Hva var dette? (Anfall)

[Anonym bruker]

Sliter med depresjoner og har tidvis mild angst for diverse ting, går ukentlig til psykolog pga dette.

Idag fikk jeg en utrolig sårende og ufortjent sms fra en person som stod meg nær før, og jeg brøt helt sammen. Følte meg så urettferdig behandlet og ble utrolig lei meg og skuffet. Begynte å gråte, og skulle ringe til min samboer for å fortelle hva som hadde skjedd. Da mistet jeg helt pusten, fikk knapt luft og begynte å hyperventilere samtidig som jeg mistet følelsen i hendene. Brukte mange minutter på å konsentrere meg om å puste igjen og fikk etterhvert hentet meg inn. Det var utrolig skummelt, og jeg er fremdeles utmattet nå mange timer senere. Fortsatt utrolig lei meg over denne tekstmeldingen også selvsagt, og sliter med å holde tårene tilbake.. Hva skjedde egentlig, var det et slags anfall?

 

Anonymous poster hash: feb3f...01a

[Anonym bruker]

Høres absolutt ut som et angstanfall/panikkangst, ja. Jeg kjenner meg hvert fall igjen i beskrivelsen. Det er jævlig, men heldigvis helt ufarlig. 

Anonymous poster hash: 874da...0d8

[Anonym bruker]

Hva hadde skjedd hvis jeg ikke hadde klart å hente inn pusten igjen da? Besvimt trolig, så hadde kroppen "ordnet opp" selv? Skummelt og veldig utmattende.. takk for svaret ditt

 

Anonymous poster hash: feb3f...01a

[Mamsen med 2 gutter!]

Høres ut som et panikkanfall ja. Jeg slet kraftig med panikkangst, er bedre nå heldigvis, og psykologen sa til meg at det er fysisk umulig å besvime under et panikkanfall. Når du har et slikt anfall så har du så masse adrenalin som blir pumpet ut i kroppen din at det hindrer deg i å miste bevisstheten. Det at han forklarte meg dette tok faktisk vekk en stor del av angsten min, for det var nettopp det jeg var redd for, å miste bevisstheten slik at jeg ikke kunne ta vare på sønnen min. Etter anfallet er det normalt å føle seg total utmattet. Anbefaler deg å be psykologen din fortelle deg om hva panikkangst er og hvordan du kan takle det/komme igjennom det på best mulig måte. Sender deg en stor klem og en påminner om at det ikke er farlig. Skummelt ja, men ikke farlig

[Anonym bruker]

For meg føles det nesten motsatt, at det hadde vært befriende å bare besvime fra det. Selv om jeg hentet meg inn igjen, så var det liksom på'n hvor jeg ikke fikk luft og hyperventilerte noen minutter etterpå, holdt på slik i nærmere en time, hvor jeg virkelig måtte jobbe for å klare å holde meg rolig. Syns synd på dere som har opplevd dette mange ganger, for jeg ble helt ødelagt av det, og er veldig redd for å havne i den situasjonen igjen.. Skal snakke med psykologen om det til uken Takk dere ❤️

 

Anonymous poster hash: feb3f...01a

[Mamsen med 2 gutter!]

For å være helt ærlig så hadde det faktisk vært befriende å bare besvime, da hadde jeg sluppet å være "fanget" i den hendelsen mer. Men samtidig så hadde det ikke vært godt, fordi jeg vil være sjef over min egen kropp og bestemme hva den skal og ikke skal gjøre hehe. Heldigvis har jeg ikke besvimt enda, og ved hvert anfall jeg har hatt så har både jeg og kroppen min tatt stor lærdom av det og klart å roe meg ned mye fortere.

Lykke til hos psykologen det går bra til slutt skal du se

[Anonym bruker]

Tusen takk kjære deg❤️ Håper du føler deg bedre og slipper unna flere anfall :')

 

Anonymous poster hash: feb3f...01a