Noen som har kunnskap om demens/Alzheimer?

[Anonym bruker]

Min snille og gode pappa forsvinner mer og mer for oss nå. Han har vært syk lenge, men det siste halve året har det gått fort nedover.

 

Han bor fremdeles hjemme, men holder på å slite ut moren vår så nå er han på avlastning to uker i mnd (romjulen hjemme og to uker på sykehjem).

 

Og han HATER det! Prøver å stikke av så snart han får en sjans og når vi skal gå etter besøk reiser han seg og vil hjem han også.

 

Det er hjerteskjærende selv om han har roet seg litt mer denne gangen.

 

Men det jeg sliter mest med er å forklare han hvorfor han ikke kan få være med hjem. Han innser ikke selv at han er syk og har ingen forståelse for at konen blir sliten av å passe på han 24/7. Så å forklare at han må være på hjemmet fordi han er syk gjør han bare forvirret, trist og sint.

 

Hva kan vi si for å nå inn til han og for å forsikre han om at vi ikke "stenger han inne" for å være slemme.

 

Anonymous poster hash: 06d8e...4b5

[Anonym bruker]

*to uker hjemme og to uker på sykehjem*

 

Romjulen har ingenting med saken å gjøre.

 

Anonymous poster hash: 06d8e...4b5

[LillaGorilla♥♥]

Så leit å høre om pappaen din. Og så trist for dere som familie at dere må oppleve dette.

 

Dessverre tror jeg ikke dere vil nå inn. Det er en del av sykdommen, de ser det ikke selv, de har ikke alltid helt kontakt med virkeligheten, og de vil at alt skal være som før.

 

Prøv å ikke ha for dårlig samvittighet for dette. Det er vanskelig, jeg vet det, men det finnes lite andre alternativ. Det tjener ingen om moren deres kjører seg selv i grøfta ved å pleie ham, og det er dessuten ikke sikkert det er det beste for ham en gang. Det er nå en gang sånn at Alzheimers er uhelbredelig, og bare blir verre, og at de som lider av det blir stadig dårligere til å ta vare på seg selv. Til slutt er de helt pleietrengende. 

 

De kan også være til fare for seg selv og andre, og glemme ting som kan ha alvorlige konsekvenser (elektrisitet, flammer osv). Når de blir så dårlige, er man nødt til å få hjelp til dem. Trist, men dessverre sånn det er.

 

Føler med deg, og sender deg noen gode klemmer <3

[Anonym bruker]

Jeg tenker som så at kanskje ikke livssituasjonen hans er helt optimal?
Den er jo veldig ustabil i forhold til at han bytter hjem hver andre uke? 
Det kan jo være veldig forvirrende...

Anonymous poster hash: 14e06...156

[Anonym bruker]

Jeg har Alzheimer i nær familie.

Perioden han er inne i nå er nesten den verste. Når han kommer enda lenger inn i sykdommen, så vil han ikke ha samme begrep om hvor han er lenger. Det beste hadde nok vært om han fikk være i ro på ett sted, de takler veldig dårlig skiftninger.

Her har det gått så langt at vi ikke kan ta hjem mor på besøk lenger. Hun blir så forvirret og stresset og det tar mange dager før hun finner roen på hjemmet igjen. Det er en grufull sykdom hvor man mister den man er glad i, uten at de dør. Jeg sender dere alt av gode tanker.

 

Anonymous poster hash: 5ee08...d2c

[Anonym bruker]

Klem til deg. Demens er en pårørendesykdom, som også går hardt utover de aller nærmeste. Det er viktig at mammaen din får den avlastningen, og det er bra at dere har kommet inn i et opplegg med fast rullering.

 

Dette med sykdomsinnsikt er vanskelig. Noen har ikke innsikt i egen sykdom, mens andre har det. Noen igjen har en tidvis forståelse for at de er syke. Med sykdommens progresjon forsvinner også gradvis innsikten hos dem som i tidlig fase av sykdommen har hatt det.

 

Jeg tenker at du kan snakke med din far som om at han forstår. Kanskje gjør han ikke det, men kanskje vil han i et klart øyeblikk forstå, og da kan det være godt å snakke om det. Fortell ham at du og de andre i familien er veldig glad i ham, og at dere vil ham det beste, men at det er godt for både ham og din mor at han er på sykehjemmet i perioder. Han vil få den oppfølging og hjelp som han trenger, og trygge rammer. Din mor vil få hvile. Så kan de ha fine stunder sammen de ukene han bor hjemme - så lenge det er muligheter for det. Det tenker i alle fall jeg at kunne være en løsning om det var min far - men så er mennesker så forskjellige og det som passer for den ene passer kanskje ikke for den andre.

 

Siden det er din far er han kanskje enda forholdsvis ung? Har du sjekker i din kommune om de har steder hvor dere pårørende kan henvende dere for veiledning? Pårørendeskole, har dere det? Noen steder tilbys også samtalegrupper for pårørende, for eksempel ektefeller. Det kunne ha vært nyttig for din mor kanskje, å møte andre i samme situasjon?

 

 

Anonymous poster hash: 5e19b...3f9

[Anonym bruker]

Ser du har fått mange gode råd. Arbeider med utredning av demente på sykehus og har dessverre hørt historier som denne mange ganger før. Dere slites mellom å ville gi det beste for dem begge. Når enn har demens handler det om å gi gode opplevelser når hjernen slutter å forstå hva som er fornuftig. Følelser er noe som ikke forsvinner selv om din pappa blir mer og mer dement.

 

Det høres ut som om din pappa ikke lenger takler disse forandringene. Hjernen hans er for svekket til å forstå alle de nye sanseinntrykkene. Tror derfor tiden er inne for at deres pappa bør få heldøgnsomsorg. Han vil nok være med dere hjem den første tiden da også men etterhvert så vil han roe seg. Det er vondt når det blir slik og et stort steg å ta. Men søk nå på heldøgnsplass da det ofte er vanskelig å få plass.

 

Masse lykke til fremover. Og nyt øyeblikkene og prøv å nå inn til din pappa med gode minner og opplevelser.

 

Anonymous poster hash: b2a0c...6f6

[Anonym bruker]

Tusen hjertelig takk for så mange gode ord og råd! Blir helg rørt over at dere tar dere tid til å svare så grundig.

 

Vi har søkt fulltidsplass da det er ventelister i kommunen og vi ser at han blir dårligere av å pendle på denne måten. Men når han kommer hjem etter to uker borte har han ingen erindring om hvor lenge han har vært borte.

 

Dere har helt rett i at vi prøver å få til det beste for begge foreldrene våre og samvittigheten slites hele tiden mellom fornuft og følelser.

 

Heldigvis kjenner han alle de nærmeste igjen og er glad når vi treffes. Det er en forferdelig vond sykdom, det verste er nok at vi føler han mister verdigheten sin, han har alltid vært en stolt og selvstendig mann som har tatt godt vare på familien sin. Nå er det vår tur til å gjengjelde omsorg og kjærligheten.

 

Takk igjen ❤️

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 06d8e...4b5

[Iiiiik]

Min pappa døde nettopp etter å ha levd fire år med Alzheimerdiagnose. Han hadde i tillegg en annen demensdiagnose, så han ble veldig fort veldig syk. Jeg presset ganske mye på mamma for å få henne til å sende søknad om langtidsplass, heldigvis ble han prioritert i vår kommune. Kjenner igjen den såre følelsen av å måtte bestemme noe for min sterke pappa, bestemme noe han selv ikke ønsket. 

 

Jeg har hele tiden vært veldig tydelig med ham, sa tidlig at pappa du vet jo at innimellom tror du det er dag når det er natt og noen ganger går du ut med for lite klær (dette var midt på vinteren). Det er for vanskelig for mamma å passe på deg, så vi trenger at du bor et annet sted for at vi skal kunne være sikre på at du har det bra og ikke utsetter deg for fare. Før det hadde jeg også tatt med meg bilnøklene hans hjem etter å ha sagt at jeg ikke turte at han kjørte bil lenger. Vet ikke hvordan din pappa har det, men min var nokså lenge klar over hvordan han hadde det. Jeg har tenkt at han i hele mitt liv har behandlet meg med respekt og snakket ærlig og åpent med meg og jeg synes han fortjente å få det samme tilbake. Vi søkte også datatilsynet om en alarm til ham som skulle pipe hvis han forlot sykehjemmet. Søknaden ble aldri ferdigbehandlet, han måtte flytte til en skjermet avdeling før den var realisert, men det er altså en mulighet.  

 

Mamma syntes det var helt grusomt å "gi ham opp", men da han først var flyttet innrømte hun hvor utslitt hun var. Han forlot huset på natta, hun visste ikke hvor han var, han ble kjørt hjem av politiet fordi han virret rundt i skjorteermene i 20 minus osv. 

 

Jeg har dratt fra ham mens han har grått og tryglet om å få være med hjem, har satt meg i bilen og hulket selv, men har allikevel tenkt at det var sånn det måtte være for ham. Vi har besøkt ham intensivt både mamma og jeg, brødrene mine mer sporadisk. Nå er han altså død, men han kjente oss igjen helt til den siste uka han levde og jeg tror vi gjorde de siste årene hans så gode som de kunne være med tanke på den grusomme diagnosen han fikk så altfor tidlig. 

[Anonym bruker]

 

Jeg tenker som så at kanskje ikke livssituasjonen hans er helt optimal?

Den er jo veldig ustabil i forhold til at han bytter hjem hver andre uke? 

Det kan jo være veldig forvirrende...

 

Anonymous poster hash: 14e06...156

 

Selvfølgelig er det ikke optimalt å dra på avlastning på sykehjem, men dette må nok til for at han ikke skal slite ut kona si fullstendig. Det er slitsomt å ha en med alzheimer hjemme, og jeg har sett mange pårørende fullstendig utbrente før de søker hjelp/avlastning til sine kjære. Dette sitter veldig langt inne hos mange, å søke om hjelp. 

Alternativet er en full plass på sykehjemmet, og det bærer sikkert dit hen, men de fleste prøver å ha sine kjære hjemme så lenge som mulig.

 

Klem til Hi, jeg forstår at dette ikke er lett for deg/dere. 

 

Anonymous poster hash: 97840...f0f

[Anonym bruker]

Farmora mi har hatt altzheimer i 11-12 år nå og bor ennå hjemme. Samboeren og onkelen min passer mye på henne (de bor i andre enden av landet for meg og mine foreldre). Hun er fra mandag til fredag på dagavlastning og hjemmetjenesten er daglig innom med medisiner, mat og gjør litt husarbeid. Hun har innsett for lenge siden at hun er syk, sier hver gang jeg snakker med henne på tlf at hun har blitt så dum og glemsk pga sykdommen. Hun er kanskje en av de heldige som ikke har blitt raskt veldig syk men hun har innsett at hun er syk. Hun virket dårligere i begynnelsen, for da kunne hun gå ut midt på natta fordi hun trudde at det var dag, og hamstret tørkepapir fra offentlige toaletter (skapa hjemme var fulle), kjøleskapet innehold kun pepsi max, og mer. Men nå er det ikke så ille i følge det jeg blir fortalt og etter hvordan hun er på tlf, hun husker nå at jeg har født hennes første oldebarn, kanskje medisinene hjelper. Ellers er hun frisk som en fisk.

 

Faren til ei jeg kjenner fikk altzheimer i midten av 50-årene og ble fort veldig syk og havnet etter kort stund på sykehjemmet. Han skjønte aldri hva som feilet han. Mener at han døde etter bare noen få år der, han er iallefall dø.

 

Er enig i rådet om å fortelle til din far hvordan ting er, ikke lyv eller pakk ting veldig inn. Gjenta det. Uansett hvor vondt det er for dere. Kanskje det synker inn, kanskje ikke. Trur og at han hadde hatt bedre av en permanent plass på sykehjemmet, mora di og.

 

Anonymous poster hash: d202b...b97