Har du noengang vært så sint på barnet ditt...

[Anonym bruker]

...at du har hatt lyst til å slå det? Jeg er selv vokst opp med vold som en del av oppdragelsen. Vi ble slått med flat hånd som oftest. I sjeldne tilfeller med pisk og ledning. Jeg har selv 3 søsken. Der har 2 av de slått sine barn en sjelden gang, mens nr 3 ikke har brukt vold som oppdragelse. Jeg er selv blitt mamma nå, for 12 uker siden, og ønsker ikke å slå mitt barn. Er bare så redd for at det skal skje i affekt, siden jeg selv er vokst opp med det....

 

Anonymous poster hash: b24a9...1c2

[Anonym bruker]

Det at du reflekterer over dette forteller mye om hvordan du er som person. Du kjenner din bakgrunn, du vet faresignalene, du har (som vi alle har) sin sosiale arv og du ønsker å forebygge. Alt dette er bra.

Det du kan gjøre er å lage deg noen strategier og metoder. Feks. føler du at oppdragelsen ikke strekker til og at å slå er eneste mulighet for å bli hørt av barnet - ta en time-out og tenk "han er bare 2 år. hva kan man forvente av en 2åring? oppfører han seg som en normal 2åring gjør? hva annet kan jeg prøve?".

La deg noen strategier og hold deg til dem. Ha Plan A og Plan B. Gjerne også en Plan C, men vold skal aldri være en plan.

Anonymous poster hash: 9f4cd...b35

[Anonym bruker]

Er også vokst opp med vold, og det er virkelig ikke noe å anbefale. Og det har ødelagt meg veldig, siden faren min slo meg fra alderen 3-13 år, er jeg på en måte "mannevond" mot eldre mannfolk. Blir til og med redd når ukjente menn hever stemmen og ikke kjefter på meg engang. Mora mi slo meg også, men ikke så mye som faren min. Så vil du virkelig utsette ditt eget bran for dette? Vold? Mishandling? Kanskje du tenker "det skjer kun denne ene gangen", men et barn husker godt og observerer alt rundt seg mer enn du noen ganger kunne ha trodd. Selv blir jeg så forbanna på samboer at jeg godt kunne ha fiket til han et par ganger, jeg er en veldig sint person når jeg for det første blir veldig sint.
Selv om du tror ungen din har "godt" av kun den ene ganga det klikker for deg, så nei. Vold er ALDRI et svar på det å miste beherskelsen eller av disiplin.
Tenk heller på det du gikk igjennom av en barndom med vold, slår du barnet ditt en gang, kan det lett skje igjen. Da er det allerede gjort, og barnet ditt blir redd deg.

Anonymous poster hash: 92130...ae6

[Anonym bruker]

 

Det at du reflekterer over dette forteller mye om hvordan du er som person. Du kjenner din bakgrunn, du vet faresignalene, du har (som vi alle har) sin sosiale arv og du ønsker å forebygge. Alt dette er bra.

Det du kan gjøre er å lage deg noen strategier og metoder. Feks. føler du at oppdragelsen ikke strekker til og at å slå er eneste mulighet for å bli hørt av barnet - ta en time-out og tenk "han er bare 2 år. hva kan man forvente av en 2åring? oppfører han seg som en normal 2åring gjør? hva annet kan jeg prøve?".

La deg noen strategier og hold deg til dem. Ha Plan A og Plan B. Gjerne også en Plan C, men vold skal aldri være en plan.

 

Anonymous poster hash: 9f4cd...b35

Tusen takk for svar. Det gjør godt at noen har "troen på meg"

 

Anonymous poster hash: b24a9...1c2

[Anonym bruker]

 

Det at du reflekterer over dette forteller mye om hvordan du er som person. Du kjenner din bakgrunn, du vet faresignalene, du har (som vi alle har) sin sosiale arv og du ønsker å forebygge. Alt dette er bra.

Det du kan gjøre er å lage deg noen strategier og metoder. Feks. føler du at oppdragelsen ikke strekker til og at å slå er eneste mulighet for å bli hørt av barnet - ta en time-out og tenk "han er bare 2 år. hva kan man forvente av en 2åring? oppfører han seg som en normal 2åring gjør? hva annet kan jeg prøve?".

La deg noen strategier og hold deg til dem. Ha Plan A og Plan B. Gjerne også en Plan C, men vold skal aldri være en plan.

 

Anonymous poster hash: 9f4cd...b35

Tusen takk for svar. Det gjør godt at noen har "troen på meg"

 

Anonymous poster hash: b24a9...1c2

 

 

Klart jeg har troen på deg Du er verken din mor eller din far. Du er deg selv og du er klar over at bakgrunnen din kan gi deg noen utfordringer på veien.

 

Anonymous poster hash: 9f4cd...b35

[Anonym bruker]

 

Er også vokst opp med vold, og det er virkelig ikke noe å anbefale. Og det har ødelagt meg veldig, siden faren min slo meg fra alderen 3-13 år, er jeg på en måte "mannevond" mot eldre mannfolk. Blir til og med redd når ukjente menn hever stemmen og ikke kjefter på meg engang. Mora mi slo meg også, men ikke så mye som faren min. Så vil du virkelig utsette ditt eget bran for dette? Vold? Mishandling? Kanskje du tenker "det skjer kun denne ene gangen", men et barn husker godt og observerer alt rundt seg mer enn du noen ganger kunne ha trodd. Selv blir jeg så forbanna på samboer at jeg godt kunne ha fiket til han et par ganger, jeg er en veldig sint person når jeg for det første blir veldig sint.

Selv om du tror ungen din har "godt" av kun den ene ganga det klikker for deg, så nei. Vold er ALDRI et svar på det å miste beherskelsen eller av disiplin.

Tenk heller på det du gikk igjennom av en barndom med vold, slår du barnet ditt en gang, kan det lett skje igjen. Da er det allerede gjort, og barnet ditt blir redd deg.

 

Anonymous poster hash: 92130...ae6

Jeg er ikke redd for at jeg skal tenke at det "har godt av det", er heller redd for at det skal skje i "refleks"....

 

Anonymous poster hash: b24a9...1c2

[Anonym bruker]

 

Er også vokst opp med vold, og det er virkelig ikke noe å anbefale. Og det har ødelagt meg veldig, siden faren min slo meg fra alderen 3-13 år, er jeg på en måte "mannevond" mot eldre mannfolk. Blir til og med redd når ukjente menn hever stemmen og ikke kjefter på meg engang. Mora mi slo meg også, men ikke så mye som faren min. Så vil du virkelig utsette ditt eget bran for dette? Vold? Mishandling? Kanskje du tenker "det skjer kun denne ene gangen", men et barn husker godt og observerer alt rundt seg mer enn du noen ganger kunne ha trodd. Selv blir jeg så forbanna på samboer at jeg godt kunne ha fiket til han et par ganger, jeg er en veldig sint person når jeg for det første blir veldig sint.

Selv om du tror ungen din har "godt" av kun den ene ganga det klikker for deg, så nei. Vold er ALDRI et svar på det å miste beherskelsen eller av disiplin.

Tenk heller på det du gikk igjennom av en barndom med vold, slår du barnet ditt en gang, kan det lett skje igjen. Da er det allerede gjort, og barnet ditt blir redd deg.

 

Anonymous poster hash: 92130...ae6

Jeg er ikke redd for at jeg skal tenke at det "har godt av det", er heller redd for at det skal skje i "refleks"....

 

Anonymous poster hash: b24a9...1c2

 

Jeg ser den. Det eneste som funker å si til meg selv hver gang jeg og samboer krangler, er å ha det tikkende;"Jeg skal aldri slå han/ skal ikke bli som mine foreldre", gjør omtrent alt å ikke fike til han, (mistenker han ofte å være utro), men så må de tankene om å ikke slå han, være større enn hva situasjonen dreier seg om.

Som vedkommende her som skrev først, er lurt å ta Time-out'er, og også å innse at det kun er et lite barn det dreier seg om, de vet ikke bedre.

 

Anonymous poster hash: 92130...ae6

[Anonym bruker]

 

 

 

Er også vokst opp med vold, og det er virkelig ikke noe å anbefale. Og det har ødelagt meg veldig, siden faren min slo meg fra alderen 3-13 år, er jeg på en måte "mannevond" mot eldre mannfolk. Blir til og med redd når ukjente menn hever stemmen og ikke kjefter på meg engang. Mora mi slo meg også, men ikke så mye som faren min. Så vil du virkelig utsette ditt eget bran for dette? Vold? Mishandling? Kanskje du tenker "det skjer kun denne ene gangen", men et barn husker godt og observerer alt rundt seg mer enn du noen ganger kunne ha trodd. Selv blir jeg så forbanna på samboer at jeg godt kunne ha fiket til han et par ganger, jeg er en veldig sint person når jeg for det første blir veldig sint.

Selv om du tror ungen din har "godt" av kun den ene ganga det klikker for deg, så nei. Vold er ALDRI et svar på det å miste beherskelsen eller av disiplin.

Tenk heller på det du gikk igjennom av en barndom med vold, slår du barnet ditt en gang, kan det lett skje igjen. Da er det allerede gjort, og barnet ditt blir redd deg.

 

Anonymous poster hash: 92130...ae6

Jeg er ikke redd for at jeg skal tenke at det "har godt av det", er heller redd for at det skal skje i "refleks"....

 

Anonymous poster hash: b24a9...1c2

Jeg ser den. Det eneste som funker å si til meg selv hver gang jeg og samboer krangler, er å ha det tikkende;"Jeg skal aldri slå han/ skal ikke bli som mine foreldre", gjør omtrent alt å ikke fike til han, (mistenker han ofte å være utro), men så må de tankene om å ikke slå han, være større enn hva situasjonen dreier seg om.

Som vedkommende her som skrev først, er lurt å ta Time-out'er, og også å innse at det kun er et lite barn det dreier seg om, de vet ikke bedre.

 

Anonymous poster hash: 92130...ae6

Det er flott at du ikke har fiket til ham. Håper og tror at jeg ALDRI kommer til å slå mitt barn.

 

PS: Jeg ser jo at de tantebarna som ikke blir slår er mer veloppdragne enn de som blir slått... Kan jo bare være tilfeldig....

 

Anonymous poster hash: b24a9...1c2

[Lykke~liten]

Du kommer ikke til å slå. Bestem deg for det. Du er ikke den personen. Du har vokst opp med det-ok, men det skal ikke bestemme hvordan du skal oppdra ditt barn. Lær deg mestringsstrategier. Søk hjelp om du føler sinne tar overhånd. Barnet ditt fortjener en manma som ikke slår, og etter alt du har opplevd fortjener du å ha god samvittighet over hvordan DU velger å oppdra ditt barn. Ikke la andres dårlige valg få definere hvem du er.

[Anonym bruker]

 

 

 

Er også vokst opp med vold, og det er virkelig ikke noe å anbefale. Og det har ødelagt meg veldig, siden faren min slo meg fra alderen 3-13 år, er jeg på en måte "mannevond" mot eldre mannfolk. Blir til og med redd når ukjente menn hever stemmen og ikke kjefter på meg engang. Mora mi slo meg også, men ikke så mye som faren min. Så vil du virkelig utsette ditt eget bran for dette? Vold? Mishandling? Kanskje du tenker "det skjer kun denne ene gangen", men et barn husker godt og observerer alt rundt seg mer enn du noen ganger kunne ha trodd. Selv blir jeg så forbanna på samboer at jeg godt kunne ha fiket til han et par ganger, jeg er en veldig sint person når jeg for det første blir veldig sint.

Selv om du tror ungen din har "godt" av kun den ene ganga det klikker for deg, så nei. Vold er ALDRI et svar på det å miste beherskelsen eller av disiplin.

Tenk heller på det du gikk igjennom av en barndom med vold, slår du barnet ditt en gang, kan det lett skje igjen. Da er det allerede gjort, og barnet ditt blir redd deg.

 

Anonymous poster hash: 92130...ae6

Jeg er ikke redd for at jeg skal tenke at det "har godt av det", er heller redd for at det skal skje i "refleks"....

 

Anonymous poster hash: b24a9...1c2

Jeg ser den. Det eneste som funker å si til meg selv hver gang jeg og samboer krangler, er å ha det tikkende;"Jeg skal aldri slå han/ skal ikke bli som mine foreldre", gjør omtrent alt å ikke fike til han, (mistenker han ofte å være utro), men så må de tankene om å ikke slå han, være større enn hva situasjonen dreier seg om.

Som vedkommende her som skrev først, er lurt å ta Time-out'er, og også å innse at det kun er et lite barn det dreier seg om, de vet ikke bedre.

 

Anonymous poster hash: 92130...ae6

Det er flott at du ikke har fiket til ham. Håper og tror at jeg ALDRI kommer til å slå mitt barn.

 

PS: Jeg ser jo at de tantebarna som ikke blir slår er mer veloppdragne enn de som blir slått... Kan jo bare være tilfeldig....

 

Anonymous poster hash: b24a9...1c2

 

Godt å høre, du vil barnet ditt bare bra, og du er en god mor som har denne frykten, det er bare bra

 

Tror ikke mye på tilfeldigheter der jeg nei.. Lærte meg selv hvertfall å stå opp mot faren min seinere i åra, så "disiplinen" min forsvant vel akkurat da:p

 

Anonymous poster hash: 92130...ae6

[Anonym bruker]

Nei, og det overrasker meg. Jeg har også vokst opp i et hjem med mye vold. Jeg har, bokstavelig, blitt kastet i veggen, slått, sparket, lugget, blitt trykket i mat fra søpla, og mye annet. Likevel har "trangen" til å slå aldri meldt seg. Men en gang tok jeg hardt i barnet mitt for å få henne til å slutte. Det har jeg pratet med henne om i etterkant, at det hun gjorde var galt, men det var enda mer galt av meg å ta hardt i henne. Som voksen skal hun alltid føle seg trygg på meg og vite jeg er glad i henne.

Trangen til å slå var ikke der, men jeg nådde ikke frem når jeg advarte henne flere ganger, så til slutt tok jeg hardt i henne for å få henne til å slutte. Det har bare skjedd en gang men sitter brennmerket i hodet mitt. Jeg har alltid vært livredd for å bli slik som voksne var når jeg vokste opp. Jeg er ikke stolt for å ikke ha blitt slik, jeg er bare glad, lettet, for at jeg ikke har den trangen til å slå.

 

Anonymous poster hash: 05d8a...d25

[Anonym bruker]

Jeg tror heller ikke du kommer til å slå barnet ditt:) Du er reflektert og bevisst på situasjonen, det har mye å si.

Jeg ble også slått, men har ikke vært i nærheten av å slå mitt barn. Har vært veldig sint på han, altså, skal ikke påstå noe annet, men han er jo skatten min og det er forskjell på å være sint og å slå. Jeg tenker at om jeg hadde gått over den grensen så kan jeg aldri ta det tilbake, og å bli slått av foreldre unner jeg ikke barnet mitt.

Han har en streng mamma, og har fått en del kjeft, men jeg vet at jeg er det tryggeste i livet hans. Det tar jeg aldri fra han:)

 

Anonymous poster hash: 09398...58a

[Musemora]

Åja. Har vært så sint at jeg har hatt lyst til å slå, men har selvsagt ikke gjort det. Tror de fleste av oss har en innebygget sperre som gjør at vi ikke setter de tankene ut i handling. Men det er jo en kjensgjerning at de som er utsatt for vold selv i større grad utøver vold mot barna sine. Du derimot virker reflektert og bare det at du har ett så bevisst forhold til det taler til din fordel. Dette går nok bra😄. Men jeg har tatt ungene litt hardt i armen noen ganger der det har vært fare for at de kunne skade seg selv ( hadde sagt fra at de ikke fikk lov, men som kjent hører jo ikke alltid barn etter). Kos deg med bebisen😊

[Merethe ♂ ♀ ♂ ♀]

Det at du reflekterer over dette er et veldig godt tegn. De som tar etter foreldrene sine på dette området, tenker nok ikke mye over det før de plutselig oppdager at de er blitt sånn. (tror jeg). 

 

Jeg har blitt så forbannet, særlig på datteren min, at jeg har hatt veeeldig lyst til å slå henne. Mange ganger!  Men jeg har aldri gjort det. Uansett hvor sint du blir, så stopper det der! 

[Anonym bruker]

Utrolig godt å lese at det er "flere av oss", og at det at jeg er blitt slått, ikke nødvendigvis vil føre til at jeg slår. Når jeg ser på den dyrebare skatten min, så klarer jeg ikke å se for meg at jeg noensinne vil klare å være stygg og slem mot ham....

 

Anonymous poster hash: b24a9...1c2

[Honningmelon]

Ja, jeg har vært så sint at jeg har hatt lyst til å gi en skikkelig ørefik. Men, har den sperren at jeg selvfølgelig ikke gjør det.

 

Jeg tror ikke du vil slå barnet ditt ettersom du er såpass obs på det. Men, ikke bli skremt om du en dag blir så sint at du får lyst. For det er nok mange som har vært så sinte at lysten til å slå har sneiet innom. De aller fleste gjør det ikke.

[Anonym bruker]

Jeg har iblandt blitt så sint og frustrert at tanken på det har falt meg inn. Men jeg har aldri gjort det. Vet at moren til mannen min iblandt ga han en ørefik, men jeg er selv veldig imot slikt selv om det kan virke som en lett løsning når det står på som verst. Har en gang gtt ris, fem forsiktige klaps på rumpa, hadde nattsvart samvittighet etterpå.

 

Jeg tror at så lengde du vet det er galt, så kommer du ikke til å gjøre det uansett hvor langt en unge kan dra deg midt i trassen. Bortsett fra en og annen menneskelig glipp kanskje.

Anonymous poster hash: e346f...f6f

[Anonym bruker]

Jeg ble selv slått som barn, også psykisk og seksuelt misbruk.

 

Største barnet mitt var veldig krevende, hyperaktiv og ekstremt trassig, har diagnosen ADHD. Og jeg har hatt lyst til å slå en eneste gang. Nå er barnet 13 år. Men jeg gjorde det ikke, men var så sint at det virkelig kokte i meg, og jeg ønsket å filleriste barnet. Men gikk da ut av situasjonen.

 

Jeg er og veldig nøye, på å ikke si stygge ting til barna, men gi de masse ros og positive tilbakemeldinger.

Så mine barn får takk og pris en helt annen oppvekst enn meg.

Anonymous poster hash: d238a...480

[LillaGorilla♥♥]

Hva man i mørke øyeblikk kan tenke, og hva man faktisk gjør, trenger heldigvis ikke være det samme. For de fleste normale foreldre ER det IKKE det samme.

Mennesker med normal mengde empati og kjærlighet for barna sine har en sperre mot å slå dem, en sperre som er sterkere enn evt negative følelser som måtte dukke opp. Heldigvis.