Til dere som kaster opp...

[Anonym bruker]

Er hos legen hver måned for blodprøver. Har vært på sykehus to ganger for å få kalium intravenøst. Verdiene var så lave at hjertet kunne ha stoppet når som helst, og dette var uten at jeg merket noe til det. 

 

Blodsukkeret som det er nå kan kun reguleres med kosten, men legen mener det er stor sannsynlighet for å utvikle diabetes etterhvert. Har vært på glukosebelastning to ganger.

 

Ang tennene så vil ikke tannlegen gjøre noe før jeg slutter å kaste opp (det kan jeg jo forstå). Han renser jo og borrer og sånn, men etter hvert må jeg trekke de fleste og få satt inn nye. Og det er dyrt. Skal prøve å få det dekket, men det er så mye regler og styr. Tennene er kanskje to tredjedeler av den lengden de var før jeg begynte å kaste opp, de har mistet all emaljen, de er delvis gjennomsiktige og jeg får isinger hver gang jeg spiser eller drikker noe som ikke er kroppstemperatur.

 

Vær så snill å slutt før det er for sent. 

 

Jeg er ikke redd for at ungene mine skal finne ut at jeg har bulimi, jeg er redd for at de skal finne meg død over doskåla

 

Anonymous poster hash: e58f4...be6

[Anonym bruker]

God bedring ❤️ Hilsen meg som startet den andre tråden som ble stengt.

 

Anonymous poster hash: 8b884...55e

[Anonym bruker]

God bedring ❤️ Hilsen meg som startet den andre tråden som ble stengt.

 

Anonymous poster hash: 8b884...55e

 

God bedring til deg også. Vet det er tøft! 

 

Anonymous poster hash: e58f4...be6

[Anonym bruker]

Det er jaggu tøft ja.. Slet som bare det før jeg ble gravid. Klarte så godt som å slutte å kaste opp under svangerskapet, men var vldig nøye på å ikke spise "for mye". (Klarer ikke følelsen av å være mett)

Nå delammer jeg, så jeg klarer fortsatt å holde meg i skinnet. Men melka blir mindre å mindre, livredd for å miste den helt, for da vet jeg at he****te begynner igjen..

 

Anonymous poster hash: dcee0...f4a

[Anonym bruker]

Det er jaggu tøft ja.. Slet som bare det før jeg ble gravid. Klarte så godt som å slutte å kaste opp under svangerskapet, men var vldig nøye på å ikke spise "for mye". (Klarer ikke følelsen av å være mett)

Nå delammer jeg, så jeg klarer fortsatt å holde meg i skinnet. Men melka blir mindre å mindre, livredd for å miste den helt, for da vet jeg at he****te begynner igjen..

 

Anonymous poster hash: dcee0...f4a

Altså, jeg passet på å spise nokk mens jeg var gravid, men ikke mer enn det..

 

Anonymous poster hash: dcee0...f4a

[Anonym bruker]

Jeg har heldigvis klart å slutte helt av meg selv. Har ikke kastet opp på ett år nå. Har hatt bulimi i snart 20 år

Det er ingen som vet det, så jeg har skjult det godt.. Jeg har ikke vært hos tannlegen på kjempelenge, har ikke turt. Blir så flau hvis tannlegen ser det

 

Anonymous poster hash: a64dc...aef

[Anonym bruker]

Det er jaggu tøft ja.. Slet som bare det før jeg ble gravid. Klarte så godt som å slutte å kaste opp under svangerskapet, men var vldig nøye på å ikke spise "for mye". (Klarer ikke følelsen av å være mett)

Nå delammer jeg, så jeg klarer fortsatt å holde meg i skinnet. Men melka blir mindre å mindre, livredd for å miste den helt, for da vet jeg at he****te begynner igjen..

 

Anonymous poster hash: dcee0...f4a

Husk på en sak: du er vakker. Du har en god sjel, et godt hjerte og en god vilje. Din indre skjønnhet lyser gjennom og gjør deg vakker på utsiden også. Så du er vakker på alle måter, kjære du. Husk på det og krysser fingrene for at du klarer å ta en dag av gangen! <3

 

Anonymous poster hash: ad440...fe3

[Anonym bruker]

Det er jaggu tøft ja.. Slet som bare det før jeg ble gravid. Klarte så godt som å slutte å kaste opp under svangerskapet, men var vldig nøye på å ikke spise "for mye". (Klarer ikke følelsen av å være mett)

Nå delammer jeg, så jeg klarer fortsatt å holde meg i skinnet. Men melka blir mindre å mindre, livredd for å miste den helt, for da vet jeg at he****te begynner igjen..

 

Anonymous poster hash: dcee0...f4a

 

Jeg klarte også å "skjerpe meg" da jeg var gravid. Det var plutselig ikke bare min kropp jeg ødela hvis jeg kastet opp. Dessverre begynte jeg igjen etter å ha fått en fødselsdepresjon. Jobber for harde livet for å klare å slutte. Jeg vet at det kanskje ikke går så lenge til

 

Anonymous poster hash: e58f4...be6

[Anonym bruker]

Jeg har heldigvis klart å slutte helt av meg selv. Har ikke kastet opp på ett år nå. Har hatt bulimi i snart 20 år

Det er ingen som vet det, så jeg har skjult det godt.. Jeg har ikke vært hos tannlegen på kjempelenge, har ikke turt. Blir så flau hvis tannlegen ser det

 

Anonymous poster hash: a64dc...aef

 

Tannlegen min sa til meg når han fant det ut at det var veldig mange som kom som kaster opp. Så jeg tror nok de er vant til å håndtere det

 

Anonymous poster hash: e58f4...be6

[Anonym bruker]

Tusen takk! Dette var akkurat det jeg trengte. Har holdt meg på matta i mange år, men har fått et tilbakefall etter en runde med omgangssyke. Vet jo at det ikke er bra, samtidig som en liten del tenker at det går helt fint for en periode. Skal bare få tatt av de siste babykiloene også skal jeg slutte. Har vel egentlig glemt hvor hardt det var sist. Tusen takk for påminnelsen, og god bedring!!

 

Anonymous poster hash: f9231...3a5

[Anonym bruker]

Huff, blir så trist, for jeg ser jo klart hvilken vei dette går med meg. Det er virkelig ikke lett å slutte, men samtidig er jeg så flau at jeg ikke tørr å fortelle dette til noen. Har en elendig lege som jeg skulle byttet ut for mange mange år siden, men får ikke plass hos noen andre desverre. Blir ikke tatt seriøst hos denne legen, og uansett hva som har feilet meg har jeg fått beskjed om å ta tak i problemet selv og at hun ikke kunne hjelpe meg. Selv da jeg lå med svangerskapsforgiftning å var så dårlig at jeg såvidt klarte å holde meg på bena sendte hun meg hjem med beskjed om å ringe om jeg ble verre. Senere på dagen ble jeg hastesendt til sykehuset, og det var virkelig ikke langt unna at både mitt og babyens liv hang i en tynn tynn tråd!

Men jeg tenker hele tiden at "bareen gang til" skader ikke. At jeg kan ikke få så store problemer med å la det fortsette. Selv jobber jeg som sykepleier og har så god innsikt i alle bivirkningene og skadene dette medfører. Uansett klarer jeg ikke å se meg i den posisjonen, for akkurat det gjelder jo ikke meg. Jeg sliter rett og slett med tankegangen min, har en lang lang vei å gå og mange tanker som må endres!

Anonymous poster hash: de4a2...ede

[Anonym bruker]

 

Huff, blir så trist, for jeg ser jo klart hvilken vei dette går med meg. Det er virkelig ikke lett å slutte, men samtidig er jeg så flau at jeg ikke tørr å fortelle dette til noen. Har en elendig lege som jeg skulle byttet ut for mange mange år siden, men får ikke plass hos noen andre desverre. Blir ikke tatt seriøst hos denne legen, og uansett hva som har feilet meg har jeg fått beskjed om å ta tak i problemet selv og at hun ikke kunne hjelpe meg. Selv da jeg lå med svangerskapsforgiftning å var så dårlig at jeg såvidt klarte å holde meg på bena sendte hun meg hjem med beskjed om å ringe om jeg ble verre. Senere på dagen ble jeg hastesendt til sykehuset, og det var virkelig ikke langt unna at både mitt og babyens liv hang i en tynn tynn tråd!

 

Men jeg tenker hele tiden at "bareen gang til" skader ikke. At jeg kan ikke få så store problemer med å la det fortsette. Selv jobber jeg som sykepleier og har så god innsikt i alle bivirkningene og skadene dette medfører. Uansett klarer jeg ikke å se meg i den posisjonen, for akkurat det gjelder jo ikke meg. Jeg sliter rett og slett med tankegangen min, har en lang lang vei å gå og mange tanker som må endres!

 

Anonymous poster hash: de4a2...ede

 

 

Det er nok med tankegangen du må begynne, ja. Og - du har jo allerede begynt med å være bevisst på det. Jeg også trodde at det kom til å gå helt fint (og det gjorde det i flere år), men så plutselig sa kroppen stopp og da var det på det nivået med rift nesten igjennom spiserøret, kramper, ambulansehelikopter og respirator.

 

Men til tross for dette, kan jeg fortsatt kjenne på følelsen. At nå har det gått bra så lenge. Det går sikkert bra litt til. En gang kan jo ikke skade så veldig. Jeg skjønner virkelig ikke hva som skjer oppe i hjernen. At det skal være så vanskelig å ta tak i :/

 

HI

 

Anonymous poster hash: e58f4...be6

[Anonym bruker]

 

 

Huff, blir så trist, for jeg ser jo klart hvilken vei dette går med meg. Det er virkelig ikke lett å slutte, men samtidig er jeg så flau at jeg ikke tørr å fortelle dette til noen. Har en elendig lege som jeg skulle byttet ut for mange mange år siden, men får ikke plass hos noen andre desverre. Blir ikke tatt seriøst hos denne legen, og uansett hva som har feilet meg har jeg fått beskjed om å ta tak i problemet selv og at hun ikke kunne hjelpe meg. Selv da jeg lå med svangerskapsforgiftning å var så dårlig at jeg såvidt klarte å holde meg på bena sendte hun meg hjem med beskjed om å ringe om jeg ble verre. Senere på dagen ble jeg hastesendt til sykehuset, og det var virkelig ikke langt unna at både mitt og babyens liv hang i en tynn tynn tråd!

 

Men jeg tenker hele tiden at "bareen gang til" skader ikke. At jeg kan ikke få så store problemer med å la det fortsette. Selv jobber jeg som sykepleier og har så god innsikt i alle bivirkningene og skadene dette medfører. Uansett klarer jeg ikke å se meg i den posisjonen, for akkurat det gjelder jo ikke meg. Jeg sliter rett og slett med tankegangen min, har en lang lang vei å gå og mange tanker som må endres!

 

Anonymous poster hash: de4a2...ede

 

 

Det er nok med tankegangen du må begynne, ja. Og - du har jo allerede begynt med å være bevisst på det. Jeg også trodde at det kom til å gå helt fint (og det gjorde det i flere år), men så plutselig sa kroppen stopp og da var det på det nivået med rift nesten igjennom spiserøret, kramper, ambulansehelikopter og respirator.

 

Men til tross for dette, kan jeg fortsatt kjenne på følelsen. At nå har det gått bra så lenge. Det går sikkert bra litt til. En gang kan jo ikke skade så veldig. Jeg skjønner virkelig ikke hva som skjer oppe i hjernen. At det skal være så vanskelig å ta tak i :/

 

HI

 

Anonymous poster hash: e58f4...be6

 

Blir så trist på dine vegne, blir mest skremt når jeg hører hvor ille det kan gå

Håper virkelig ikke det går så langt med meg, men somsagt, om jeg ikke klarer å endre tankegangen kan jeg fort synke dit jeg også!

 

Sender deg en stor klem, det er virkelig en lang vei å gå for å klatre seg opp. Jeg har hvertfall ikke funnet motivasjonen til det enda, i redsel for at vekta skal skyte til værs. Vet innerst inne at det er teit og helt feil, men klarer faktisk å tro at jeg er nødt til å kaste opp for å ha en slik kropp som jeg har, og at absolutt ingen kommer til å like meg lengre om jeg legger på meg. Det er virkelig ett strev, tankene mine vet hva som er rett, men de kjører meg i helt feil retning. Klarer liksom ikke helt å ta styringen.

 

 

Anonymous poster hash: de4a2...ede

[Anonym bruker]

Huff, jeg får så vondt av dere! Dette må være fryktelig vanskelig.. Ønsker at dere alle skal klare å bli friske!

 

Anonymous poster hash: 7dfd1...c39

[Anonym bruker]

Jeg har hatt bulimi i mange år, 15 år, og jobber med å bli frisk. Er det mulig å komme i kontakt med deg via pm HI? Hadde vært fint å komme i kontakt med andre med samme problematikk, men fortsatt være anonym...

Anonymous poster hash: 1eb9e...6f8

[Mother Gothel]

Det er vel bare å hoppe ut i det og drite i anonymknappen. Vil gjerne hjelpe andre hvis jeg har muligheten til det med mine erfaringer! Bare å sende pm.

HI

[Anonym bruker]

❤️

 

Anonymous poster hash: 8b884...55e

[LillaGorilla♥♥]

Jeg har aldri slitt med spiseproblemer, heldigvis. 

Men jeg vil bare berømme deg, HI, for dette innlegget, og for at du står frem med nick. Du er råtøff!

 

Ønsker deg virkelig lykke til på veien mot å bli frisk!

[Lessismore]

Å, jenter. Jeg blir kjempetrist av å lese historiene deres. Ønsker dere alt godt.

[Mother Gothel]

Jeg har aldri slitt med spiseproblemer, heldigvis. 

Men jeg vil bare berømme deg, HI, for dette innlegget, og for at du står frem med nick. Du er råtøff!

 

Ønsker deg virkelig lykke til på veien mot å bli frisk!

 

Tusen takk. Hvis jeg kan hjelpe én person med å komme seg ut av bulimiens klør før det er for sent, så kan jeg gjøre omtrent hva som helst.