Barn som ikke telles med...

[Anonym bruker]

Kjære dere,

 

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette her, men kanskje fordi jeg har et håp om at noen skal forstå.

 

Jeg er så sint så sint fordi mitt døde barn ikke telles med av andre.

Det toppet seg igår da vi møtte noen venner. Jeg er gravid med nr tre. Dessverre mistet vi nummer to like etter fødsel, og det er det verste som noensinne har hendt oss. Uansett, vi snakket med dem om graviditeten, og så spør de om vi har funnet navn til nr to. Da sank hjertet mitt og jeg ble perpleks, klarte ikke si noe. Men etterpå kjente jeg at det blir helt feil for meg å kalle dette barnet nr to. Barnet vårt som døde har eksistert, hun har pustet og beveget seg. Hun er født, døpt og har et navn. Disse vennene våre vet i tillegg om alt som har skjedd og jeg har pratet en del om barnet vårt med dem. Dessverre er det ikke første gang de overser dette barnet, men denne gangen topper det seg.

Håper at noen som leser dette kanskje vil tenke seg om om de noensinne vil møte på en mor som har mistet barnet sitt, ikke vær redd for å snakke om det døde barnet.

 

Takk for meg.

 

Anonymous poster hash: 8cbe2...25f

[Anonym bruker]

På den andre siden: Det er ikke alle som ønsker å snakke om barnet som døde. Det er heller ikke alle som tar det ille opp at folk glemmer seg av.

 

Hilsen en annen mamma som har mistet sin baby

Anonymous poster hash: 09f5b...02a

[Anonym bruker]

Har en kollega som mistet et barn i forbindelse med fødsel, de har fått to barn etterpå. Når noen spør henne om hvor mange barn hun har så svarer hun to, for det er jo to barn hun har i live. Hun har født tre barn, og det barnet hun mistet har både et navn og et gravsted, de har bilde av henne i stua og hun er helt åpen om at hun har mistet et barn, men det barnet blitt ikke "regnet med" av hverken henne eller andre når man prater om familien sin egentlig.

 

Men skjønner jo at man har forskjellige tanker og følelser rundt dette, og at siden det kanskje ikke er så lenge siden dere opplevde å miste så føles det ekstra sårt at andre glemmer dette barnet når dere snakker sammen. Jeg er 100% sikker på at det ikke er vondt ment altså, selv om jeg kan forstå at du blir såret...

Anonymous poster hash: ba85f...476

[Nettisen:)]

Huff, det må være helt grusomt.. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg hadde oppført meg "riktig" selv, men jeg kan si at jeg uansett hadde hatt gode hensikter. Det har sikkert vennene dine og. De mener nok å ikke rippe opp i sår eller noe, spesielt nå som du er gravid. Det er jo klart at du uansett ikke har glemt hva som har skjedd, men vil tro at de sier det de sier i beste mening.

 

Hilsen en som ikke er flink med sånt selv og ikke alltid vet hvordan jeg skal forholde meg. Jeg hadde satt pris på å få vite hvordan jeg skulle være, for noen ting er ekstra vanskelig å spørre om.

[Anonym bruker]

Huff, det må være helt grusomt.. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg hadde oppført meg "riktig" selv, men jeg kan si at jeg uansett hadde hatt gode hensikter. Det har sikkert vennene dine og. De mener nok å ikke rippe opp i sår eller noe, spesielt nå som du er gravid. Det er jo klart at du uansett ikke har glemt hva som har skjedd, men vil tro at de sier det de sier i beste mening.

 

Hilsen en som ikke er flink med sånt selv og ikke alltid vet hvordan jeg skal forholde meg. Jeg hadde satt pris på å få vite hvordan jeg skulle være, for noen ting er ekstra vanskelig å spørre om.

 

Det du skriver er viktig å huske på. Det er ikke så lett og jeg vet at mine venner og familie har vanskeligheter med hvordan de skal forholde seg. Kanskje nettopp derfor at takhøyden er stor hos meg. Jeg vet de mener det godt og jeg har ikke noe ønske om å rippe opp i det. Har man andre ønsker må man gi uttrykk for det.

 

#2

 

Anonymous poster hash: 09f5b...02a

[Anonym bruker]

Først og fremst, så grusomt å miste et lite barn. Klem...

 

De tenkte seg nok ikke om, det er jo en talemåte `nr 2` liksom...  

Anonymous poster hash: d2525...b19

[*Miss Marple*]

Jeg skjønner følelsen din veldig godt.

 

Vi har også mistet et nyfødt barn og når noen spør hvor mange barn jeg har utelater jeg som regel å regne med engelen - rett og slett fordi det ikke føles naturlig å fortelle om vårt tap til alle mennesker. Jeg svarer antall barn jeg har, ikke antallet jeg er mamma til.

 

Men om det blir snakk om svangerskap, fødsler og navn så tar jeg selvsagt med mitt fjerde barn også.

 

Det er vanskelig å forholde seg til mennesker i sorg, ikke minst fordi vi reagerer så ulikt. Men min filosofi er at de fleste mennesker mener alt godt og om man blir såret er det best å gi beskjed. Det er helt sikkert ikke for å utelate det døde barnet, men en form for å skåne dere. De kan jo ikke vite at englene våre er med oss hvert våkne minutt.

 

Kondolerer for det umenneskelige tapet og gratulerer med ny gullklump ❤️

[Anonym bruker]

Forstår deg HI

 

Jeg mistet min 3 åring og jeg tar han med i tellingen når noen spør kor mangen jeg har. Men sorg er jo eit problem for kvar og ein. Vi er jo ikkje like.

 

Den som har mista veit kor vondt og grusom det er. For at ein annen skal forstå må den personen opplevd det samme. Den som ikkje har mista klarer ikkje og sette seg inn i din verden uansett kva du forteller. Dei forstår men kjenner ikkje den sorgen du har og korleis det tapet er. Jeg sier det må opplevest for å forstå men ønsker ingen SKAL oppleve det. Det er så VONDT. Det er 12 år siden og det er like vondt enda.

 

Anonymous poster hash: dbdd1...b00

[Anonym bruker]

Forstår deg HI

 

Jeg mistet min 3 åring og jeg tar han med i tellingen når noen spør kor mangen jeg har. Men sorg er jo eit problem for kvar og ein. Vi er jo ikkje like.

 

Den som har mista veit kor vondt og grusom det er. For at ein annen skal forstå må den personen opplevd det samme. Den som ikkje har mista klarer ikkje og sette seg inn i din verden uansett kva du forteller. Dei forstår men kjenner ikkje den sorgen du har og korleis det tapet er. Jeg sier det må opplevest for å forstå men ønsker ingen SKAL oppleve det. Det er så VONDT. Det er 12 år siden og det er like vondt enda.

 

Anonymous poster hash: dbdd1...b00

Huff så forferdelig! Hva skjedde?

 

Anonymous poster hash: d8c6e...60f

[Anonym bruker]

HI her,

 

Skjønner at det ikke er alle som ønsker at det barnet man mistet skal snakkes om, men poenget mitt her var vel mer at disse vennene våre og flere andre liksom tok den avgjørelsen for oss om at det døde barnet ikke skal telles med og kalte det neste barnet for nr to. De kunne ha vært litt smidigere, og heller latt være å kalle det neste barnet for et nummer i rekken om de var så usikker på hva de skulle si.

Jeg har selv flere venner som har mistet barn, og jeg har alltid voktet meg for å nummere barna nettopp pga dette, og det var før jeg selv mistet. Det er altså mulig å tenke seg om to ganger før man sier noe, men jeg er vel bare for kravstor.

 

Anonymous poster hash: 8cbe2...25f

[Elskerhøsten2014]

Synes ikke de er gode venner da,beklager for jeg sier det rett ut, skjønner det  er vondt for dere. onkel min har også en engel, den døde 3 dager før fødsel og fikk et navn og grav

[Anonym bruker]

Det er da jeg rister på hodet av fedre som sier de har tre barn, men glemmer å ta med to. De er fremdeles hans.

 

Forstår ikke hvordan folk kan glemme sine barn.

 

Sender deg en trøsteklem, HI. Ufattelig vondt å lese.

 

Anonymous poster hash: 9600b...620

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke helt hvordan samtalen her utartet seg jeg.. "Hva skal baby nr 2 eller 3 hete??" 

 

Er det ikke vanlig å si "Åååh har dere tenkt noe på navn? hva skal babyen hete?" osv.. ikke nr.. 

 

Så jeg tror ikke helt på akkurat dette senarioet. Men, at det er noe annet som har skjedd, som får deg til å føle at folk overser den babyen dere mistet. 

 

Det er absolutt ingen som prøver å såre deg! INGEN! men, folk reagerer så forskjellig. Noen er flinke til å prate om det som er sårt og trist, andre er ikke det.. 

 

Og kanskje de synes det er fryktelig ubehagelig, eller kanskje de ikke aner hvordan de skal forholde seg til det hele osv.. 

 

Men, jeg tror du kan være sikker på at det er INGEN som ønsker å såre deg, eller ønsker at du føler at den babyen og barnet ikke telles. 

 

Så prøv å vær litt raus med dine venner også. Det er nok sikkert ikke lett for de eller.. Også kan du jo evnt si hvordan du føler det når de "ignorer" det barnet dere mistet. 

 

 

Anonymous poster hash: cbb10...a20

[Anonym bruker]

Synes du overreagerer noe vanvittig, det er omtrent umulig å si det riktige i alle situasjoner.. Godta at folk kan gjøre feil, og skaff en psykolog heller enn å bli dritsur på venner som garantert ikke mener NOE vondt..

 

Anonymous poster hash: 3bb4a...663

[Anonym bruker]

Skjønner tapet ditt og at det er med deg hele tiden. Men du må huske at vennene dine har ikke lidd samme tap, de ser det levende barnet og gravidmagen din og da er det lett å komme med en uheldig kommentar.

 

Anonymous poster hash: 69b80...51c

[Anonym bruker]

Jeg tenker at du har tre alternativer.

Enten kan du bli bitter og lei deg og synes synd på deg selv. Den minst konstruktive løsningen.

Eller du kan korrigere dem på en fin måte.

Evt kan du vise overbærenhet og tenke med deg selv at de ikke mener noe vondt med det (noe de garantert ikke gjør!). Det kan være vanskelig for mennesker rundt å forholde seg til sorg, spesielt i denne kontrasten med gode nyheter og glede over det nye barnet.

Lykke til, både med vennene og familieforøkningen!

 

Anonymous poster hash: a6af2...1bc

[Anonym bruker]

Hvor mange uker på vei mistet du?

 

Anonymous poster hash: e6faa...79e

[Anonym bruker]

Hvor mange uker på vei mistet du?

 

Anonymous poster hash: e6faa...79e

For et spørsmål!

 

Anonymous poster hash: 65797...5f7

[Anonym bruker]

Du overreagerer noe voldsomt her altså.

 

Skjønner at du har lidd et veldig tap, men det er ingen som vil såre deg. Det er ikke godt for andre å vite hva de skal si og ikke. Og kommentaren "ja, hva skal da andremann hete" er virkelig ingen indikasjon at det andre barnet er borte.

 

Tror du bør skaffe deg litt hjelp på å jobbe deg igjennom. Du vil aldri komme over det, men du bør lære deg å leve med det uten å ha pigger ute eller bli såret ved den minste feilformulering.

 

 

Anonymous poster hash: 044af...530

[Anonym bruker]

Jeg mistet mitt kjære barn som ble sjuk på sinn 3 års dag og døde 1 mnd etter.

 

Og jeg berer eit stort hjerte i gull at jeg har 5 barn. Alle ser det og tar barnet med i tellingen om noen skulle spørre.

 

Sorgen er forskjelig og noen er redde for og telle det med pga dei er redde korleis du reagerer.

 

 

 

Anonymous poster hash: aac51...0d1

[Anonym bruker]

 

Hvor mange uker på vei mistet du?Anonymous poster hash: e6faa...79e

For et spørsmål! Anonymous poster hash: 65797...5f7

Detta er ikkje FOR EIT SPØRSMÅL. det kan vere godt for den som har mista og fortelle.

 

Anonymous poster hash: aac51...0d1

[Anonym bruker]

Jeg forstår kjempe godt at dette er vanskelig, men jeg tror du må ta utgangspunkt i at folk ikke mener det vondt og rett og slett kanskje ikke tenker seg om. Jeg mistet noen nær meg og så at folk hadde vanskelig for å vite hva de skulle si til meg. Min holdning var da at det er samme hva de sier og om de formulerer seg klønete. Det viktigste var at de sa noe og ikke bare trakk seg bort.

 

Anonymous poster hash: a0976...f84

[Anonym bruker]

Dette er veldig vanskelig,og opptil hver enkelte å håndtere.

Jeg vet at mi mor var gravid fire ganger, men har dessverre bare to barn.

Det første døde i mors mage 6 måneder gammelt.

Nummer to var en dødsfødsel.

Så kom min bror, så kom jeg.

Jeg er barn nummer to, ikke barn nummer 4.

Vi går til gravlunden og hedrer mormor, farmor, farfar. men vi går også til den delen av kirkegård er for babyer. Jeg vet ikke om min dødfødte storebror har en grav der, men det betyr mye for mi mor at vi går dit.

Anonymous poster hash: c6ab8...98c

[Anonym bruker]

Du må lære å håndtere din sorg. Å gå i kjelleren for hver formulering som ikke er helt etter DIN tenkemåte, og som dine venner trolig ikke legger noe fra eller til i, er ikke bra for deg, dine venner, eller deres vennskap.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2a8a9...ec0

[Anonym bruker]

Jeg har født fire barn men svarer alltid at jeg har tre. Jeg har nummer fire med meg i hjertet og det er det viktigste for meg. Kunne heller ikke hatt barnet søm døde i fødselsannonsen til søsknene men for noen faller det seg helt naturlig. Vi er forskjellige. Men sant skal også sies, når noen tar med nummer fire i en samtale så varmer det veldig.

 

Anonymous poster hash: 3ec17...d04