Starte privat psykologpraksis

[Anonym bruker]

Noen psykologer her?

 

Jeg er utdannet psykolog, jobbet i overkant av to år. Ikke påstartet spesialisering. Har alltid sagt at jeg vil vente i mange år før jeg ev starter privat. Men nå har jeg jobbet i korte vikariat (6mnd av gangen) siden jeg var ferdig, og det er veldig vanskelig å få jobb. Mest sannsynlig står jeg uten fra august. Så da melder jo spørsmålet seg ang egen bedrift seg, alternativet er jo å gå arbeidsledig eller gjøre noe helt annet som lønnsmessig blir ugunstig.

 

Noen med erfaring med dette? Hvor mange år "bør" man jobbe først, og hvordan går man fram (har lest litt på DNP sine sider, men deg er lite spesifikt). Jeg kjenner at dette er mer det jeg ønsker å gjøre, ikke pga at det er privat, men pga klientgruppen og arbeidsformen. Men jeg holder igjen, har en tanke om at jeg bør ta spesialisering først, og ha minst fem års erfaring. Noen tanker?

 

Anonymous poster hash: 8d64a...b77

[Anonym bruker]

Helt meningsløst av meg å dele mine tanker, så unnskyld for at jeg gjør det (ikke "unnskyld" som i herskerteknikk av meg, men unnskyld, som i jeg gjør det likevel og det er dumt av meg, unnskyld).

Men jeg sliter med unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse. Jeg gikk til en psykolog som driver privat. Det viste seg at han på ingen måte forsto hva det er jeg sliter med. Han pratet veldig mye om seg, sitt liv, kona, etc. Fjerde timen jeg var hos han var etter en påske. Da fortalte han om alt han hadde fått gjort i påsken, hvor mye han hadde kost seg sammen med kona og venner, vært på fjellet, osv. Så spurte han meg hva jeg hadde gjort i påsken? "Nei, formen min har vært veldig dårlig siden sist, så jeg er blitt sittende inne siden forrige gang. Jeg har ikke en gang kommet meg på butikken.", fortalte jeg han. "Hva?! Og jeg som så for meg at du hadde vært oppe på fjellet og gått langturer på ski", fikk jeg til svar.

 

Etter at jeg ikke klarte å møte opp en time pga angst så tok han ikke mer kontakt med meg for noen ny time. Senere forklarte han at jeg var for syk for han, han var egentlig vant til å ta slike som skal holde taler, hjelpe de til å forberede seg mentalt. Og lignende enklere tilfeller.

 

Poenget mitt er vel bare at... Hvis du starter privat og ikke forstår hva det vil si å være psykisk syk, å virkelig ha smerter psykisk, ikke ta i mot pasienter i så fall som virkelig trenger hjelp! Det er bare et råd.

 

Men for all del, jeg tviler ikke på at du har et godt ønske og et godt hjerte og virkelig vil hjelpe mennesker.

Anonymous poster hash: 3a23d...11a

[Anonym bruker]

 

Helt meningsløst av meg å dele mine tanker, så unnskyld for at jeg gjør det (ikke "unnskyld" som i herskerteknikk av meg, men unnskyld, som i jeg gjør det likevel og det er dumt av meg, unnskyld).

Men jeg sliter med unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse. Jeg gikk til en psykolog som driver privat. Det viste seg at han på ingen måte forsto hva det er jeg sliter med. Han pratet veldig mye om seg, sitt liv, kona, etc. Fjerde timen jeg var hos han var etter en påske. Da fortalte han om alt han hadde fått gjort i påsken, hvor mye han hadde kost seg sammen med kona og venner, vært på fjellet, osv. Så spurte han meg hva jeg hadde gjort i påsken? "Nei, formen min har vært veldig dårlig siden sist, så jeg er blitt sittende inne siden forrige gang. Jeg har ikke en gang kommet meg på butikken.", fortalte jeg han. "Hva?! Og jeg som så for meg at du hadde vært oppe på fjellet og gått langturer på ski", fikk jeg til svar.

 

Etter at jeg ikke klarte å møte opp en time pga angst så tok han ikke mer kontakt med meg for noen ny time. Senere forklarte han at jeg var for syk for han, han var egentlig vant til å ta slike som skal holde taler, hjelpe de til å forberede seg mentalt. Og lignende enklere tilfeller.

 

Poenget mitt er vel bare at... Hvis du starter privat og ikke forstår hva det vil si å være psykisk syk, å virkelig ha smerter psykisk, ikke ta i mot pasienter i så fall som virkelig trenger hjelp! Det er bare et råd.

 

Men for all del, jeg tviler ikke på at du har et godt ønske og et godt hjerte og virkelig vil hjelpe mennesker.

 

Anonymous poster hash: 3a23d...11a

 

 

Poenget ditt er at du har støtt på en dårlig psykolog.

 

Resten har lite med HI å gjøre.

 

Anonymous poster hash: 812eb...6fe

[Anonym bruker]

Jeg går til psykolog. Min mening er at det ikke har noe å si hvor lenge du har jobbet og hvor mye erfaring du har. Kan gjerne komme rett fra skolen for min del. Det viktigste er at du forstår og hjelper til å finne løsninger og tilpasser til den enkelte pasient. Fartstid blir derfor irrelevant for meg.

 

Anonymous poster hash: a0ae3...f82

[Anonym bruker]

Jeg er tidlig i psykologiutdanning min. Men jeg har i tillegg vært i gjennom en del som kan relateres til de vanligste psykiske lidelser som angst og depresjon. 

 

Om du føler at du er klar, er du kanskje det. Går det an å ha spesifikke behandlingstilbud? Som for eksempel at din praksis behandler de med angst, depresjon og selvmordstanker? (bare eksempler)

 

Så kan du jo ekspandere ettersom du får mer ekspertise.

Anonymous poster hash: d8da6...417

[Anonym bruker]

Fartstid har mye å si !

Selv går jeg til psykiater for jeg har møtt så mange udugelige psykologer. Beklager sterke ord.

 

Har hatt en syk samboer i over 20 år som har vært i psykiatrien hele tiden. Har ikke tall på hvor mange unge, uvitende og totalt hjelpeløse psykologer vi har møtt. Har byttet men til liten hjelp.

De har ikke klart å se forbi det ytre og virkelig se og jobbe med pasienten.

Masse enkle og idiotiske løsninger.

 

Så skaff deg skikkelig utdannelse og mye praksis er mitt råd.

 

Da han endelig fikk komme til en privat praktiserende psykiater begynte vi å ane håp.

Kunnskap og fartstid har mye å si.

 

Anonymous poster hash: 19f3f...e53

[Iiiiik]

Hvis du velger privatpraksis nå, vil du jo ikke få sjansen til å bli spesialist. Spesialiseringen krever (som du sikkert vet) variert praksis. Det er klart du kan gå tilbake til det offentlige og bli spesialist senere, men det er det vel få som gjør.

 

Noe annet du bør sjekke ut, er hvor mange privatpraktiserende det finnes i det geografiske området du ønsker å starte praksis i. Det er jo ofte sånn at der markedet er trangt i det offentlige, så finnes det også flere privatpraktiserende. Jeg vet at i Oslo f.eks er det vanskelig å få klienter hvis man ikke tilslutter seg et kontorfellesskap som kan hjelpe til med å hente inn klienter i etableringsfasen. I det trange markedet må du altså ha kliniske ferdigheter som gjør at klientene velger deg fremfor andre psykologer. For min egen del tenker jeg at en med to års praksis kanskje ikke har nok erfaring til å være til nytte for de varierte problemstillingene man møter i privatpraksis. 

 

Videre koster det en del å etablere seg. Du må betale for et kontor, du må sikkert ha noen til å føre regnskap for deg, du må etablere journalsystemer og arkiv. Veileder må du også betale for, eller tenker du at du kan klare deg uten? Har du anledning til å investere litt for å komme i gang? 

 

Mange privatpraktiserende rapporterer at de føler seg ensomme og at problemstillingene er store og litt overveldende. Dette kan selvfølgelig reduseres hvis du inngår i et kontorfellesskap, da vil også de administrative kostnadene kunne fordeles på flere. 

 

Jeg ville nok ventet litt hvis jeg var deg. Det er jo dessuten en stund til august, så det er vel en sjanse for at du kan få forlenget vikariatet der du er hvis du gjør en brukbar jobb? 

[No (wo)man is an island]

På 30.3.2014 den 9.24, Anonym bruker skrev:

 

Poenget ditt er at du har støtt på en dårlig psykolog.

 

Resten har lite med HI å gjøre.

 

Anonymous poster hash: 812eb...6fe

Er sterkt uenig: synes dette var relevant for HI og omtenksomt ovenfor andre som skal gå i terapi. Forstår det som en understreking av behovet for at terapeuter har empati og selvinnsikt for å gi virksom behandling, og et ønske om at vi nyutdannede psykologer skal tenke gjennom dette før vi starter egen praksis.

Det du forteller er sjokkerende dårlig behandling. Tilfriskning fra den diagnosen fordrer at terapeuten oppmuntrer pasienten til å ta sin plass og fremme si mening, og ha rett til å bli hørt i stedet for å heller «bite i seg smerten når noen står på foten din heller enn å be vedkommende om å flytte seg». Det du beskriver gjør det motsatte og vil kunne opprettholde, forverre eller skremme pasienten fra fremtidig terapi med gode terapeuter. Det gir grunn til å klage, så kan terapeuten jobbe med sine manglende ferdigheter, og forhåpentligvis bli bedre for fremtidige pasienter. Støtter deg i at dette er noe som ingen pasienter skal behøve å oppleve. Det var veldig trist lesning, håper du har fått bedre hjelp og at du har det bedre<3

[No (wo)man is an island]

På 30.3.2014 den 9.09, Anonym bruker skrev:

Helt meningsløst av meg å dele mine tanker, så unnskyld for at jeg gjør det (ikke "unnskyld" som i herskerteknikk av meg, men unnskyld, som i jeg gjør det likevel og det er dumt av meg, unnskyld).

Men jeg sliter med unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse. Jeg gikk til en psykolog som driver privat. Det viste seg at han på ingen måte forsto hva det er jeg sliter med. Han pratet veldig mye om seg, sitt liv, kona, etc. Fjerde timen jeg var hos han var etter en påske. Da fortalte han om alt han hadde fått gjort i påsken, hvor mye han hadde kost seg sammen med kona og venner, vært på fjellet, osv. Så spurte han meg hva jeg hadde gjort i påsken? "Nei, formen min har vært veldig dårlig siden sist, så jeg er blitt sittende inne siden forrige gang. Jeg har ikke en gang kommet meg på butikken.", fortalte jeg han. "Hva?! Og jeg som så for meg at du hadde vært oppe på fjellet og gått langturer på ski", fikk jeg til svar.

 

Etter at jeg ikke klarte å møte opp en time pga angst så tok han ikke mer kontakt med meg for noen ny time. Senere forklarte han at jeg var for syk for han, han var egentlig vant til å ta slike som skal holde taler, hjelpe de til å forberede seg mentalt. Og lignende enklere tilfeller.

 

Poenget mitt er vel bare at... Hvis du starter privat og ikke forstår hva det vil si å være psykisk syk, å virkelig ha smerter psykisk, ikke ta i mot pasienter i så fall som virkelig trenger hjelp! Det er bare et råd.

 

Men for all del, jeg tviler ikke på at du har et godt ønske og et godt hjerte og virkelig vil hjelpe mennesker.

 

Anonymous poster hash: 3a23d...11a

 

 

På 30.3.2014 den 9.24, Anonym bruker skrev:

 

Poenget ditt er at du har støtt på en dårlig psykolog.

 

Resten har lite med HI å gjøre.

 

Anonymous poster hash: 812eb...6fe

Synes dette var relevant for HI og omtenksomt ovenfor andre som skal gå i terapi. Forstår det som en understreking av behovet for at terapeuter har empati og selvinnsikt for å gi virksom behandling, og et ønske om at vi nyutdannede psykologer skal tenke gjennom dette før vi starter egen praksis.

Det du forteller er sjokkerende dårlig behandling. Tilfriskning fra den diagnosen fordrer at terapeuten oppmuntrer pasienten til å ta sin plass og fremme si mening, og ha rett til å bli hørt i stedet for å heller «bite i seg smerten når noen står på foten din heller enn å be vedkommende om å flytte seg». Det du beskriver gjør det motsatte og vil kunne opprettholde, forverre eller skremme pasienten fra fremtidig terapi med gode terapeuter. Det gir grunn til å klage, så kan terapeuten jobbe med sine manglende ferdigheter, og forhåpentligvis bli bedre for fremtidige pasienter. Støtter deg i at dette er noe som ingen pasienter skal behøve å oppleve. Det var veldig trist lesning, håper du har fått bedre hjelp og at du har det bedre<3

[Anonym bruker]

På 30.3.2014 den 9.24, Anonym bruker skrev:

 

Poenget ditt er at du har støtt på en dårlig psykolog.

 

Resten har lite med HI å gjøre.

 

Anonymous poster hash: 812eb...6fe

Hennes perspektiv er ikke uten relevans, selv om vi ikke vet om det treffer HI noe særlig. Det kan hende at HI er god. Jeg må likevel si at det å starte egen privatpraksis som nyutdannet, fordi man ikke er attraktiv nok på arbeidsmarkedet til å få en ordentlig jobb hvor man faktisk kan lære god praksis i samspill med dyktige fagpersoner, ikke høres ut som noen god ide. Det er en grunn til at færreste gjør dette. De fleste ønsker en god faglig utvikling i samspill med andre i flere år før de blir sittende alene og styre en privatpraksis. Og det er en realitet at privatpraksis kan virke tiltrekkende på psykologer som ikke egentlig er egnet eller har veldig godt samspill med andre.

Anonymkode: 95a19...353