Overreagerer jeg???

[Nybegynner1]

Hei alle sammen!

 

Jeg var gravid for første gang og nesten i uke 17, da jeg nå mistet vår lille baby-gutt for snart tre uker siden. Det går jo bedre og bedre for hver dag, men jeg blir så ufattelig trist og lei meg innimellom. Jeg merker veldig godt at samboeren min allerede er tilbake der han var før jeg ble gravid (mentalt sett), men jeg dveler fortsatt ved alt som har skjedd... Føler meg enormt ensom og alene med alle tankene og følelsene, og vet rett og slett ikke helt hvordan jeg skal komme meg videre. Vi skal gifte oss neste år, og har blitt enige om å vente med å prøve igjen til bryllupet er unnagjort. På en måte vil jeg så gjerne prøve igjen nå med en gang for å finne ut om det i det hele tatt går an, men på den andre siden så vil jeg få unna bryllupet og rent praktisk og økonomisk sett legge ting enda bedre til rette til en evt. neste gang.

 

Sliter så voldsomt med humørsvingninger og sinne. Blir så sinna på min kjære helt uten grunn og det er generelt dårlig stemning i heimen for tida. Det gjør liksom ikke ting noe bedre.

 

Dere som har gått igjennom dette selv, har dere noen tips til hvordan jeg skal komme meg gjennom dette? Føler liksom at livet mitt nå ikke har noe innhold lengre...

[selma07 og engel]

Det du går igjennom er helt naturlige reaksjoner!! Min mann reagerte som din.. Da jeg hadde det tyngst fant jeg ut at jeg skulle finne en ting å gjøre for meg selv hver dag. Det funket! Vi dro på ferie en uke en og en halv mnd etterpå! Va godt for meg og oss!

[*ønskegull*]

Enig med Selma. Det er helt naturlig! 

 

Jeg følte mannen min gikk videre som om ingenting hadde skjedd. Alt virket fint for han. Men det han egentlig følte på var at ingen spurte han hvordan HAN hadde det, og at han følte alle mente det var hans skyld at det skjer gang på gang. Jeg hadde jo ikke tenkt den tanken engang... Han følte selv han måtte være positiv og holde resten oppe, siden jeg tok det så tungt. Men jeg tolket det som at han ikke brydde seg og var likeglad. 

 

Mitt tips er å snakke sammen om det. Og gi hverandre rom for å reagere forskjellig. Og det er nok fornuftig å sette av tid til bare dere. Gjør noe hyggelig sammen Fokuser fremover, mot bryllup og hyggelige ting. 

[Nybegynner1]

Tusen takk for fine svar jenter!

 

Vi må vel prøve å bli flinkere til å la hverandre reagere forskjellig. Prøver å ha veldig fokus på det som skal skje fremover og jeg prøver virkelig å glede meg til bryllupsforberedelsene og alt, men synes det er litt vanskelig akkurat nå.

 

Merker jeg er veldig sårbar overfor familie, venner og kollegaer også. Og noe av det mest irriterende er kommentarer som "Dersom det er noen trøst, så skjer det der dessverre med mange", og "Det er jo såååå vanlig å miste"... Det er ikke VANLIG å miste når man er over 4 mnd på vei, men det skjer dessverre av og til. Og hvordan i all verden skal det være noen trøst for meg??

 

Usj, skal sannelig ikke være enkelt.

[*ønskegull*]

Nei helt sant. Hvordan kan det hjelpe? Jeg har også mennesker rundt meg som kommer med flere rare kommentarer. Ingenting vil jo hjelpe egentlig. Babyen som skulle bli er jo borte uansett hva de sier eller gjør. Det ble mindre kommentarer da jeg startet å svare tilbake, og de forstod hvordan jeg tolket det de sa. 

[Anonym bruker]

Huff, så trist sender deg en stor klem! <3

 

 

 

Anonymous poster hash: 5ee18...606

[Nybegynner1]

Huff, så trist sender deg en stor klem! <3

 

Tusen takk! <3

 

 

Anonymous poster hash: 5ee18...606