er jeg dum som venter med nr.2?

[Anonym bruker]

Har ei jente på to år til sommeren. Ønsker oss flere barn. Meeen....både graviditet og fødsel var veldig vanskelig. Hyperemisis og haste snitt... kort sagt. Gruer meg til å muligens oppleve det samme igjen... men ønsker meg veldig et søsken til jenta mi... og der hadde nok vert kjekt for dem med ikke så alt for stor aldersforskjell. Jeg merker jeg utaetter dette.... noen med tips til hvordan komme over denne angsten?:-(

 

Anonymous poster hash: 3c7de...10b

[☆☆☆]

Berre å hoppe i det. Både graviditet og fødsel var verre andre enn første gong, men akkurat som tilfellet var første gongen var det ikkje ein permanent tilstand. Det går fort, sjølv om det virkar som om det går seint der og då.

[Anonym bruker]

Hei! Skjønner godt dine bekymringer. Vi har en sønn på snart seks år, og starter prøving på nummer to nå. Jeg måtte rett og slett så lang tid før jeg følte meg klar igjen. Mannen har vært supertålmodig. I tillegg var vi begge unge, så det eneste jeg synes er litt trist er aldersforskjellen. Det fine med det er at vi gleder oss som to små barn til å fortelle sønnen vår at han skal bli storebror. Mange rundt oss som har fått nummer en nå, og han prater støtt og stadig om at han gleder seg til å bli storebror. Han vet selvfølgelig ingenting om vår prøving:-)

 

Vet ikke om jeg vil si "bare hopp i det", for jeg gjorde ikke det selv. Angrer ikke på at vi ventet. Men jeg vet selvfølgelig ikke hvordan det ville vært om vi hadde prøvd for tre år siden. Uansett, lykke til! :-)

Anonymous poster hash: feed8...e49

[Anonym bruker]

Du blir ikke noe mindre dårlig i neste graviditet om du venter flere år til... Bare hopp i det, det er ikke gøy med altfor stor alderforskjell for barnas del. Jeg har 8 år med min bror og det er ALTFOR mye, vi har alltid vært på forskjellige stadier i livet, og jeg syns det er veldig synd. Først nå begynner han å "ta meg igjen", og han er snart 24.

Anonymous poster hash: b6666...8d8

[♥Nemi♥]

Storesøster er litt over 4 når lillebror nå kommer. I fjor var jeg ganske lei meg siden vi ikke hadde fått barn som planlagt, med max 3 år i mellom. Men nå er jeg glad for det! Jeg har vært inne på sykehus, men vi har kunnet forklart henne hvorfor, og er nå glad for å ha hatt henne så lenge alene også Det positive er jo at hun har fått hatt oss alene i en periode hvor hun har utviklet seg veldig mentalt. Nå er hun superklar til å bli storesøster.

 

Siden jeg har HG, har også mannen min vært takknemlig for at vi ventet. Han var den som bremset oss, og er veldig glad for at jeg hørte på hans ønsker. For når jeg har vært innlagt har han fått trøstet henne skikkelig med forklaringer hun forstår. Hadde det vært tidligere, kunne det ha vært større problemer med trøsting. Men nå er jo dette bare vår opplevelse

[marioo]

Dette oppleves nok svært ulikt fra familie til familie. Jeg har en bror som er to år eldre, og ei søster som er seks år yngre. Lekte nok med bror, men husker ingenting av det. Min søster, derimot, har jeg masse minner av. Var sååå stolt da hun ble født, og lekte masse med henne. Nå er vi kjempegode venner og gjør massr sammen. Jeg har barn, hun ikke. Min bror har barn og vi er også en del sammen, men har ikke samme kjemi.

[Anonym bruker]

Mine to svangerskap var radikalt forskjellige fra hverandre så ikke sikkert du får samme opplevelse igjen.

Du er ikke dum uansett om du gjør det ene eller det andre, det kommer an på hva du selv synes er best.

 

Anonymous poster hash: 4a865...63f

[♥Nemi♥]

Det der med at svangeskap er forskjellige, er litt kjedelig å høre for folk som har hatt hyperemesis. Det finnes få tilfeller hvor man ikke har fått det etter man først har hatt det. Når det kommer til fødsel, så har du også krav på skikkelige samtaler med sykehuset ditt.

 

Om du ikke er med i Hyperemesis Norge på facebook, så anbefaler jeg det på det varmeste! Mange fantastiske damer der inne, som vet litt av hvert. Og man får gode råd og tilbakemeldinger der inne.

[Anonym bruker]

Tusen takk for tips. Skal sjekke ut den internettsiden nemi-takk♡

 

Anonymous poster hash: 3c7de...10b

[Anonym bruker]

Tusen takk for tips. Skal sjekke ut den internettsiden nemi-takk♡

 

Anonymous poster hash: 3c7de...10b

[Kanutten83]

Jeg hadde hyperemesis med nr 2, måtte legges inn på sykehuset og i noen uker var det pappa'n og farmor som måtte hjelpe til med alt, jeg klarte ingenting. Da nr 2 var 18 mnd ble jeg uplanlagt gravid, og det var fremdeles 5 mnd igjen til han fikk barnehageplass, jeg var livredd for hvordan det skulle gå... Utrolig nok ble jeg bare svakt kvalm, riktignok døgnet rundt, men jeg klarte å spise som normalt og ingen problemer med å skulle aktivisere en liten i tillegg. Jeg fikk igjen på slutten da med bekkenløsning, men ellers gikk det helt fint Det ble 2 år og 4 mnd mellom nr 2 og 3, og de leker veldig fint sammen, litt søskenkrangling, men stort sett går det veldig fint. Nr 2 var den mest omsorgsfulle storebroren jeg noen gang har sett mens hun var baby, passet på, koste og passet på at hun var med overalt

 

Lykke til uansett hva du bestemmer deg for

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke du er dum. Jeg har to år mellom mine (to år og tre mnd for å være nøyaktig), og jeg synes det har vært skikkelig slitsomt med to så tette. Jeg vet det ikke er BIM-tett, for her synes man jo ikke to barn er tette med mindre det er mindre enn 14-15 mnd mellom dem... Men altså, det var sliiiiitsomt med to barn som ikke sov, en toåring som ikke skjønte noe særlig av dette babygreiene og ikke kunne hjelpe til eller ta et minimum av hensyn, to bleie barn samtidig i over ett år... Lista er lang. Det er først nå når de er 3 og 5 vi føler vi har fått hodet over vannet igjen. 

 

Virker som om det er ganske vanlig å få to barn ganske tett først, og så får mange en tredjemann relativt mange år senere (4-5). Jeg tipper det ikke er tilfeldig. Det tenker vi også å gjøre... Orker ikke få to så tette barn igjen. 

Anonymous poster hash: 9c838...5b2

[Anonym bruker]

Bleiebarn. Beklager orddelingsfeilen over!! 

Anonymous poster hash: 9c838...5b2

[Klønemor]

Absolutt ikke! Ikke i mine øyne iallefall:) Her var fødsel og permisjonstiden langt ifra noe dans på roser, med traumatisk fødsel og fødselsdepresjon. Var egentlig bestemt på å kun ha ett barn, da jeg hele tiden tenkte tilbake på babytiden med tårer i øynene og klump i magen:/ men innerst inne ville vi jo ha flere, og tenkte at gutten vår fortjente å ha søsken og ville på en måte ikke frarøve han det. Han måtte bli 3 år før vi var klare og det var vi ikke et sekund før. Men når vi først var klare, så kom gleden med springfart! Plutselig så føltes det veldig rett, og alt har gått over all forventning skal innrømme det ble noen kalde føtter innimellom, pga frykten for å oppleve en så traumatisk tid på nytt.

Jeg vil fraråde deg til å bare "hoppe i det" som noen sier, da det faktisk er veldig viktig å være noelunde klar for en så stor omveltning. Hadde jeg blitt gravid igjen da min eldste var 2 år hadde jeg strøket med tror jeg, det var en veldig hektisk tid der han tok all tiden min og vel så det. Merker stoor forskjell fra 2 og 3 år, når de er 3 så kan de kommunisere og snakke ut om alt som skjer, de kan gå på do selv, kle på seg selv, stå opp om mårningen selv om det skulle bli nødvendig, leker mer selv og kan være mer ute alene med naboungene. Altså du får plutselig mye mer tid til deg selv, og kommer litt mer ovenpå

Nå ble det litt rotete her kanskje, og dette er jo bare min personlige mening ut ifra slik som jeg hadde det. Det kan jo godt hende du har det helt annerledes og tenker helt ulikt! Uansett, masse lykke til videre, dere finner nok helt sikkert ut av noe som passer dere best Men ikke føl deg presset, tror det hjelper mye å være klar for det selv for da går alt så mye lettere!

[Anonym bruker]

Tusen takk klønemor:-)

 

Anonymous poster hash: 3c7de...10b