Dere som seriøst har vurdert abort, men valgte å beholde...

[Anonym bruker]

Sitter her med verdens nydeligste unge på fanget og er helt ødelagt av alle følelser som raser rundt i meg.

 

Dette lille nurket vårt var absolutt ikke planlagt. Ble gravid på p-piller.

 

Panikken var stor da vi oppdaget at vi ventet vårt fjerde barn... Har hatt veldig tøffe svangerskap og fødsler så etter nye om og men bestemte vi oss for abort. Gikk så langt at vi var inne til utskraping, men fikk heldigvis panikk og klarte ikke gjennomføre aborten da det kom til stykket.

 

Nå er detta lille nurket vårt straks to uker og jeg føler en så utrolig sterk kjærlighet til dette barnet. "Problemet" mitt er at jeg har så utrolig dårlig samvittighet over å i utgangspunktet ikke ha ønsket dette barnet. At jeg i det hele tatt kunne vurdere å ta bort dette fantastiske lille mennesket. Når jeg nå sitter her med nurket vårt så er det helt uvirkelig at jeg i det hele tatt kunne vurdere abort, mens i begynnelsen av svangerskapet var abort det eneste som føltes riktig.

 

Noen andre som har følt det slik? Følelsene mine gjør meg helt tullerusk...

 

Anonymous poster hash: 0bd99...fa0

[Gjest meg&mini]

Ikke hyggelig følelse nei, men du må slutte å tenke sånn:) Dere ombestemte dere og alt ordnet seg!

 

Jeg vurderte sterkt abort for fem år siden.

Ble uplanlagt gravid med min av og på kjæreste. Alle rundt meg presset på at abort var det eneste riktige å gjøre.

Jeg trodde det selv også, helt til jeg hadde så vondt og følte at alt var feil. Jeg klarte ikke å engang tenke på ordet uten at jeg strigråt og ble fysisk dårlig.

 

Så da ombestemte jeg meg. Det føltes ikke helt "riktig" ut før jeg hadde kommet langt ut i svamgerkapet. Delvis pga alle hadde tidligere ønsket abort (alle begynte å glede seg etterhvert.)

Jeg var ung og hadde dårlig samvittighet for alle, spesielt barnefaren.

 

Når jeg ser på datteren min nå, så kan jeg av og til kjenne at det knytter seg i magen. Hun skulle egentlig ikke vært her. Dette er sjeldent og jeg tenker heller at jeg er så glad for at hun er her i stedet:)

Kanskje du skal prøve å tenke sånn?

 

Lykke til:) Det går nok over!

Endret 31. mars 2014 av meg&mini

[Anonym bruker]

Samme her.. Ble presset fra alle kanter om abort...

 

Men tok ikke abort.. og

 

ELSKER sønnen min SINNSYKT HØYT og enda mere!

 

Og han er som en SKATT for meg!!

 

De vonde følelsene du har forsvinner nok etter hvert.

 

KLEMMER

Anonymous poster hash: a7e04...233

[Anonym bruker]

Jeg har ikke født barnet, men var milimeter fra å ta abort. Hadde med pillen hjem for å avbryte svangerskapet før den medisinske aborten skulle skje.

Det var panikken som grep meg i starten. Fikk seriøst angst.

 

Jeg ombestemte meg i siste liten (var hele tiden usikker i den perioden)

 

Nå er jeg så himla glad for at jeg lot vær. Så forferdelig at jeg faktisk var på nippet til å fjerne fosteret. Nå er jeg lv

 

Anonymous poster hash: 14fbe...f54

[Anonym bruker]

Jeg har ikke født barnet, men var milimeter fra å ta abort. Hadde med pillen hjem for å avbryte svangerskapet før den medisinske aborten skulle skje.

Det var panikken som grep meg i starten. Fikk seriøst angst.

 

Jeg ombestemte meg i siste liten (var hele tiden usikker i den perioden)

 

Nå er jeg så himla glad for at jeg lot vær. Så forferdelig at jeg faktisk var på nippet til å fjerne fosteret. Nå er jeg livredd for å miste. Ikke kjempedårlig samvittighet..bare enormt glad for at jeg valgte å beholde likevel. Angsten og panikken ble borte heldigvis :-)

 

Anonymous poster hash: 14fbe...f54

Anonymous poster hash: 14fbe...f54

[Anonym bruker]

Godt jeg ikke er alene om å føle det slik!

 

Er ufattelig glad for barnet vårt som nå er hos oss. Storesøsknene er også veldig stolte av lille nurket vårt. Men tror aldri jeg har hatt så dårlig samvittighet før, så håper virkelig disse følelsene går over etterhvert. De virkelig gnager mammahjertet. Har ikke engang turt å si til mannen min hvordan jeg føler det. Plutselig bare presser tårene på da jeg tenker på det.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 0bd99...fa0

[Anonym bruker]

For å være dønn ærlig: bare to uker etter fødsel så er de aller fleste av oss ganske så emosjonelle hormonvrak. Dette går over. Bare trøst deg med at du gjorde det rette valget.

Anonymous poster hash: 90c9d...17f

[Anonym bruker]

Å jeg som vurderer abort om dagen .... Pga dårlig form og dårlig samvittighet for søsken ....

 

Anonymous poster hash: 3c34c...32b

[Anonym bruker]

Vil først takke deg Hi for en veldig fint og ærlig innlegg.

 

Jeg sitter her gravid på Spiral med nr4 og hadde time til abort i dag men utsatte til onsdag fordi jeg ikke var klar i dag.

Kjenner meg så godt igjen i det du skriver med PANIKK når jeg fant ut at jeg var gravid og da så langt som 8 uker på vei, har fått 3 gode uker å tenke på,n MEN panikken er der enda og er 11 uker i dag. (

Er bare så fortvilet over ikke å klare å ta valget om beholde eller ikke, føler det nesten klikker for meg.

 

Må si ditt innlegg var godt for meg å lese og veldig trøstende å høre at du nå er i lykkelige omstendigheter med baby, kos deg masse og ikke bruk tiden på å tenke på det du kunne gjort, men gled deg heller over valget du tok med å få barnet.

Innlgget ditt fikk meg til å få et lite håp om at jeg kan klare dette.

Men tror mye av det jeg sliter med psykisk er hormoner, og er livredd for at disse skal vedvare ut svangerskapet og etter babyn er født slik at jeg ikke klarer å knytte meg til barnet eller at jeg tenker da at jeg tok feil valg og burde tatt abort, så absurde tanker har jeg og føler meg helt grusom som kan tenke slik... Ser dessverre bare de negative tingene med baby og ikke de positive nå, mye fordi de barna jeg har i dag er store 8,14,16....så vi var liksom ferdige med barn, og skrekken er stor for å starte på scratch igjen ...

hvor gamle er dine?

 

Hvor lenge følte du deg nedfor og følte at du ville ta abort?

Gikk det fort over når valget var tatt? Jeg har panikk for å ha disse følelsene om jeg beholder og er over uke 12, for da er det jo ingen vei tilbake...

 

Anonymous poster hash: 3d269...10c

[Anonym bruker]

Hadde samme følelsen med mitt barn som nå er 9 år. Ikke ønsket eller planlagt av noen. Beholdt mot alle odds. Angrer ikke på det, og lar heller ikke disse tankene om at hun var nesten i ferd med å havne i "støvsugeren" plage meg. 

 

Det vil etterhvert bli et vagt minne, med mindre du "mater" det dag inn og dag ut.

Det er så mye annet fremover du kommer til å få dårlig samvittighet for at det der kommer du til å glemme.

Anonymous poster hash: 3bc6f...74c

[Anonym bruker]

Ja, hadde bestilt time til abort. Dagen før var jeg et eneste stort vrak og tankene virret og virret. Klokken åtte neste morgen ringte jeg og fortalte at jeg ikke kom. Elsker barnet mitt uendelig høyt. Og ja, noen ganger gnager det i magen at jeg var så nær. Er livredd for at bf skal bruke det mot meg senere, ønsker ikke at barnet noen gang skal få vite om dette.

Anonymous poster hash: 16c03...130

[Anonym bruker]

Å jeg som vurderer abort om dagen .... Pga dårlig form og dårlig samvittighet for søsken ....

 

Anonymous poster hash: 3c34c...32b

Samme som meg det. Og nå som jeg har latt det synke inn og fått tilbske formen og fått litt normalisert hormonnivå igjen er jeg ekstremt glad for at jeg valgte å beholde. Storesøsknene gleder seg også :-)

 

Anonymous poster hash: 14fbe...f54

[Anonym bruker]

 

Vil først takke deg Hi for en veldig fint og ærlig innlegg.

 

Jeg sitter her gravid på Spiral med nr4 og hadde time til abort i dag men utsatte til onsdag fordi jeg ikke var klar i dag.

Kjenner meg så godt igjen i det du skriver med PANIKK når jeg fant ut at jeg var gravid og da så langt som 8 uker på vei, har fått 3 gode uker å tenke på,n MEN panikken er der enda og er 11 uker i dag. (

Er bare så fortvilet over ikke å klare å ta valget om beholde eller ikke, føler det nesten klikker for meg.

 

Må si ditt innlegg var godt for meg å lese og veldig trøstende å høre at du nå er i lykkelige omstendigheter med baby, kos deg masse og ikke bruk tiden på å tenke på det du kunne gjort, men gled deg heller over valget du tok med å få barnet.

Innlgget ditt fikk meg til å få et lite håp om at jeg kan klare dette.

Men tror mye av det jeg sliter med psykisk er hormoner, og er livredd for at disse skal vedvare ut svangerskapet og etter babyn er født slik at jeg ikke klarer å knytte meg til barnet eller at jeg tenker da at jeg tok feil valg og burde tatt abort, så absurde tanker har jeg og føler meg helt grusom som kan tenke slik... Ser dessverre bare de negative tingene med baby og ikke de positive nå, mye fordi de barna jeg har i dag er store 8,14,16....så vi var liksom ferdige med barn, og skrekken er stor for å starte på scratch igjen ...

hvor gamle er dine?

 

Hvor lenge følte du deg nedfor og følte at du ville ta abort?

Gikk det fort over når valget var tatt? Jeg har panikk for å ha disse følelsene om jeg beholder og er over uke 12, for da er det jo ingen vei tilbake...

 

 

Anonymous poster hash: 3d269...10c

Jeg vil gjerne svare deg da jeg kjenner meg så alt for godt igjen. Da valget var tatt(like før abortgrensen) var det med lettelse og skrekkblandet fryd. Så fort valget var tatt ble det bedre. Da formen begynte å komme seg og vi var på tidlig ultralyd var(og er) jeg så utrolig glad for at jeg ikke valgte abort (jeg som skrev lenger opp om at jeg var på nippet til å ta abort..hadde fått pille med hjem til og med)

 

Jeg gleder meg stort over barnet som skal komme. Hadde angret som en hund idag om jeg hadde valgt å abortere.

 

Anonymous poster hash: 14fbe...f54

[Makemyday]

Vil først takke deg Hi for en veldig fint og ærlig innlegg. Jeg sitter her gravid på Spiral med nr4 og hadde time til abort i dag men utsatte til onsdag fordi jeg ikke var klar i dag.Kjenner meg så godt igjen i det du skriver med PANIKK når jeg fant ut at jeg var gravid og da så langt som 8 uker på vei, har fått 3 gode uker å tenke på,n MEN panikken er der enda og er 11 uker i dag. (Er bare så fortvilet over ikke å klare å ta valget om beholde eller ikke, føler det nesten klikker for meg. Må si ditt innlegg var godt for meg å lese og veldig trøstende å høre at du nå er i lykkelige omstendigheter med baby, kos deg masse og ikke bruk tiden på å tenke på det du kunne gjort, men gled deg heller over valget du tok med å få barnet.Innlgget ditt fikk meg til å få et lite håp om at jeg kan klare dette.Men tror mye av det jeg sliter med psykisk er hormoner, og er livredd for at disse skal vedvare ut svangerskapet og etter babyn er født slik at jeg ikke klarer å knytte meg til barnet eller at jeg tenker da at jeg tok feil valg og burde tatt abort, så absurde tanker har jeg og føler meg helt grusom som kan tenke slik... Ser dessverre bare de negative tingene med baby og ikke de positive nå, mye fordi de barna jeg har i dag er store 8,14,16....så vi var liksom ferdige med barn, og skrekken er stor for å starte på scratch igjen ...hvor gamle er dine? Hvor lenge følte du deg nedfor og følte at du ville ta abort?Gikk det fort over når valget var tatt? Jeg har panikk for å ha disse følelsene om jeg beholder og er over uke 12, for da er det jo ingen vei tilbake...  Anonymous poster hash: 3d269...10c

Vil bare si at det høres ut som meg du beskriver i teksten her. Vi hadde tre barn pg var ferdige. De var 8,13 og 15. De var jo blitt så store nå, så babystadiet husket jeg jo nesten ikke lenger. Så ble jeg gravid. ( ikke planlagt) Vurderte i grunn ikke abort da, men mange rare tanker. Begynne på nytt igjen... Hvordan skulle kroppen klare det? Har hatt mye bekkenplager med de første tre, og fikk det jo igjen med nr.4 , men kom meg da igjennom med fysioterapi og behandling hos manuell terapeut. Nå er han snart to år, og får masse oppmerksomhet av sine eldre søsken. De er kjempestolte av lillebroren sin.

Nå derimot er jeg gravid igjen, heller ikke planlagt , jeg har vært mange runder med meg selv, ned i kjelleren og opp igjen, for så å gå rett ned i kjelleren igjen. Abort var og ble feil. Så da blir det fem barn hos oss.

Du finner nok ut av det, og velger hva som er rett for deg. Masse lykke til, uansett hva du velger. Klem fra meg.

[Anonym bruker]

Dette var som å lese om meg selv!

Fikk nr 4 for 5 mnd siden, hadde hormonspiral jeg da. Har hatt veldig vondt da jeg har tenkt på hvor nær abort jeg faktisk var. Har kjent på at jeg er ekstra bekymret for om noe skal skje denne nydelige lille, ettersom jeg/vi egentlig ikke ville ha han, tenk så fælt det ville vært. Huff!

Men det har blitt bedre nå altså, selv om det "kommer over meg" innimellom, da får han en ekstra god klem, og jeg kan kjempe med tårene (nå kommer de veldig lett her da:)). Men har tro på at det var en mening i dette også, og man angrer jo ikke et sekund på å ha tatt denne avgjørelsen.

Kos deg masse med den lille, og vit at det er flere som har det sånn som deg :-)

 

Anonymous poster hash: 25240...db8

[Anonym bruker]

Hei. Jeg har vært i denne situasjonen to ganger. Jeg har beholdt en gang. Som ung. Og tatt abort en annen gang. Som veldig godt voksen med større barn. Jeg gjorde det av hensyn til mine andre barn. Følte jeg ikke hadde kapasitet. Jeg angrer ikke i dag, et år etterpå. Men det var grusomt. Jeg følte jeg var for gammel til å ta abort, og at jeg kunne klart det. Men det måtte gå bekostning av noe. Og jeg var ikke villig til å ofre barna mines oppmerksomhet og min egen helse heller. Har hatt svæt problematiske svangerskap og tunge barselperioder.

 

 

Anonymous poster hash: 1a07b...d33

[Merethe ♂ ♀ ♂ ♀]

Jeg har også nummer fire uplanlagt. Elsker henne grenseløst (hun er 7 mnd). Etter at hun ble født, har mannen min sagt av og til "er du ikke glad for at du ikke tok abort?" Jeg synes det er grusomt å tenke på, men han mener at sånn situasjonen var, var det en vurdering vi måtte ta der og da, og at vurderingen ikke er feil i seg selv. Jeg bestilte også time til kirurgisk abort, men møtte ikke opp. For meg gikk følelsene da ganske fort over til å glede meg til at barnet skulle komme, og var veldig lettet over avgjørelsen. For meg hadde nok aldri abort vært noe jeg hadde kunnet greie å gjennomføre. 

 

Følelsene i forbindelse med "dårlig samvittighet" fordi man en gang kunne planlegge å ikke la lille nurket mitt komme til verden plager meg ikke nå. Jeg er mer glad for at hun er her! Jeg tror også du vil slutte å være plaget av dette når de verste hormonene har lagt seg. Kos deg med babyen din!!!

[Anonym bruker]

Ja, var inne to ganger tilbod med. Siden jeg fikk panikk første gangen.. Men klarte det heldigvis ikke andre gangen heller.

Hadde noen like tanker som deg i begynnelsen men de har forsvunnet for lenge siden (hun er 5 nå) og jeg tenker at grunnen til at jeg ikke klarte deg var fordi jeg elsket henne allerede da. Følelsene tok over for fornuften. Og det er det viktigste

 

Anonymous poster hash: 45a51...a71

[Anonym bruker]

Vil først takke deg Hi for en veldig fint og ærlig innlegg. Jeg sitter her gravid på Spiral med nr4 og hadde time til abort i dag men utsatte til onsdag fordi jeg ikke var klar i dag.Kjenner meg så godt igjen i det du skriver med PANIKK når jeg fant ut at jeg var gravid og da så langt som 8 uker på vei, har fått 3 gode uker å tenke på,n MEN panikken er der enda og er 11 uker i dag. (Er bare så fortvilet over ikke å klare å ta valget om beholde eller ikke, føler det nesten klikker for meg. Må si ditt innlegg var godt for meg å lese og veldig trøstende å høre at du nå er i lykkelige omstendigheter med baby, kos deg masse og ikke bruk tiden på å tenke på det du kunne gjort, men gled deg heller over valget du tok med å få barnet.Innlgget ditt fikk meg til å få et lite håp om at jeg kan klare dette.Men tror mye av det jeg sliter med psykisk er hormoner, og er livredd for at disse skal vedvare ut svangerskapet og etter babyn er født slik at jeg ikke klarer å knytte meg til barnet eller at jeg tenker da at jeg tok feil valg og burde tatt abort, så absurde tanker har jeg og føler meg helt grusom som kan tenke slik... Ser dessverre bare de negative tingene med baby og ikke de positive nå, mye fordi de barna jeg har i dag er store 8,14,16....så vi var liksom ferdige med barn, og skrekken er stor for å starte på scratch igjen ...hvor gamle er dine? Hvor lenge følte du deg nedfor og følte at du ville ta abort?Gikk det fort over når valget var tatt? Jeg har panikk for å ha disse følelsene om jeg beholder og er over uke 12, for da er det jo ingen vei tilbake...  Anonymous poster hash: 3d269...10c

Vet så innmari godt hvordan du har det! Stor bamseklem til deg! De dagene rundt abort/ikke abort, inn til samtaler med leger og sykehus er virkelig noen av de absolutt tøffeste dagene i vårt liv både fysisk og psykisk. Jeg var seriøst helt ødelagt i den tiden.

 

Nå er de andre barna våres 8, 6 og 1,5år. Så de to minste er jo veldig tette.

 

Jeg var også 8 uker på vei da jeg fant ut at jeg var gravid (8+2)

 

Vet ikke helt når jeg begynte å glede meg men etter vi bestemte oss for å beholde da jeg var 10 uker på vei ble jeg mer og mer klar. Tror jeg muligens hadde et tydelig skille etter ordinær ultralyd. Var noe med å få vite at alt var bra, få vite kjønn osv. Kjente også de første sparkene litt i forkant av ordinær ultralyd. Graviditeten var plutselig mer konkret og virkelig for meg etter dette. Da turte jeg mer å glede meg.

 

Da vi tok valget om å beholde var jeg fortsatt ikke klar for et barn til, men skjønte fort at jeg senere i livet alltid kom til å mangle et barn om jeg tok abort. Tenkte også som så at mange har angret på abort, men tror ikke jeg vet om noen som har angret på et barn de har fått.

 

Vi fikk også vite at et familiemedlem skulle ha barn få uker før oss ( dette fikk vi vite tre dager før vi skulle utføre aborten) jeg ble livredd for å følge dette barnet og vite at vi selv skulle hatt et jevngammelt barn. Tror ikke jeg hadde taklet det.

 

Lykke til uansett hva du bestemmer deg for! Vet at det er et fryktelig vanskelig og følelsesladet valg!

 

Klem fra HI

 

Anonymous poster hash: 0bd99...fa0

[Anonym bruker]

Slik er det her også. Vi kaller han bare lille mirakelet vårt vi skjønner nesten ikke hvordan han ble til en gang;)

 

Anonymous poster hash: 1f64e...cec

[Anonym bruker]

 

Vil først takke deg Hi for en veldig fint og ærlig innlegg. Jeg sitter her gravid på Spiral med nr4 og hadde time til abort i dag men utsatte til onsdag fordi jeg ikke var klar i dag.Kjenner meg så godt igjen i det du skriver med PANIKK når jeg fant ut at jeg var gravid og da så langt som 8 uker på vei, har fått 3 gode uker å tenke på,n MEN panikken er der enda og er 11 uker i dag. (Er bare så fortvilet over ikke å klare å ta valget om beholde eller ikke, føler det nesten klikker for meg. Må si ditt innlegg var godt for meg å lese og veldig trøstende å høre at du nå er i lykkelige omstendigheter med baby, kos deg masse og ikke bruk tiden på å tenke på det du kunne gjort, men gled deg heller over valget du tok med å få barnet.Innlgget ditt fikk meg til å få et lite håp om at jeg kan klare dette.Men tror mye av det jeg sliter med psykisk er hormoner, og er livredd for at disse skal vedvare ut svangerskapet og etter babyn er født slik at jeg ikke klarer å knytte meg til barnet eller at jeg tenker da at jeg tok feil valg og burde tatt abort, så absurde tanker har jeg og føler meg helt grusom som kan tenke slik... Ser dessverre bare de negative tingene med baby og ikke de positive nå, mye fordi de barna jeg har i dag er store 8,14,16....så vi var liksom ferdige med barn, og skrekken er stor for å starte på scratch igjen ...hvor gamle er dine? Hvor lenge følte du deg nedfor og følte at du ville ta abort?Gikk det fort over når valget var tatt? Jeg har panikk for å ha disse følelsene om jeg beholder og er over uke 12, for da er det jo ingen vei tilbake...  Anonymous poster hash: 3d269...10c

Vet så innmari godt hvordan du har det! Stor bamseklem til deg! De dagene rundt abort/ikke abort, inn til samtaler med leger og sykehus er virkelig noen av de absolutt tøffeste dagene i vårt liv både fysisk og psykisk. Jeg var seriøst helt ødelagt i den tiden.

 

Nå er de andre barna våres 8, 6 og 1,5år. Så de to minste er jo veldig tette.

 

Jeg var også 8 uker på vei da jeg fant ut at jeg var gravid (8+2)

 

Vet ikke helt når jeg begynte å glede meg men etter vi bestemte oss for å beholde da jeg var 10 uker på vei ble jeg mer og mer klar. Tror jeg muligens hadde et tydelig skille etter ordinær ultralyd. Var noe med å få vite at alt var bra, få vite kjønn osv. Kjente også de første sparkene litt i forkant av ordinær ultralyd. Graviditeten var plutselig mer konkret og virkelig for meg etter dette. Da turte jeg mer å glede meg.

 

Da vi tok valget om å beholde var jeg fortsatt ikke klar for et barn til, men skjønte fort at jeg senere i livet alltid kom til å mangle et barn om jeg tok abort. Tenkte også som så at mange har angret på abort, men tror ikke jeg vet om noen som har angret på et barn de har fått.

 

Vi fikk også vite at et familiemedlem skulle ha barn få uker før oss ( dette fikk vi vite tre dager før vi skulle utføre aborten) jeg ble livredd for å følge dette barnet og vite at vi selv skulle hatt et jevngammelt barn. Tror ikke jeg hadde taklet det.

 

Lykke til uansett hva du bestemmer deg for! Vet at det er et fryktelig vanskelig og følelsesladet valg!

 

Klem fra HI

 

Anonymous poster hash: 0bd99...fa0

 

Tusen takk for svar Hi...

 

Er så redddd fro at denne panikke skal vedvare:(

Prøvde meg i dag en tur innom babyshop og hm for å titte på utstyr og klær for å se hva jeg følte, hold faktisk på å kaste opp, fikk skikkelig panikkanfall med kaldsvettig, hjertebank og alt som hører til, måtte bare gå rett ut i bilden å reise hjem etter at jeg hadde summet meg.

Og det stressssssser meg at jeg har frist kun til i mrg på meg, kl12 i mrg faktisk.

Å jeg er så redd for begge deler.... Føler at jeg er mye værre enn dere andre her inne, men det er sikkert bare min følelse...hadde holdt ut om jeg viste at dette gik over.

 

Anonymous poster hash: 3d269...10c

[Anonym bruker]

 

 

Vil først takke deg Hi for en veldig fint og ærlig innlegg. Jeg sitter her gravid på Spiral med nr4 og hadde time til abort i dag men utsatte til onsdag fordi jeg ikke var klar i dag.Kjenner meg så godt igjen i det du skriver med PANIKK når jeg fant ut at jeg var gravid og da så langt som 8 uker på vei, har fått 3 gode uker å tenke på,n MEN panikken er der enda og er 11 uker i dag. (Er bare så fortvilet over ikke å klare å ta valget om beholde eller ikke, føler det nesten klikker for meg. Må si ditt innlegg var godt for meg å lese og veldig trøstende å høre at du nå er i lykkelige omstendigheter med baby, kos deg masse og ikke bruk tiden på å tenke på det du kunne gjort, men gled deg heller over valget du tok med å få barnet.Innlgget ditt fikk meg til å få et lite håp om at jeg kan klare dette.Men tror mye av det jeg sliter med psykisk er hormoner, og er livredd for at disse skal vedvare ut svangerskapet og etter babyn er født slik at jeg ikke klarer å knytte meg til barnet eller at jeg tenker da at jeg tok feil valg og burde tatt abort, så absurde tanker har jeg og føler meg helt grusom som kan tenke slik... Ser dessverre bare de negative tingene med baby og ikke de positive nå, mye fordi de barna jeg har i dag er store 8,14,16....så vi var liksom ferdige med barn, og skrekken er stor for å starte på scratch igjen ...hvor gamle er dine? Hvor lenge følte du deg nedfor og følte at du ville ta abort?Gikk det fort over når valget var tatt? Jeg har panikk for å ha disse følelsene om jeg beholder og er over uke 12, for da er det jo ingen vei tilbake...  Anonymous poster hash: 3d269...10c

Vet så innmari godt hvordan du har det! Stor bamseklem til deg! De dagene rundt abort/ikke abort, inn til samtaler med leger og sykehus er virkelig noen av de absolutt tøffeste dagene i vårt liv både fysisk og psykisk. Jeg var seriøst helt ødelagt i den tiden.

 

Nå er de andre barna våres 8, 6 og 1,5år. Så de to minste er jo veldig tette.

 

Jeg var også 8 uker på vei da jeg fant ut at jeg var gravid (8+2)

 

Vet ikke helt når jeg begynte å glede meg men etter vi bestemte oss for å beholde da jeg var 10 uker på vei ble jeg mer og mer klar. Tror jeg muligens hadde et tydelig skille etter ordinær ultralyd. Var noe med å få vite at alt var bra, få vite kjønn osv. Kjente også de første sparkene litt i forkant av ordinær ultralyd. Graviditeten var plutselig mer konkret og virkelig for meg etter dette. Da turte jeg mer å glede meg.

 

Da vi tok valget om å beholde var jeg fortsatt ikke klar for et barn til, men skjønte fort at jeg senere i livet alltid kom til å mangle et barn om jeg tok abort. Tenkte også som så at mange har angret på abort, men tror ikke jeg vet om noen som har angret på et barn de har fått.

 

Vi fikk også vite at et familiemedlem skulle ha barn få uker før oss ( dette fikk vi vite tre dager før vi skulle utføre aborten) jeg ble livredd for å følge dette barnet og vite at vi selv skulle hatt et jevngammelt barn. Tror ikke jeg hadde taklet det.

 

Lykke til uansett hva du bestemmer deg for! Vet at det er et fryktelig vanskelig og følelsesladet valg!

 

Klem fra HI

 

Anonymous poster hash: 0bd99...fa0

 

Tusen takk for svar Hi...

 

Er så redddd fro at denne panikke skal vedvare:(

Prøvde meg i dag en tur innom babyshop og hm for å titte på utstyr og klær for å se hva jeg følte, hold faktisk på å kaste opp, fikk skikkelig panikkanfall med kaldsvettig, hjertebank og alt som hører til, måtte bare gå rett ut i bilden å reise hjem etter at jeg hadde summet meg.

Og det stressssssser meg at jeg har frist kun til i mrg på meg, kl12 i mrg faktisk.

Å jeg er så redd for begge deler.... Føler at jeg er mye værre enn dere andre her inne, men det er sikkert bare min følelse...hadde holdt ut om jeg viste at dette gik over.

 

Anonymous poster hash: 3d269...10c

 

Hvordan gikk det med deg? Håper du fant ut hva som var det rette valget for deg. Klem

 

Anonymous poster hash: 851c1...89f

[Anonym bruker]

 

 

 

Vil først takke deg Hi for en veldig fint og ærlig innlegg. Jeg sitter her gravid på Spiral med nr4 og hadde time til abort i dag men utsatte til onsdag fordi jeg ikke var klar i dag.Kjenner meg så godt igjen i det du skriver med PANIKK når jeg fant ut at jeg var gravid og da så langt som 8 uker på vei, har fått 3 gode uker å tenke på,n MEN panikken er der enda og er 11 uker i dag. (Er bare så fortvilet over ikke å klare å ta valget om beholde eller ikke, føler det nesten klikker for meg. Må si ditt innlegg var godt for meg å lese og veldig trøstende å høre at du nå er i lykkelige omstendigheter med baby, kos deg masse og ikke bruk tiden på å tenke på det du kunne gjort, men gled deg heller over valget du tok med å få barnet.Innlgget ditt fikk meg til å få et lite håp om at jeg kan klare dette.Men tror mye av det jeg sliter med psykisk er hormoner, og er livredd for at disse skal vedvare ut svangerskapet og etter babyn er født slik at jeg ikke klarer å knytte meg til barnet eller at jeg tenker da at jeg tok feil valg og burde tatt abort, så absurde tanker har jeg og føler meg helt grusom som kan tenke slik... Ser dessverre bare de negative tingene med baby og ikke de positive nå, mye fordi de barna jeg har i dag er store 8,14,16....så vi var liksom ferdige med barn, og skrekken er stor for å starte på scratch igjen ...hvor gamle er dine? Hvor lenge følte du deg nedfor og følte at du ville ta abort?Gikk det fort over når valget var tatt? Jeg har panikk for å ha disse følelsene om jeg beholder og er over uke 12, for da er det jo ingen vei tilbake...  Anonymous poster hash: 3d269...10c

Vet så innmari godt hvordan du har det! Stor bamseklem til deg! De dagene rundt abort/ikke abort, inn til samtaler med leger og sykehus er virkelig noen av de absolutt tøffeste dagene i vårt liv både fysisk og psykisk. Jeg var seriøst helt ødelagt i den tiden.Nå er de andre barna våres 8, 6 og 1,5år. Så de to minste er jo veldig tette.Jeg var også 8 uker på vei da jeg fant ut at jeg var gravid (8+2)Vet ikke helt når jeg begynte å glede meg men etter vi bestemte oss for å beholde da jeg var 10 uker på vei ble jeg mer og mer klar. Tror jeg muligens hadde et tydelig skille etter ordinær ultralyd. Var noe med å få vite at alt var bra, få vite kjønn osv. Kjente også de første sparkene litt i forkant av ordinær ultralyd. Graviditeten var plutselig mer konkret og virkelig for meg etter dette. Da turte jeg mer å glede meg.Da vi tok valget om å beholde var jeg fortsatt ikke klar for et barn til, men skjønte fort at jeg senere i livet alltid kom til å mangle et barn om jeg tok abort. Tenkte også som så at mange har angret på abort, men tror ikke jeg vet om noen som har angret på et barn de har fått.Vi fikk også vite at et familiemedlem skulle ha barn få uker før oss ( dette fikk vi vite tre dager før vi skulle utføre aborten) jeg ble livredd for å følge dette barnet og vite at vi selv skulle hatt et jevngammelt barn. Tror ikke jeg hadde taklet det.Lykke til uansett hva du bestemmer deg for! Vet at det er et fryktelig vanskelig og følelsesladet valg!Klem fra HIAnonymous poster hash: 0bd99...fa0

Tusen takk for svar Hi... Er så redddd fro at denne panikke skal vedvare:(Prøvde meg i dag en tur innom babyshop og hm for å titte på utstyr og klær for å se hva jeg følte, hold faktisk på å kaste opp, fikk skikkelig panikkanfall med kaldsvettig, hjertebank og alt som hører til, måtte bare gå rett ut i bilden å reise hjem etter at jeg hadde summet meg.Og det stressssssser meg at jeg har frist kun til i mrg på meg, kl12 i mrg faktisk.Å jeg er så redd for begge deler.... Føler at jeg er mye værre enn dere andre her inne, men det er sikkert bare min følelse...hadde holdt ut om jeg viste at dette gik over.Anonymous poster hash: 3d269...10c

Hvordan gikk det med deg? Håper du fant ut hva som var det rette valget for deg. Klem Anonymous poster hash: 851c1...89f

Det har jeg også tenkt på i dag.....

 

Anonymous poster hash: 0bd99...fa0

[Anonym bruker]

Jeg ble også uplanlagt gravid sist gang. Var midt oppe i et vanskelig brudd og fant ut at jeg var gravid. Hadde også et lite barn fra før. Vurderte ikke abort. Men gikk noen dager og håpet på at naturen skulle ordne opp selv. Hver gang jeg var på do håpet jeg å se blod. Alt var bare vanskelig. Dette var bare en liten stund og begynte å glede meg etterhvert.

 

Når babyen kom plaget det meg veldig at jeg hadde ønsket så sterkt å miste. Og var også bitter på barnefaren som hadde forelsått abort den gangen. Var jo så glad i babyen min. Er nok også mye hormoner oppe i dette. Men ikke noe man burde tenke på. Kos deg med babyen og skyv disse tankene vekk. 

Anonymous poster hash: 87f74...10e

[Anonym bruker]

 

 

Vil først takke deg Hi for en veldig fint og ærlig innlegg. Jeg sitter her gravid på Spiral med nr4 og hadde time til abort i dag men utsatte til onsdag fordi jeg ikke var klar i dag.Kjenner meg så godt igjen i det du skriver med PANIKK når jeg fant ut at jeg var gravid og da så langt som 8 uker på vei, har fått 3 gode uker å tenke på,n MEN panikken er der enda og er 11 uker i dag. (Er bare så fortvilet over ikke å klare å ta valget om beholde eller ikke, føler det nesten klikker for meg. Må si ditt innlegg var godt for meg å lese og veldig trøstende å høre at du nå er i lykkelige omstendigheter med baby, kos deg masse og ikke bruk tiden på å tenke på det du kunne gjort, men gled deg heller over valget du tok med å få barnet.Innlgget ditt fikk meg til å få et lite håp om at jeg kan klare dette.Men tror mye av det jeg sliter med psykisk er hormoner, og er livredd for at disse skal vedvare ut svangerskapet og etter babyn er født slik at jeg ikke klarer å knytte meg til barnet eller at jeg tenker da at jeg tok feil valg og burde tatt abort, så absurde tanker har jeg og føler meg helt grusom som kan tenke slik... Ser dessverre bare de negative tingene med baby og ikke de positive nå, mye fordi de barna jeg har i dag er store 8,14,16....så vi var liksom ferdige med barn, og skrekken er stor for å starte på scratch igjen ...hvor gamle er dine? Hvor lenge følte du deg nedfor og følte at du ville ta abort?Gikk det fort over når valget var tatt? Jeg har panikk for å ha disse følelsene om jeg beholder og er over uke 12, for da er det jo ingen vei tilbake...  Anonymous poster hash: 3d269...10c

Vet så innmari godt hvordan du har det! Stor bamseklem til deg! De dagene rundt abort/ikke abort, inn til samtaler med leger og sykehus er virkelig noen av de absolutt tøffeste dagene i vårt liv både fysisk og psykisk. Jeg var seriøst helt ødelagt i den tiden.Nå er de andre barna våres 8, 6 og 1,5år. Så de to minste er jo veldig tette.Jeg var også 8 uker på vei da jeg fant ut at jeg var gravid (8+2)Vet ikke helt når jeg begynte å glede meg men etter vi bestemte oss for å beholde da jeg var 10 uker på vei ble jeg mer og mer klar. Tror jeg muligens hadde et tydelig skille etter ordinær ultralyd. Var noe med å få vite at alt var bra, få vite kjønn osv. Kjente også de første sparkene litt i forkant av ordinær ultralyd. Graviditeten var plutselig mer konkret og virkelig for meg etter dette. Da turte jeg mer å glede meg.Da vi tok valget om å beholde var jeg fortsatt ikke klar for et barn til, men skjønte fort at jeg senere i livet alltid kom til å mangle et barn om jeg tok abort. Tenkte også som så at mange har angret på abort, men tror ikke jeg vet om noen som har angret på et barn de har fått.Vi fikk også vite at et familiemedlem skulle ha barn få uker før oss ( dette fikk vi vite tre dager før vi skulle utføre aborten) jeg ble livredd for å følge dette barnet og vite at vi selv skulle hatt et jevngammelt barn. Tror ikke jeg hadde taklet det.Lykke til uansett hva du bestemmer deg for! Vet at det er et fryktelig vanskelig og følelsesladet valg!Klem fra HIAnonymous poster hash: 0bd99...fa0

Tusen takk for svar Hi... Er så redddd fro at denne panikke skal vedvare:(Prøvde meg i dag en tur innom babyshop og hm for å titte på utstyr og klær for å se hva jeg følte, hold faktisk på å kaste opp, fikk skikkelig panikkanfall med kaldsvettig, hjertebank og alt som hører til, måtte bare gå rett ut i bilden å reise hjem etter at jeg hadde summet meg.Og det stressssssser meg at jeg har frist kun til i mrg på meg, kl12 i mrg faktisk.Å jeg er så redd for begge deler.... Føler at jeg er mye værre enn dere andre her inne, men det er sikkert bare min følelse...hadde holdt ut om jeg viste at dette gik over. Anonymous poster hash: 3d269...10c

Hvordan endte det? Veldig spent på om det endte med abort eller ikke?

 

Anonymous poster hash: 0bd99...fa0