Deprimert

[Anonym bruker]

Tok en sånn test der man kan finne ut om man er deprimert, eller rettere sagt HVOR deprimert man er. Jeg fikk over 20, noe som vil si at man bør behandles med samtaleterapi OG medikamenter.

 

Kan en depresjon gå over av seg selv...?

Jeg har alltid hatt en holdning til psykisk syke om at "det er jo bare å ta seg sammen", og jeg sier dette til meg selv ofte. Det hjelper litt.

 

Jeg har ikke lyst å snakke med lege om dette, men skulle gjerne prøvd "lykkepiller" for å se om det hjelper. Noen som har erfaring med det?

 

Jeg vurderer å gå fra mannen min, og er redd en diagnose på depresjon skal føre til at jeg ikke får hovedomsorgen for barna våre.

Derfor lar jeg det skure å gå....

 

Noen råd til meg...? Føler meg så alene når jeg ikke kan snakke med noen om dette...

 

Anonymous poster hash: 32784...3ca

[Anonym bruker]

Synes du absolutt skal vurdere å oppsøke en psykolog, du sier jo at du er alene når du ikke kan snakke med noen om dette. Kanskje en privat? Dersom du har midler til det. De har jeg best erfaring med. 

Å gå til psykolog er intet nederlag, noen ganger kan det hjelpe mye å få snakket med noen utenforstående

Lykke til!

Anonymous poster hash: a5f27...6fd

[Desember&Juni]

Dette kan jeg mye om.

 

Om du er deprimert, er det ikke mulig og "ta seg sammen". Det skjer noe kjemisk i hjernen når man blir deprimert som trenger og behandles. Da jeg var deprimert gikk jeg til psykolog en stund. Dette hadde ingen virkning for meg. Jeg hadde alvorlige selvmordstanker, Jeg følte at alt håp var ute.

Jeg fikk til slutt medisiner, såkalte lykkepiller av legen min. Cipralex. Etter to uker var alt vekk. Alle de vonde tankene var vekk. Gikk på disse i et halvt år før jeg trappet ned og sluttet.

Ikke la dette gå sin gang. Jeg var deprimert i et år før jeg tok tak i dette og fikk hjelp. Det er så vondt.

Om du vil, kan du sende meg en PM.

 

Lykke til. Dette må du ikke stå alene med. Skaff hjelp.

[Anonym bruker]

Enig med det # 2 sier. Og hvis du ikke har råd til privat psykolog, så snakk med legen din og bestill også time for deg selv på familievernkontoret. Om det går mot brudd så må dere jo dit sammen uansett.

 

Husk at lykkepillen ikke tar årsaken til depresjonen din, du må også få gjort noe med årsaken. Og er et vanskelig forhold med mannen en del av årsaken så er det forholdet du trenger å ta mest tak i.

 

Lykke til - klem

Anonymous poster hash: 45549...cdc

[Anonym bruker]

Barna dine trenger en frisk mor. Så ville nok ha prøvd behandling hos psykolog/tabletter for å bli bedre før du går fra mannen, om du ønsker det. Har selv vært deprimert og ventet alt for lenge med å få hjelp. Det går nok ikke bare over av seg selv. Da jeg var deprimert ville jeg gå fra mannen, men fikk beskjed av psykologen om å vente til jeg selv var litt bedre. Etter å ha blitt kvitt depresjonen føler jeg det på en helt annen måte, og er fremdeles sammen med manne og har det bra sammen 

Anonymous poster hash: f5f66...248

[Anonym bruker]

Takk for svar alle. Gråter nå når jeg leser dette. Litt fordi historiene deres har en lykkelig slutt, litt fordi jeg frykter å ta tak i dette, men på en måte skjønner at jeg må.

 

Jeg tror min deperesjon startet med en svangerskaps/fødselsdepresjon som aldri ga seg. Det er nå 1,5 år siden jeg fødte lillesøster. Kan det være at det vil gå over likevel, om det er bare en fødselsdepresjon som henger igjen...?

 

Anonymous poster hash: 32784...3ca

[Desember&Juni]

Det var fødselsdepresjon jeg hadde. Gikk som sagt med det i ett år før jeg skaffet hjelp.

Anbefaler deg og gjøre det samme, og snakke med legen din. En depresjon er en depresjon, den går ikke over av seg selv .

[Anonym bruker]

Det var fødselsdepresjon jeg hadde. Gikk som sagt med det i ett år før jeg skaffet hjelp.

Anbefaler deg og gjøre det samme, og snakke med legen din. En depresjon er en depresjon, den går ikke over av seg selv .

Huff det er vanskelig å innse at man ikke er lykkelig nå som man skal være som lykkeligst! Men jeg er forferdelig glad i barna våre! Ville ikke byttet liv for alt i verden. Eneste jeg noen gang har sagt ang suicidale tanker til mannen min er at skjer det barna våre noe må han tvangsinnlegge meg, for da vil ikke jeg leve mere.

Jeg tenker likevel på selvmord hver dag, men jeg er ikke til fare for meg selv for kommer aldri til å gjennomføre pga barna. Men uten barna; lett.

 

Anonymous poster hash: 32784...3ca

[Desember&Juni]

 

Det var fødselsdepresjon jeg hadde. Gikk som sagt med det i ett år før jeg skaffet hjelp.

Anbefaler deg og gjøre det samme, og snakke med legen din. En depresjon er en depresjon, den går ikke over av seg selv .

Huff det er vanskelig å innse at man ikke er lykkelig nå som man skal være som lykkeligst! Men jeg er forferdelig glad i barna våre! Ville ikke byttet liv for alt i verden. Eneste jeg noen gang har sagt ang suicidale tanker til mannen min er at skjer det barna våre noe må han tvangsinnlegge meg, for da vil ikke jeg leve mere.

Jeg tenker likevel på selvmord hver dag, men jeg er ikke til fare for meg selv for kommer aldri til å gjennomføre pga barna. Men uten barna; lett. Anonymous poster hash: 32784...3ca

som sagt, sendt meg gjerne pm. Det er så vondt og ha det sånn. Jeg gråt hver gang jeg kjørte bil, fordi jeg satt og vurderte sterkt og kjøre inn i en lastebil eller en fjellvegg. Jeg var livredd for at hvis jeg kom til og gjøre det, at jeg ville overleve. Jeg følte ikke at jeg klarte og være mor i det hele tatt. Jeg følte at jeg var en dårlig mor, og tenkte at min mann og datter ville ha det mye bedre uten meg. Så det stoppet meg ikke at jeg hadde mann og barn. Dette er ikke noe du kan noe for, du trenger hjelp til og bli kvitt dette.

 

Og vet du, noe av det vanskeligste var? At mannen min ikke forstod på noen som helst måte. Omtrent bare ristet på hodet av meg, når jeg lå og hylgrein på kvelden. Det var vondt det.