Frustration

[Anonym bruker]

Jeg er alene med 3 barn 4 ettermiddager i uken, de to eldste er hos oss 50% (fra tidligere samboerskap) det er slitsomt, min mann er fotballtrener og kunne ikke tenkt seg ett annet yrke. Jeg var klar over hva jeg gikk til, og elsker å se hans lidenskap for jobben. Men etter 6 år så kjenner jeg at jeg er sliten og har tanker om å fortelle han at «nå orker jeg ikke mer»  Arbeidssituasjonen hans har bedret seg litt, tidligere var han også opptatt mesteparten av helgene, de er mer frie nå, men til gjengjeld har jeg mer ansvar for hus og hjem på ettermiddager. Jeg er også gravid og nr 4 kommer om noen måneder, jobber nå litt redusert. Jeg er ett menneske som liker å planlegge å ha kontroll over hva som skjer og hvordan det skal skje. Jeg var her en dag veldig emosjonell og tårene presset på fordi jeg ikke så helt hvordan fremtiden skal arte seg med 4 barn og så mye alene. En del av meg sier « din mann blir ikke lykkelig uten å ha den jobben han har, men du blir ikke lykkelig når han jobber slik»

Jeg er også en person med en personlighet som nok bærer preg av å være usikker på mye, spesielt om det jeg føler er riktig å føle. Derfor vil jeg gjerne høre med andre her inne om hva tanker dere har og om jeg er urimelig som ønsker min mann i en vanlig 8-16 jobb for familielivets del. Jeg elsker han, og derfor er det kjempe vanskelig, for hans lidenskap er fotball, men jeg må også tenke på meg selv og det er vel ikke feil å tenke at det er en tid for alt, om noen år kan det passe bedre å ha jobben han har

Anonymous poster hash: 3372b...38d

Anonymous poster hash: 3372b...38d