Dere som har vurdert nr 3 (evt har tre unger)...

[Anonym bruker]

Vi tenker litt på å få nummer 3 (men er ikke sikre). Og det er noe jeg ikke helt greier å legge fra meg, og det er dette med å være i midten i en søskenflokk. Jeg har lest at det er en del forskning som viser at de i midten fort "forsvinner" litt. De eldste og yngste får ofte mer oppmerksomhet, og det er (sett i store grupper, det finnes selvsagt mange unntak) gjerne visse personlighetstrekk som følger med hvilken plass du har i søskenflokken. Disse teoriene passer godt med mange søskenflokker jeg kjenner, inklusive min egen. Og jeg kjenner på dårlig samvittighet i forhold til å eventuelt sette min sønn i en sånn situasjon (som da blir i midten). Flere som har hatt sånne tanker…? 

Anonymous poster hash: bc8ec...18f

[Anonym bruker]

Jeg tror fordelen ved å ha flere søsken å spille på, flere søsken å leke med, flere søsken å snakke med, krangle med, hjelpe, få hjelp av, bry seg om, ta vare på, reise på ferie med, gjøre ting sammen med, rett og slett vokse opp med er utrolig mye større enn ulempene ved å være i midten.

 

Har tre søsken selv og ville ikke vært noen av dem foruten, vi hadde en flott oppvekst og nå i voksen alder har vi en utrolig glede av og støtte i hverandre. Mannen har to søsken og han var veldig enig i at det er for lite å ha bare to stykker...

 

Har valgt å få fire barn

Anonymous poster hash: 67b75...3f4

[Anonym bruker]

Vi tenker litt på å få nummer 3 (men er ikke sikre). Og det er noe jeg ikke helt greier å legge fra meg, og det er dette med å være i midten i en søskenflokk. Jeg har lest at det er en del forskning som viser at de i midten fort "forsvinner" litt. De eldste og yngste får ofte mer oppmerksomhet, og det er (sett i store grupper, det finnes selvsagt mange unntak) gjerne visse personlighetstrekk som følger med hvilken plass du har i søskenflokken. Disse teoriene passer godt med mange søskenflokker jeg kjenner, inklusive min egen. Og jeg kjenner på dårlig samvittighet i forhold til å eventuelt sette min sønn i en sånn situasjon (som da blir i midten). Flere som har hatt sånne tanker…?  Anonymous poster hash: bc8ec...18f

Akkurat DET har ikke ramlet meg inn å tenke på engang...

 

Anonymous poster hash: 76da7...b1f

[Anonym bruker]

Jeg fikk den beskjeden når jeg ventet nr tre. "Stakkars den i midten som vil forsvinne helt". Vel nå har vi to gutter og jenta i midten er ikke akkurat borte for å si det slik

 

Anonymous poster hash: 71617...04a

[Anonym bruker]

Takk for svar Har så mange tanker om dagen… Og jeg har alltid vært interessert i dette med søskendynamikk. Men jeg var jo litt bekymret da vi ventet nr 2 også. Ville eldstemann føle seg sviktet, hvordan skulle jeg greie å gi like mye omsorg til den lille babyen som til første med en liten toddler i buksebena… Men det gikk jo helt fint Kanskje det bare ligger til meg å overanalysere og komplisere.

Anonymous poster hash: bc8ec...18f

[Anonym bruker]

Det er nok litt ulik forskning på det der, og det er helt opp til foreldrene. Tror ikke det er noe du skal bekymre deg for. Du klarer nok å gi nok oppmerkosomhet til alle tre. Denne artikkelen gir et annet bilde av nr. 2, "En sosial vinner":

 

http://www.klikk.no/foreldre/article858354.ece

 

Jeg er forøvrig i midten i søskenflokken og har aldri følt meg glemt eller utenfor, i det hele tatt! :-) 

Anonymous poster hash: 36ba5...3f1

[Anonym bruker]

Jeg er den i midten i vår søskenflokk og jeg ble nok litt "glemt" av foreldrene mine, men det kan også skyldes at jeg var et lite krevende barn.

 

Vi har tre barn nå, og er veldig bevisst på å ikke la noen av de føle seg glemt. Har forøvrig planer om en nr fire etterhvert også. :-)

 

Anonymous poster hash: 97c1a...8e6

[Anonym bruker]

 

Det er nok litt ulik forskning på det der, og det er helt opp til foreldrene. Tror ikke det er noe du skal bekymre deg for. Du klarer nok å gi nok oppmerkosomhet til alle tre. Denne artikkelen gir et annet bilde av nr. 2, "En sosial vinner":

 

http://www.klikk.no/foreldre/article858354.ece

 

Jeg er forøvrig i midten i søskenflokken og har aldri følt meg glemt eller utenfor, i det hele tatt! :-) 

 

Anonymous poster hash: 36ba5...3f1

 

Takk! Spennende link, og litt annerledes enn det jeg har sett om nr 2 tidligere. Enig med deg i at det er opp til foreldrene, er bare redd for at det i en hektisk hverdag kan bli sånn litt "automatisk". Det er jo veldig stas med alle nye milepæler for eldstemann, kanskje litt mer enn den andre og tredje gangen, og den yngste er det vel naturlig å holde litt ekstra tett siden det er siste babyen, småbarn osv… Men er jo enig med deg, og alle unger har jo sin egen personlighet som er like spennende i seg selv (Skammer meg litt over å tenke på dette i et eventuelt valg om nr 3 eller ikke, så godt å få noen korrigeringer )

 

Anonymous poster hash: bc8ec...18f

[Anonym bruker]

Du får få 4 barn da, så får barn nr 2 en å dele sin midterste skjebne med :-p

 

Anonymous poster hash: 0b8cd...21c

[Anonym bruker]

Vel, nr 2 her forsvinner ikke akkurat i mengden... Han sørger for å bli både hørt og sett til enhver tid.

 

Anonymous poster hash: dcdc1...053

[Anonym bruker]

Jeg er midterste barn, og jeg har spøkt med mine foreldre at det ikke er rart at jeg har blitt som jeg har blitt. Jeg er utadvent, livlig, morsom, og blir kjent med nye mennesker hvor enn jeg befinner meg.

 

Jeg har aldri lidd noen nød i forbindelse med at jeg er i midten.

 

En ting som er lurt å tenke over når man har 3, er å være bevisst på at den  imidten får litt alenetid med en av foreldrene. Det er ofte sånn med vår midterste at hun enten er stor nok til å være med eldstemann på ting, eller for liten, og da er hun hjemme med minstemann. På den måten vil hun som oftest være sammen med et annet søsken, og sjelden alene med mamma eller pappa.

 

Det er vi bevisst på, og prøver å få til at hun er litt alene med en av oss hver uke...

Anonymous poster hash: a1fa2...c57