Et lite kommunikasjonsproblem.

[Himmel og hav]

Mannen min er snill og grei, gjør sin del av det som trengs i hus og heim, men på et punkt sliter jeg med å få han til å forstå hva jeg mener og jeg blir frustrert!

 

I går, for å ta et eksempel, så står jeg og lager middag. Rører med begge hender, og er litt småstressa og sliten etter jobb, vi har det litt travelt, noen skal på trening, og noen (les meg) skal kjøre, så jeg roper og spør om han kan hjelpe meg med å stelle på bordet. Det kunne han selvfølgelig, kommer ut på kjøkkenet, tar avisa som ligger på bordet og bærer den til papirsøppelboksen. Der konstaterer han at den er litt full, og bærer den ut for å tømme den. Han slår av en kort prat med naboen, kommer inn og starter med å tømme oppvaskmaskinen. Jeg gjentar at det er fint om han kan dekke bordet. Javisst, skal han dekke bordet! Han holder på, mener han, mens han setter bakebollene på plass i skapet, og ber meg flytte meg så han kan rydde vekk vispen. Han bærer de pene glassene inn i stua, kommer tilbake etter støvkluten for å tørke av glasshyllene før han setter dem inn. Bordet er fortsatt ikke dekket. Jeg begynner å bli sur, og slenger tallerkener bort på bordet med den ene handa, mens jeg rører i sausen med den andre handa, graver i bestikkskuffen med den tredje, og tømmer av grønnsakene med den fjerde. Omsider kommer han glad og fornøyd ut på kjøkkenet igjen, og konstaterer at bordet er dekket. "Jeg skulle gjøre det, altså! Jeg holdt jo på!"

 

Og det er der vi er fundamentalt uenige. Om jeg ber han om å dekke bordet, så er det det å sette fram tallerkener og bestikk, bordskånere og vannkaraffel jeg trenger hjelp til og ber om som jeg ønsker at han skal gjøre. Ikke noe annet akkurat da, men han mener at det å gå ut med søpla, tørke støv i hyllene og rydde ut av oppvaskmaskinen er forberedelser til handlingen "å dekke bordet" og derfor en soleklar del av det jeg ber om hjelp til. Resultatet er at jeg er dur fordi jeg måtte stresse med å gjøre alt selv, og han er sur fordi jeg ikke skjønner at han holdt på med å dekke bordet.

 

Det samme gjentar seg med oppgaver som "pakke til ferien", der det visst er vesentlig å gå gjennom roteskuffen og rydde i kottet først, eller "grave opp bed" der det ender med at jeg graver alt alene, mens han feller trær. Er dette bare en slik uløselig "menn er fra Mars og kvinner fra et annet sted"- sak, og ergo noe jeg må leve med?

[Anonym bruker]

Haha Ikke meningen å le, men ser deg for meg Dette er dessverre et vanlig fenomen her i heimen og.. Dekke på bordet? Javisst.. Fat, bestikk og om jeg er heldig husker han på glass og.. Men vann, bordskåner, en gaffel til minstemann... Nei det er visst vanskelig å huske på alt som skal på bordet.. Så her har det egentlig gått så langt at jeg ikke gidder å spørre om hjelp. Blir bare merarbeid på meg og jeg blir forbanna. 

Anonymous poster hash: 123d1...d2d

[Anonym bruker]

Har det på akkurat samme måte her i huset. Jeg ber ham om å gjøre noe, han sier ja også gjør han 1000 ting først, så¨da blir det til at jeg må gjøre det jeg ba ham om å egentlig gjøre.

Anonymous poster hash: f9d19...1a4

[Anonym bruker]

Haha. Sånn er det. Men jeg tenker, han gjør jo masse når han bare skal ut med søppel. Det tar bare tid.

Nytter ikke ha det travelt med mannen min heller.

 

 

Anonymous poster hash: 46cfc...7c8

[Himmel og hav]

Om ikke annet, så er det godt å vite at jeg ikke er alene

[Anonym bruker]

Tror dessverre det ikke er noe å gjøre med. Menn er sånn. I helgen fikk vi impulsivt besøk og jeg ba mannen om å ta raskt over kjøkkenet. Da jeg kom innom kjøkkenet fem minutter senere så det helt bomba ut. Joda... Han hadde begynt å vaske inni kjøleskapet og satt alt fra kjøleskapet utover benken. Da ble jeg litt småstressa.

 

Anonymous poster hash: 623ef...d25

[klishe89]

Haha høres ut som her hjemme. Eneste unntaket er at han ikke gjør andre ting men setter seg ned i sofaen og glemmer det som skal gjøres. Leste eksemplet ditt og han mente det ikke var noe problem fordi du ikke var ferdig med maten. Merket jeg ble litt matt.

[magica fra tryll]

Da gjelder det å ikke gi seg! Det er min erfaring ihvertfall....

[Anne-B.]

Hos oss er det jeg som er slik. Noen ganger tar jeg meg selv i å gjøre noe helt annet enn det jeg faktisk gikk for å gjøre, og da må virkelig tenke litt over det, "ops, hvordan havnet jeg her?" For å snakke for min egen del, så har det med å gjøre at jeg havner i en slags "modus," jeg ser at her er det ting som må gjøres, også bare baller det på seg, "skal bare." Så jeg må ofte konsentrere meg og si til meg selv at nei, det var ikke det nå. SElv om det er nyttige og brukbare ting jeg gjør, så er det liksom ikke helt innafor likevel. Er han litt distre, kanskje? For det er jeg. Ser det når jeg sitter og skriver og. Har en tendens til å gå opp i ting og kjøre meg fast på det viset. Jeg er heldigvis klar over det, sånn at jeg kan rykke meg selv ut av det og faktisk gå tilbake til det jeg opprinnelig skulle gjøre.

[PrinsesseHengepupp]

Haha! 

 

Minner meg om den torsdagskvelden jeg jobbet sent på skolen, midt i bachelor'n og ringer hjem og ber gubben (verdens beste!) om å "drefse over golvan" fordi vi får besøk i helga. Kommer hjem kl 22.00 og finner: alle dyner og gulvtepper ute til lufting, alle gardiner tatt ned, et sterilisert bad, og en utslitt mann på sofa. 

 

Jeg mente bare at han kunne plukke opp de største hybelkaninene, de som hadde utvikla tenner. 

[Anonym bruker]

Hehe, typisk Skjer daglig her nytter ikke å stresse da blir det bare teit

Anonymous poster hash: 4ad4a...1b4

[Anonym bruker]

Hehe, det er nok bare sånn menn er... Mannen her i huet skjønner ikke hva ordene dårlig tid, pakking og planlegging betyr.. Han kan fint finne på å ta seg en joggetur, og være tilbake 15 min før vi skal reise bort over natten... (Og han fatter ikke hvorfor jeg blir forbanna, for han var jo ferdig med å pakke? - Han hadde da pakket SINE ting, og enser ikke at det er to unger som skal kle på seg, gjøres klare, det skal pakkes i bilen, rydde bort frokosten, pakkes til ungene osv osv osv... 

 

Han er rett og slett så jævlig godt vant med at jeg fikser alle praktiske ting, at han suser rundt i sin egen boble og ordner med ting som det overhode ikke er noen hast med. Hvordan kommer man feks på å begynne å rydde i KJELLEREN 1 time før en barnebursdag...?

Anonymous poster hash: b82a3...2df

[Anonym bruker]

Hva om dere avtaler at du kan bruke "tidsanvisninger" slik at det blir mer konkret for ham.

I steden for å be ham om å dekke bordet, så kan du si noe a la - kan du dekke bordet, det må være ferdigdekket om maks fem minutter for da er maten klar!

Eller at du ber ham gjøre det med det samme du begynner på middagen, da har han litt bedre tid

 

Isolert sett er det jo kjempebra at han gjør alt det andre - selv om han er håpløs på timingen

 

Hvis du er litt strategisk på dette så kan du snu det til en fordel, du ber ham om å gjøre en ting som du veeet gjør at han kommer til å gjøre masse annet først. Da kan du på forhånd ha bestemt deg for å gjøre det selv - og han gjør alt annet

 

Jeg tror jeg ville brukt tidsangivelser når det er ting som haster. Verdt et forsøk i hvert fall.

 

Anonymous poster hash: 057b0...ec1

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at du blir frustrert, men samtidig så må jeg jo si at personlig synes jeg det høres flott ut med en mann som som "ser" alt som må gjøres. Men når bordet må dekkes med en gang, så må det jo det. Du høres ikke så verst ut selv heller med fire armer hehe

 

Men absolutt et godt tips di fikk over her - angi tid for når oppgaven må være utført, kanskje han skjønner at å dekke bordet må skje først, så kan han heller ta de andre tingene etterpå

Anonymous poster hash: 29675...ea2

[Anonym bruker]

Jeg har også en sånn mann, og skjønner godt at du ble irritert over at det bordet aldri ble dekket.

Men vi kan jo trøste oss med at vi har menn som gjør mer enn de må og ihvertfall ikke er slappe latsabber som bare ser oppvasktårnet vokse:)

 

Anonymous poster hash: 68164...c0d