Barnefar er alkoholiker

[Anonym bruker]

Er det noen av dere som har erfaringer med dette?

 

Min (samboer) for tiden kastet ut, er alkoholiker. Han har drukket alkohol mer eller mindre hver dag 1 år nå. Han kan gjerne drikke 12 halvlitere i løpet av en dag. 

 

Han var på avrusing i nesten 2 mnd, men tok sin første drink 2. dag etter han ble skrevet ut. Siden avrusingen har han hatt flere drikke dager enn edru. 

 

Jeg mister helt håpet og troen på at dette tar noen gang slutt. Vil det ta slutt?

 

Syns det er så trist! Men selv om jeg savner han til tider må jeg beskytte barna. Dette året som har gått har ikke vært bra for de. Det har endt i natteskrekk hos minstemann pga skriking og hyling fra barnefars side. Aldri gjort oss noe fysisk da. Har merket at natteskrekken til minstemann har blitt bedre etter at barnefar ble kastet ut. 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: ed295...3a9

Anonymous poster hash: ed295...3a9

[Isola&Lille+julegave]

Min veninnes far var alkoholiker. Han klarte å slutte i perioder, men drakk helt til livet tok slutt. Han druknet til slutt på svømmetur en fin sommerdag. Med alkohol innabords.

 

Beskytt barna. Regn med at han ikke klarer å slutte.

[Anonym bruker]

Han der tar du ikke tilbake igjen. 

 

La ham seile sin egen sjø. For en jævla egoist han er.

Anonymous poster hash: 995ec...39c

[Anonym bruker]

Har erfaring med en mamma som er alkoholiker. Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med Veiledningssenteret for pårørende. Det er et gratis lavterskeltilbud for pårørende til rusavhengige. Der kan du snakke om alt du ønsker, du kan få ut frustrasjon, du kan gråte, være sint og du kan få råd, veiledning og ikke minst, noen som både ser deg som pårørende og som lytter til deg.

 

http://veiledningssenter.no/

Anonymous poster hash: 99595...982

[Anonym bruker]

Ikke utsett barna dine for dette. Hadde selv en far som var alkoholiker, og selv om min mor satt ned foten tidlig sliter jeg fortsatt med traumer og vanskelige minner fra barndommen. Han må ut, og du må søke hjelp for å klare å sette grenser for far og støtte barna dine. Bygg opp styrke, dette klarer du, ikke la ham spille samvittighetskortet eller lure deg på andre måter, han har nettopp bevist at han ikke slutter.

 

Anonymous poster hash: 3a22d...981

[Anonym bruker]

Du kan ikke hjelpe en som ikke vil hjelpe seg selv.

 

Sett barna først, og beskytt dem, først og fremst. Still ultimatum til ham- han får ikke bo med dere eller ha samvær med barna (om så skal det være med tilsyn, tenk om han er full når han har dem på samvær, eller setter seg i bilen med ungene i rusa tilstand?) før han er edru.

 

Ta kontakt med fvk og barnevernet, og evt advokat.

Anonymous poster hash: 3bc77...8f4

[Anonym bruker]

Først og fremst må du beskytte barna og deg selv, noe du allerede gjør.

Når det er sagt, avhengighet er en grusom sykdom som han må ha profesjonell hjelp over tid for å komme seg ut av.

At et menneske befinner seg i en livskrise betyr ikke at han må avskrives totalt!

Han kan ikke ha det særlig greit han heller, istedenfor å kalle han egoist kan man kanskje møte vedkommende med en smule forståelse, støtte og medmenneskelighet!

Men du må ikke vike en mm på at han ikke får ha kontakt med deg og barna FØR han er i behandling.

Da kan du støtte han, og det vil han garantert trenge for å komme seg ut av rushelvete.

Det er mange grunner til at folk blir alkoholikere, det kan være traumer fra barndommen eller andre ting de "rømmer" fra.

Men det må selvfølgelig være et absolutt krav at han er 100% rusfri hvis dere skal ha kontakt! Det må du være veldig tydelig på! Ikke rom for et eneste feilsteg!

 

 

Anonymous poster hash: 667c4...094

[*Nøtta*]

Du er kjempeflink som allerede har bedt ham om å flytte. Ikke alle som hadde gjort det.

 

BRA gjort!

 

[Anonym bruker]

Takk for mange fine svar !

 

Jeg har et utrolig bra nettverk rundt meg. Jeg har folk jeg kan snakke med og har fått luftet mine følelser.  Så barna og jeg har det veldig bra. Bedre enn noen gang faktisk. Barna blomstrer, er mer trygge og mindre natteskrekk hos minstemann. De er generelt mer glad og fornøyd.

 

Jeg elsker jo mannen fortsatt og klarer ikke helt å gi han opp enda, samtidig føler jeg at toget har begynt å kjøre sin vei. Jeg føler vel innerst inne at han aldri blir bra nok til å være med oss. Så er det utrolig trist, for han var en fantastisk fyr og er vel det i bunnen av alt dritet. Men, et stort men. Jeg vil ikke ødelegge ungene mine, jeg vil ikke at de skal ha noen minner fra barndommen som er grusomme om jeg kan skåne de. Og

det kan jeg jo! Har god økonomi, har eget hus og fast jobb. 

 

Unner ikke barna mine den barndommen barnefar har hatt. Den har vært ganske så kjip på mange måter, det er vel ikke mange unger som har lyst å dø hver dag i en alder av 9 år. 

Jeg vil at de skal få en fantastisk barndom, sånn som jeg selv hadde. 

 

Om jeg skulle ta han tilbake er jeg redd for at de ikke får den barndommen de fortjener. Og de fortjener alt i verden. Så jeg vet, uansett hvor mye følelser jeg fortsatt har for han, at jeg kan ikke ta han tilbake uten at jeg vet 100%. 

 

Han har ingen samvær med barna, var på besøk hos oss 1 time forrige mnd. Han klarte ikke mer av oss da og var full i nerver. Det sier vel sitt. 

 

Ville bare høre om noe hadde erfaringer som var gode eller endte godt!

Anonymous poster hash: ed295...3a9