeg tenker samtaler og forklaringer jeg skal ha til storebror, når vi liksom må fortelle at vi blir alene bare oss..

Jeg er virkelig et mess akkurat nå.

 

Takk, hvis noen gidder å lese.

Anonymous poster hash: 4e812...6f4

[Anonym bruker]

Hvorfor er terminen din forskjøvet med to måneder? Det høres veldig mye ut? Hvis du er bekymret bør du ta en telefon til sykehus eller jordmor og be om ekstra oppfølging siden mens- og ul-termin spriker såpass.

 

Babyen i magen sparker og gir deg masse signaler på at den har det bra. Det kan være vanskelig å se for seg at babyen skal komme ut frisk og rask, jeg har i perioder samme problem selv. Siden jeg ikke klarer å se for meg hvordan tilværelsen blir med et nytt familiemedlem, er det vanskelig å ta innover seg at dette kan gå bra. Jeg husker jeg hadde det på samme måte med datteren min da hun var i magen, og forsåvidt også den første baby-tiden. Siden jeg ikke klarte å se for meg at hun skulle vokse opp, bli en selvstendig person og utvikle seg, var jeg livredd for å miste henne hele tiden. Jeg tror disse tankene er ganske vanlige, selvom det er helt grusomt når det pågår.

 

Samboeren din er sikkert sliten hvis du har vært mye redd og irritert. Det er ikke så lett for disse mennene å forstå alt det som river og sliter inni oss, samtidig som død har egne bekymringer og tanker. Min kan også av og til reagere på hormonutbruddene mine ved å bli sint og trassig selv. Det som har hjulpet her har vært å snakke med ham om det når jeg er vanlige meg. Jeg har lagt meg flat, sagt unnskyld for at jeg overreagerer og forklart ham hvordan det er å ikke klare å stoppe floden av sinne, tårer og smerte som flommer over når det står på som værst. Tror det hjelper ham litt å vite at jeg innerst inne vet at jeg er litt urimelig, men at jeg ikke klarer å stoppe det på egenhånd.

 

Fordelen med å ha slike hormonutbrudd er at vi er bedre rustet til å forstå våre egne barn når de får raseriutbrudd, trass og tårer de ikke klarer å stoppe på egenhånd. Det er et gode å ha kjent på hvor ustoppelig det er, og at trassugbrudd ikke nødvendigvis er viljestyrte.

 

Jeg har hatt perioder i graviditeten der hormonutbruddene er forferdelige, men det går i bølger og er ikke like ille hele tiden. Nå på slutten er jeg ikke like eksplosiv, men har en mer sentimental bølge. Samtidig har jeg liten tålmodighet og tåler bråk veldig dårlig.

 

Har også begynt å lade opp til barseltårene. (Jeg er i min 39.uke og ganske klar for fødsel).

 

Du har jo et bevisst forhold til disse hormonene dine, og selvom mannen din burde ha forstått hvor vanskelig det oppleves for deg, er det ikke sikkert at han klarer det hvis du ikke forteller ham hvordan han kan takle utbruddene på en bedre måte. Snakk med ham om det når du ikke er sint. Si at du vet at du oppfører deg dårlig når det står på og at du ikke ønsker dette, det er faktisk vondt for ham å måtte bli skyllebøtte for alt som går galt og mange menn er dårlige til å forstå og tolke følelser.

 

Håper du er roligere i forhold til babyen i magen nå enn du var da du skrev innlegget. Den har det helt sikkert fint og du kan helt sikkert fortsette redebyggingen i ro og mak, for du skal jo snart ha en baby med deg hjem fra sykehuset:)

 

Snakk med jordmor om de vanskelige følelsene. Du kan sikkert få ekstra oppfølging for å minke bekymringene dine.

 

Anonymous poster hash: 99358...b2e

[Sint naken biltyv]

Hvordan kan terminen være forskjøvet med to måneder? Eller mistet du tidlig svangerskapet og ble gravid fort? Vil du gå fra mannen din? Syns det høres ut som dere trenger å få i gang praten her. Få time hos familievernskontoret. Og ta en tur til fastlegen, fortell at du fører deg sliten og litt deppa. Hjelper ofte å prate om ting til noen.

[Anonym bruker]

Herregud jeg skjønner godt at din mann ikke forstår.

 

Anonymous poster hash: 4c39f...ad7

[Anonym bruker]

Takk for godt svar. Ja, jeg mistet, og ble gravid tidlig. Vi hadde prøvd lenge, og

 

Anonymous poster hash: 4e812...6f4

[Anonym bruker]

Oi, ser at det jeg skrev på telefonen ble postet. Vanskelig å skrive noe på den.

 

Jeg mistet, og ble gravid tidlig. Vi hadde prøvd lenge, og mannen min forsto vel ikke hvorfor jeg sørget over det lille vi mistet, siden vi kunne bli gravide igjen fort. Dette hadde vi jo ikke noen garanti for, men det skjedde. Selv om jeg fikk ny baby i magen var jo opplevelsen grusom i seg selv.

 

Det som er, er jo at jeg nettopp ikke har vist ham min frykt for at noe er galt, og har ikke pratet med ham om følelsene mine. Så det kan jo godt hende at han bare er så mannemann i hjernen sin at når kjærringa er stille, så er alt bra. Ikke lett å forstå seg på. :-)

 

Jeg er nok roligere nå. Mannfolket sto opp og laget frokost til meg, og det gjør han aldri med mindre han føler han har gjort noe galt. Så det er vel hans måte å si unnskyld på. Er bare veldig lei av at han mener jeg ikke har lov til å skylde på noe annet enn meg selv når det er noe. Et eksempel er jo når vi krangler rett etter jeg mistet min unge bestefar, da kom jo tårene fort, og han blir provosert for han forstår ikke at jeg kan sørge samtidig som vi krangler.

 

Men nå satser jeg på lysere tider altså! Takk for godt svar over her! :-)

Anonymous poster hash: 4e812...6f4