Noen som har søkt BV om hjelp frivillig?

[Anonym bruker]

Hva trengte dere hjelp til og fikk dere hjelpen dere trengte?

 

Anonymous poster hash: 203be...404

[Anonym bruker]

Jeg søkte om besøkshjem og fikk det innvilget.

Jeg kom aldri langt nok til å praktisere det, siden jeg ikke lenge etterpå fikk samboer og jeg da fikk den hjelpen jeg trengte av han.

Anonymous poster hash: 5410b...d42

[Caelyn]

Ja. Jeg søkte om hjelp til å få far til barnet mitt til å overta hovedomsorgen pga helseproblemene mine som gikk ut over barnet vårt. Vi hadde fra før 50/50. Far forsto ikke hvor ille det sto til før barnevernet ble involvert.

 

Det løste seg veldig fint og nå har vi et fungerende samvær, en fornøyd gutt og en mamma som er i litt bedre form til å ta seg av han når han er hos meg

 

Min erfaring med bv er veldig positiv hvert fall. 

[Anonym bruker]

Ja, mange mange ganger, men fikk ikke hjelp. Da fikk jeg andre til å levere inn bekymringsmeldinger på meg, men først etter åtte bekymringsmeldinger tok de kontakt.

Siden har jeg bare negative erfaringer med dem. I mine øyne er de verd null.

Anonymous poster hash: 32f2d...c51

[Anonym bruker]

Jg oppsøkte bv om råd da barnet mitt fortalte om ting med far som ikke var bra. Jeg viste ikke mine armerå om hva jeg skulle gjøre, burde gjøre og kunne gjøre. Så etter mye tenking tok jeg kontskt med barnevernet for en samtale. De kunne gi meg rådene jeg trengt. Hvs jeg måtte gjøre, hva jeg ikke burde gjøre og hva jeg kunne gjøre. For i saken min var det viktig for meg å ikke gjøre noe feil slik at det kunne slå tilbake på meg og ungene.

Bv kunne ikke hjelpe oss, men de hjalp meg veldig med råd og veiledning. Akkurat det jeg trengte når jeg hadde det som vanskligst. Bv støtter meg om det skulle bli en rettsak mellom meg og barnefar. Så godt å vite at je har de i ryggen og at jeg gjør det jeg må ovenfor mine barn, også det å vite at jeg gjør det riktig er viktig for meg for å klare å kjempe denne kampen.

 

Anonymous poster hash: 95009...229

[Anonym bruker]

Jeg og samboer gikk fra hverandre da gutten vår var ganske liten. Jeg skulle ha 100 % ene ansvar.

Alt ble litt overveldende for meg rett oppe i bruddet og ble anbefalt av folk å søke besøkshjem noen helger i mnd.

Tok kontakt med BV og de var raskt på banen. Etter mange samtaler frem og tilbake + at de ikke hadde noen som kunne stille så sa jeg at dette skulle jeg allikevel klare selv.

He he, så lett skulle det ikke være å komme seg ut. De kom på mange besøk til all slags tider ( måtte ta fri fra jobb flere ganger og hente gutten ut av bhg)

De var veldig på å fortelle at jeg overhode ikke bestemte selv og de skulle fortsette med besøk her.

 

Tilslutt kom vedtaket på at alt var avsluttet. Takk og pris. Det ble en stor belastning. Aldri mer !

 

Anonymous poster hash: 03550...6e9

[Anonym bruker]

Jeg søkte om besøkshjem og støttekontakt til barnet og om veiledning til meg. Fikk alt innvilget og har hatt et supert samarbeid med barnevernet i 5 år

 

Anonymous poster hash: 70bc4...436

[Anonym bruker]

Jeg har gjort det. For å se om de kunne bidra med tilsyn til barnas samvær med far. Han var da tvangsinnlagt. Det kunne de ikke. De var heller ikke bekymret for barnas omsorssituasjon sammen med meg, så da var det ikke så mye de kunne gjøre.

 

Vi fikk derimot tilbud om støttekontakt til et av barna. Dette var supert syns jeg, men barnet ville ikke, og rett etter møtte jeg samboeren. Da var det ikke et behov lenger.

 

Syns samarbeidet var positivt, men vi kom visst mellom barken og veden ift det meste.

 

Anonymous poster hash: c3734...166

[Anonym bruker]

Søkte om avlastningshjem i en vanskelig periode (mamma tok lite sitt, lite nettverk osv), fant selv avlaster (en venninne som selv jobber i bv). Hadde den ordningen i 1 år, bare positive opplevelser med bv-konsulentene jeg hadde mest gjøre.

 

Anonymous poster hash: 8dd3a...961

[Anonym bruker]

Hva trengte dere hjelp til og fikk dere hjelpen dere trengte?

 

Anonymous poster hash: 203be...404

 

Ja jeg kom løpende ned på kontoret med sønnen min på slep, utslitt og gråtende. Han var da to år og gikk enda ikke i bhg fordi jeg ikke hadde råd.

 

De ordnet og betalte bhg plass. Samtidig fikk jeg en rådgiver som skulle komme hjem til oss en gang i uka ca for å hjelpe meg med grenser og regler for sønnen min, Det var jeg selv som ba om det.

 

Jeg var alenemor og ung, jeg gikk hjemme med ungen hele dagen og det var han som styrte hjemmet fordi jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle få han til å høre etter. Barnefar var ikke til mye hjelp, og da han sendte sms om at han krevde å få ha ungen MINDRE (mindre enn annenhver helg og en dag i uka), da var det jeg kom gråtende ned på bv.

 

Å våge å be om hjelp er det beste jeg noensinne har gjort, det føltes skummelt, men jeg ville det beste for sønnen min å innså at jeg ikke klarte det alene akkurat da. Nå flere år senere har jeg ikke lenger kontakt med dem og hverdagen er mye bedre etter den hjelpen jeg fikk til å endre den veien vi var på

 

Anonymous poster hash: f2181...62b