Hva er galt med meg?

[Anonym bruker]

Trenger en ikke-ekspert til å analysere meg... Noe er alvorlig galt i topplokket mitt. 

 

Hvorfor jeg tror det? 

Vel... Jeg ender ofte opp med å ligge med eller flørte med mine venners ekskjærester, kjærester, flørter o.l. Det er en vanvittig tiltrekningskraft jeg ikke klarer å forstå selv. Innerst inne ønsker jeg ikke det, og jeg har prøvd å bryte mønsteret. Men når selv den 20 år eldre mannen til en venninne av meg har begynt å ta kontakt med meg, uten at min bekjent/venninne vet om det, ja da synes jeg det begynner å bli merkelig. Jeg har noen ganger vurdert å hoppe til sengs med han, men tanken gjør meg kvalm. Likevel vet jeg at om jeg møter han ute på byen, etter for mange alkoholenheter, vil jeg ikke være vanskelig å be. 

 

Nå har jeg veldig lyst på ekssamboeren til en nær venn av meg og faren til hennes barn, og vi har allerede krysset grensen en gang. Jeg vet at det er voldsomt galt, og risky for vennskapet. Dette er et vennskap jeg ikke vil miste heller. Men jeg greier ikke å stå imot fristelsen. 

 

To sum it up: Jeg har rotet med 3 venninners daværende kjærester, 2 venninners nylige ekser og ca 4 venninners flørter. Trolig hatt skitne tanker om flere... 

 

Så hvorfor gjør jeg dette? Hvordan kan jeg bryte mønsteret? Jeg har allerede mistet noen venner på grunn av dette, jeg ønsker ikke å miste flere. Og jeg er singel selv, derfor er det så enkelt tror jeg. 

Anonymous poster hash: 90aba...e17

[Anonym bruker]

Hvorfor du gjør dette kan være flere årsaker, men kanskje det handler om å føle at du er like "bra" som dine venninner.

Du vil jo aldri få riktig følelse av å være bra nok når du gjør det på den måten, men kanskje ett lite sekund er du på topp, men raser ned igjen fort fordi det er ikke noe bekreftelse som vil vare.

Anonymous poster hash: 75a96...a75

[Anonym bruker]

 

Hvorfor du gjør dette kan være flere årsaker, men kanskje det handler om å føle at du er like "bra" som dine venninner.

Du vil jo aldri få riktig følelse av å være bra nok når du gjør det på den måten, men kanskje ett lite sekund er du på topp, men raser ned igjen fort fordi det er ikke noe bekreftelse som vil vare.

 

Anonymous poster hash: 75a96...a75

 

 

Det kan godt stemme... Jeg har historie med lav selvtillit, og kanskje jeg prøver å få bekreftelse ved å ligge med mine venners kjærester og ekser. 

 

Men hvordan få selvtilliten opp da? Hvordan skal jeg innse at jeg er bra som jeg er, og ikke trenge noen form for bekreftelse fra det motsatte kjønn?

 

Anonymous poster hash: 90aba...e17

[MrsMilla]

Tipper det er bekreftelse, og så må du jobbe med grensene dine på hva du faktisk mener er ok. Selv om du vet det er galt, kan det høres ut som at du har åpnet grensen her for deg selv, og det kan du jobbe med.

 

Du må rett og slett sette opp en "sperre" en "off limit" på enkelte personer i livet ditt, og ikke definere de som menn som er interessante, altså i samme gruppe som far,bror, familie, etc altså som du overhodet ikke ville tenkt på slik.

[MrsMilla]

Godt spørsmål, men det ser ut til at det har noe med dine venner å gjøre, ikke nødvendigvis menn, siden det er andres menn du går etter.

At du vil se at mennene som liker venninnene dine også ville gått for deg.  Er det slik at venninnene dine er i forhold og du ikke? Og du vil unngå å føle at de har noe du ikke har?

Er de penere/rikere/mer populære eller hva som helst som man kan få følelsen av å være mindre enn de på?

Kan du se på hva du kan som andre ikke har? Typisk om du gjør noe moro de ikke kan, om du kan noe de ikke kan etc? Noe som kan få opp selvfølelsen din slik at du ikke føler deg mindre?

 

Og så kanskje det ikke er dumt å date litt om det er der problemet ligger - altså single menn.

[Anonym bruker]

Har en venninne som er sånn. Misstenker henne egentlig for å like begge deler uten å ville si det høyt Sier bare i fra til typene at der går grensen, da går det fint. Glad i henne så da må man tilgi gitt Skulle nesten ønsket jeg kunne tatt begge deler ville jo ha løst mye, men er ikke der

Anonymous poster hash: e9fb4...5d3

[Anonym bruker]

Godt spørsmål, men det ser ut til at det har noe med dine venner å gjøre, ikke nødvendigvis menn, siden det er andres menn du går etter.

At du vil se at mennene som liker venninnene dine også ville gått for deg.  Er det slik at venninnene dine er i forhold og du ikke? Og du vil unngå å føle at de har noe du ikke har?

Er de penere/rikere/mer populære eller hva som helst som man kan få følelsen av å være mindre enn de på?

Kan du se på hva du kan som andre ikke har? Typisk om du gjør noe moro de ikke kan, om du kan noe de ikke kan etc? Noe som kan få opp selvfølelsen din slik at du ikke føler deg mindre?

 

Og så kanskje det ikke er dumt å date litt om det er der problemet ligger - altså single menn.

 

Mange av vennene mine er i forhold ja, og jeg er en av de eneste single. Jeg gjorde dette for noen år siden mens jeg hadde kjæreste også. Det var da det hele startet. Forholdet mitt var helt greit, og jeg brukte å tenke at jeg bare har en enorm lyst... Men det er ikke det, for man kan tilfredsstille seg selv med single menn som ikke har noen tilknytning til venninner. 

 

Eneste hobby jeg har er å skrive. Stort mer kan jeg ikke. Men når jeg tenker meg etter startet problemene når jeg fikk meg kjæreste og solgte hesten jeg hadde. Tidligere rei jeg mye, nå har jeg egentlig ingen fysiske hobbyer. Jeg pleide også å være ganske populær, den personen folk ringte til når de ville være sosial med mange om gangen. Alt dette er blitt borte med årene, jeg har flyttet mye og fått barn. Økonomien er på bånn, jeg bor i leiligheten til mine foreldre og har barnet mitt på fulltid, uten at barnet har samvær med far eller andre slike avlastningsløsninger. 

 

Egentlig tror jeg at jeg vil være singel, men i det siste har jeg fått tanker om forhold. Om at det kanskje hadde vært greit å ha en ved min side. Så dating var kanskje ikke et dumt tips. Det eneste dumme er at jeg ikke ønsker å innlede forhold til en mann når selvtilliten min er så lav som nå. Det vil bli for enkelt for meg å falle inn i en tung depresjon (igjen) eller for en svak mann å bryte meg ned psykisk. 

 

Når jeg ser meg i speilet liker jeg det jeg ser, så jeg tror ikke dette handler om utseende. Bortsett fra noen kilo ekstra elsker jeg kroppen og ansiktet mitt. Selv håret liker jeg. Ville ikke byttet utseende med noen av mine venner. Jeg føler meg også som en god mor til mitt barn, som jeg mener er det mest veloppdratte og den mest fantastiske ungen i hele verden hehe

 

Anonymous poster hash: 90aba...e17

[MrsMilla]

 

Godt spørsmål, men det ser ut til at det har noe med dine venner å gjøre, ikke nødvendigvis menn, siden det er andres menn du går etter.

At du vil se at mennene som liker venninnene dine også ville gått for deg.  Er det slik at venninnene dine er i forhold og du ikke? Og du vil unngå å føle at de har noe du ikke har?

Er de penere/rikere/mer populære eller hva som helst som man kan få følelsen av å være mindre enn de på?

Kan du se på hva du kan som andre ikke har? Typisk om du gjør noe moro de ikke kan, om du kan noe de ikke kan etc? Noe som kan få opp selvfølelsen din slik at du ikke føler deg mindre?

 

Og så kanskje det ikke er dumt å date litt om det er der problemet ligger - altså single menn.

 

Mange av vennene mine er i forhold ja, og jeg er en av de eneste single. Jeg gjorde dette for noen år siden mens jeg hadde kjæreste også. Det var da det hele startet. Forholdet mitt var helt greit, og jeg brukte å tenke at jeg bare har en enorm lyst... Men det er ikke det, for man kan tilfredsstille seg selv med single menn som ikke har noen tilknytning til venninner. 

 

Eneste hobby jeg har er å skrive. Stort mer kan jeg ikke. Men når jeg tenker meg etter startet problemene når jeg fikk meg kjæreste og solgte hesten jeg hadde. Tidligere rei jeg mye, nå har jeg egentlig ingen fysiske hobbyer. Jeg pleide også å være ganske populær, den personen folk ringte til når de ville være sosial med mange om gangen. Alt dette er blitt borte med årene, jeg har flyttet mye og fått barn. Økonomien er på bånn, jeg bor i leiligheten til mine foreldre og har barnet mitt på fulltid, uten at barnet har samvær med far eller andre slike avlastningsløsninger. 

 

Egentlig tror jeg at jeg vil være singel, men i det siste har jeg fått tanker om forhold. Om at det kanskje hadde vært greit å ha en ved min side. Så dating var kanskje ikke et dumt tips. Det eneste dumme er at jeg ikke ønsker å innlede forhold til en mann når selvtilliten min er så lav som nå. Det vil bli for enkelt for meg å falle inn i en tung depresjon (igjen) eller for en svak mann å bryte meg ned psykisk. 

 

Når jeg ser meg i speilet liker jeg det jeg ser, så jeg tror ikke dette handler om utseende. Bortsett fra noen kilo ekstra elsker jeg kroppen og ansiktet mitt. Selv håret liker jeg. Ville ikke byttet utseende med noen av mine venner. Jeg føler meg også som en god mor til mitt barn, som jeg mener er det mest veloppdratte og den mest fantastiske ungen i hele verden hehe

 

Anonymous poster hash: 90aba...e17

 

Tipper du bør jobbe med deg selv og selvtilliten din, og velge litt mann med hodet, ikke bare etter et typisk mønster. Altså hvis du tenker å date.

 

Kanskje det også kan hjelpe å se på hva du ønsker å gjøre videre, altså mtp utdanning/jobb, bolig, hobbyer etc?