5-åringen er blitt "mitt største mareritt"

[Anonym bruker]

Jeg har alltid syns synd på de som har det jeg kaller "ufordragelige" barn og nå har jeg et selv. Hun svarer meg frekt og om jeg kjefter på henne så bare flirer hun av meg. Hun eier ikke respekt for meg i det hele tatt. 

 

Jeg bruker time out og setter henne på trappa når hun ikke gjør som jeg sier eller er stygg med lillesøsteren sin. Det hjelper ikke. Leggingen har alltid gått fint, men nå sier hun at hun ikke får sove før hun engang har kommet seg i seng. Er vel ikke for tidlig for en 5-åring som står opp 07.00 til å legge seg 19.30? 

 

Huff, håper noen kan komme med råd til meg. Har søkt hjelp på helsestasjonen, men de hadde lite å komme med. Samboeren min sa etter de hadde vært på besøk igår at hun virkelig ikke var så ille som jeg trodde, da hun de hadde vært hos lugget og slo moren sin mens hun ble snakket til. Men det er da virkelig skrekken. 

Anonymous poster hash: 75636...493

[Anonym bruker]

Har du gått i deg selv og tenkt på hvordan du oppfører deg og håndterer barnet?  Det er bare et spørsmål, har ikke grunnlag for å si at du gjør noe feil når jeg ikke vet noe om deg.

 

Har en stri og viljesterk 5-åring selv, noe som til tider er slitsomt for oss foreldrene når vi må krangle med barnet om alt. Hun oppfører seg ganske pent borte og er ingen pøbelunge sånn sett. Det jeg vet er at det noen ganger funker med trusler og "straff" der og da, men at det ikke fungerer på sikt. Jeg tror også at det er feil å bare korrigere atferden, jeg tror det viktigste er å nå inn til barnet. Har vi vært sure og grinete på hverandre en dag, så hjelper det å sette seg ned og prate sammen. Viktig at ikke vi foreldre overkjører barna helt. Mitt barn blir ihvertfall veldig frustrert om hun føler at vi ikke hører på henne. Men det er selvsagt vi foreldre som bestemmer.  

 

Når det er perioder med særlig dårlig oppførsel eller det har skjedd noe spesielt så har vi møte. Disse møtene der vi snakker om oppførsel og lignende er faktisk veldig effektivt.

Anonymous poster hash: bae58...564

[Anonym bruker]

Da må du tenke utenfor boksen. Hvordan kan du takle henne? Hva trenger hun, og ikke hva du har "lært" om barneoppdragelse. Og husk det at den eneste i verden du kan endre, er deg selv. Og gjennom det kan du endre andre

 

Ikke tro at en bok om barneoppdragelse gjelder alle barn. Alle er født med personligheten sin, og trenger faktisk ulik oppdragelse.

 

Jeg har oppdratt mine to ganske så ulikt, og slik var det også med meg og mine to søsken. Vi alle har trengt ulike ting, og lite etter "boken".

Anonymous poster hash: 40def...dcb

[Anonym bruker]

Tålmodighet er en dyd....

Gi beskjeder om igjen og om igjen - de detter inn selv om det ikke virker slik umiddelbart

Snakk med barnet når dere ikke er i konflikt. Spør litt om hvordan hun opplever det og si hvordan du opplever det.

Sett tydlige regler.

 

Du må se an barnet ditt, men dette har fungert for oss. Har ei på 6 nå som stort sett har kommet i "vater" om du skjønner hva jeg mener.

Anonymous poster hash: dceba...3e8

[Anonym bruker]

Vet ikke hva du mener med kjefting, men om hun svarer frekt, så sjekk med deg selv hva du selv bedriver med når du "kjefter". Om du reagerer negativt og lager en form for opplevelse av det når hun gjør noe du ikke ønsker, slik som time-out blant annet, så vil hun mest sannsynlig bare fortsette. Jeg snudde trass og opposisjon til masse positive opplevelser for oss alle sammen med en gang jeg skjønte at jeg kunne gripe hvert eneste øyeblikk hvor hun testet grenser til en lærerik og hyggelig situasjon.

 

Husker hun begynte å spytte når hun ble sint, da var hun fire år. Jeg startet med å kjefte, og da spyttet hun mer. Jeg brukte time-out, og hun spyttet meg i ansiktet. Så kom jeg på at hun var bare fire år, og trenger å lære hvilken oppførsel som lønner seg og ikke, hun trenger ikke å lære seg hvordan mamma er når hun er sliten og drittlei. Så jeg fortalte rolig og litt tilfeldig mens hun var blid og rolig at det ikke er lov å spytte inne og på andre, og deretter tok jeg henne med meg til lekebutikken og gikk rundt og kikket, tilsynelatende uten mål og mening. Men når hun fant en ting hun ga virkelig uttrykk for at hun ønsket seg, så latet jeg som om jeg ble kjempeglad og liksom kom på en kjempegod ide der og da, og sa at den skulle hun få dersom hun klarte å la være å spytte i sammenhengende ti dager etter hverandre. Vi laget en liten kalender som hun krysset av hver dag ved leggetid dersom hun ikke hadde spyttet, og laget ikke noe nummer av det i det hele tatt dersom hun hadde glemt seg, men skrøt istedet masse av henne for alt mulig annet.

 

Hun fikk deretter den tingen fra lekebutikken, den kostet forøvrig bare 40 kroner, hun fikk gi pengene selv til den ansatte, og hun var kjempestolt, og hun har ikke spyttet siden. Og jeg har holdt meg på den stien i barneoppdragelsen siden, og har lært meg å være klar og tydelig i alt jeg gjør, og har de snilleste, hyggeligste, mest veloppdragne og oppmerksomme ungene jeg kjenner.

Anonymous poster hash: 07b1b...300