Jeg blir sprø!

[Anonym bruker]

Det har seg sånn at samboeren min har to små under 6 år. To små som alle utenforstående synes er kjempe søte. Og de er jo det, det bare blir litt annerledes når man blir kjent med de og opplever deres nærver 24/7.

I starten så syntes jeg de var søte såklart, selv om jeg på overnattinger og besøk merket at det var mye å jobbe med. Egentlig humret jeg litt inni meg fordi jeg tenkte sambo er et mannfolk. Men... Flyttet sammen og merket disse femti prosent barna mer og mer.

Pusset opp har vi gjort, og det har barna og. Låste malingsspann med plastlokk inn på et rom, tok nøkkelen. Et par dager etterpå våknet vi kjempe tidlig av noen som snakket om å male på rommet. Døra var låst opp og det var hvitmaling på hele parketten og en del av møblene våre.

Disse står opp tidlig på morgenen, 4-5 tiden (uansett når de legger seg), er veldig stille så det er umulig å høre de. Går i skuffer og skap, og flere ganger har kjøkkenet vært bomba og godteriskapet og kjøleskapet raidet før vekkerklokka vår ringer. Flere ganger sagt at de må si ifra at de er våkne så vi kan lage frokost og ordne de. Og de bare "jada". Går en dag så skjer det samme igjen. Dette søskenparet er også utrolig slemme mot hverandre også andre barn, slår og dytter. En gang catchet jeg den største ta kvelertak mens den dyttet den minste ned i gulvet. Har vurdert tusen drastiske tiltak, og har flere ganger også vurdert å forlate samboeren pga dette. Det er så mye. Plutselig en morgen fant vi ikke fjernkontrollen og diverse på stuebordet, da hadde de åpnet terassedøra, gått ut og kastet dette ned i en hekk.... Vegger og dører og ikke minst møbler blir tegnet på, så alt av tusjer osv har vi kastet. En kveld hadde den ene bæsjet i bleien etter leggetid, romsterte noe oppe der og samboeren gikk for å se. Det kan tenkes til selv. Jeg bare skjønner ikke hvor det kommer ifra, og er litt rådvill. Har lyst til å gå, fordi jeg føler det meste er prøvd. Fra mitt ståsted synes jeg egentlig ikke at det ser ut som noen har spesielt "kustus" på disse. Ikke tar de tilsnakk, snakker du strengt til de eller "kjefter" så har de faktisk et sånt slags smil, som gjør det nesten værre. De bare smiler lurt. Uansett hva man sier, og hvem som sier det. Synes faktisk det er fælt at jeg tenker at jeg skulle ønske han var foruten barna..

Vi har prøvd og prøvd, og jeg føler alt er til ingen nytte og jeg orker ikke hans "problemer". Etter en uke føler jeg meg egentlig ganske spist opp, og kjenner selv at lunta mi er kort allerede timer før første dagen i pappa-uka. Og det er ikke sånn det skal være.

 

 

 

Anonymous poster hash: 73d8a...126

[Sint naken biltyv]

Gå fra han nå. Før dere blir gravide eller noe. Høres forferdelig ut:-/ Stakkars deg!

[MrsMilla]

Du høres ikke klar ut for å bli bonusmamma i denne familien.

Det er ikke negativt ment, men å ha barn er faktisk både travelt og mye jobb, og du må være klar for oppgaven om det skal fungere.

 

Høres også ut som at de bør oppdras noe strengere mtp hvordan de er med hverandre og andre. Men dette må pappaen ta, du kan ikke ta over styringen helt, pappaen må sette denne grensen, og dere i fellesskap følge opp.

 

At de tegner, tusjer, mister ting, ødelegger og roter - ja det er helt vanlig.....og ja, det kan gå utover dine møbler og ting og tang om du bor med de. Og du kan heller ikke kreve at det ikke skal skje, for slikt skjer i en heim med barn. Da må du enten la han eie inventar og flytte ut dine møbler, eller flytte ut selv.

 

Vil du ha mannen, må du nok bite dette i deg og ta storjobben siden du da velger å være en del av familien.

Men forstår veldig godt om det er for mye, og du velger å la mannen være. Kjærlighet er ikke alltid nok desverre, når hverdagen setter inn...

[Anonym bruker]

Det høres ut som om barna trenger positiv oppmerksomhet.

 

Lås inne alt som de ikke skal røre. Bruk babycall slik at dere kan komme dem i forkjøpet om morgenen. Ikke la dem være så mye alene. Dere må fokusere på en ting om gangen.

 

Så små barn burde ikke bli tvunget til en 50/50 deling. Det må være utrolig frustrerende for dem å ikke ha et fast tilholdssted i livet.

 

Om du ikke takler barna når de er så små, kommer du til å få store problemer når de blir eldre og får virkelige problemer!

Anonymous poster hash: 130e0...56f

[Anonym bruker]

Her er det totalt mangel på grensesetting. Jeg tror slaget er tapt for din del. Dette kommer ikke til å bli bedre med det første.

Jeg er selv bonusmamma med et felles barn på vei og jeg har ikke opplevd noen som helst utfordringer med min stedatter på fem år.

Høres ut som du har stebarn fra helvete. Det triste er at dette er små barn som åpenbart mangler noe vesentlig i oppveksten. Trist å lese om. Uansett, tror ikke du er den personen som kan fikse dette.

 

Anonymous poster hash: bd9e2...6bd

[Sint naken biltyv]

Her er det totalt mangel på grensesetting. Jeg tror slaget er tapt for din del. Dette kommer ikke til å bli bedre med det første.

Jeg er selv bonusmamma med et felles barn på vei og jeg har ikke opplevd noen som helst utfordringer med min stedatter på fem år.

Høres ut som du har stebarn fra helvete. Det triste er at dette er små barn som åpenbart mangler noe vesentlig i oppveksten. Trist å lese om. Uansett, tror ikke du er den personen som kan fikse dette.

 

Anonymous poster hash: bd9e2...6bd

Enig!

[Anonym bruker]

Man MÅ da vel ikke regne med at barna tegner på møbler og vegger.

Anonymous poster hash: 1191f...f8f

[Anonym bruker]

Hvor tidlig står de egentlig opp å gjør ugagn.? Her er datteren min oppe før fuglene fiser og da må dessverre jeg eller gubben opp... Hvis vi ikke vil at det skal skje noe da . Det er sånn det er å ha barn..

 

At barn tester grenser er veeeldig vanlig og spesielt ved tanke på hvor små de fortsatt er. Bortsett fra kvelertak og at de bør kunne snakkes litt strengt til en gang i blant, så høres de ut som relativt normale barn med full av fres.

 

Klart blir sikkert litt ekstra slitsomt når det ikke er dine egne, men barn er krevende okke som. Dere må bli enige om REALISTISKE kjøreregler for hvilke regler dere skal ha i forhold til barna, i tillegg er nok dialog med mor alfa omega. Hvis dere ikke klarer det nå, blir det ikke lett hvis dere eventuelt får egne barn etterhvert.

Anonymous poster hash: 09cfd...667

[Mandala]

 

Man MÅ da vel ikke regne med at barna tegner på møbler og vegger.

 

Anonymous poster hash: 1191f...f8f

 

 

Akkurat det jeg tenkte å kommentere. Verken mine eller bonusbarna mine har noen gang holdt på sånn som hi skriver her. Det høres jo helt grusomt ut. Positiv oppmerksomhet trenger de nok, men jeg tviler kanskje på at det holder...

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke orket det. Kjenner jeg får lyst til å filleriste ungene bare av å lese det Neida, men å tegne på møbler, ta kvelertak og finne på SÅ mye tull er ikke vanlig! Syns forresten det er horribelt at så små barn bor 50/50. 

Anonymous poster hash: 1cf8f...8c7