Angstdiagnose på barn

[Anonym bruker]

Ønsker å høre fra noen som har erfaring med barn som har en angstdiagnose (tenker barn i tidlig barneskolealder).

Står litt midt oppi det og er veldig usikker på om vi skal "gå veien" for å se om vi ender opp med en diagnose. Tenker i forhold til de negative konsekvensene denne "merkelappen" kan ha.... Barnet er som sagt såpass ungt at "ekspertene" er også noe uenige om dette er normal usikkerhet eller noe mer....

Noen andre som kjenner seg igjen?

Anonymous poster hash: 4c9fe...600

[Anonym bruker]

jeg vil bare si at jeg har nær kjennskap med en jente som fikk daignosen tidlig. hun var slikt et "engselig" barn, og foreldrene tok henne etter vært til BUP. Hun fikk diagnosen angst som 4 åring. (!!!)I dag er hun 14 og hun lever et jævlig liv. beklager å si det. Men hun må ha assisent i det daglige for å fungere. Må ha masse fritak på skolen og er totalt sosialt handicappet. hun begynte på antidepressiva på på barneskolen og forsøk på å slutte har vært totalt mislykket. 

søsknene er forholdsvis normale, men også noe engselige av seg. jeg tolker moren som hysterisk og overil, og hun har også hatt en del psykiske problemer selv med angst og depresjoner.

 

Anonymous poster hash: 0587a...2b6

[Anonym bruker]

 

jeg vil bare si at jeg har nær kjennskap med en jente som fikk daignosen tidlig. hun var slikt et "engselig" barn, og foreldrene tok henne etter vært til BUP. Hun fikk diagnosen angst som 4 åring. (!!!)I dag er hun 14 og hun lever et jævlig liv. beklager å si det. Men hun må ha assisent i det daglige for å fungere. Må ha masse fritak på skolen og er totalt sosialt handicappet. hun begynte på antidepressiva på på barneskolen og forsøk på å slutte har vært totalt mislykket. 

søsknene er forholdsvis normale, men også noe engselige av seg. jeg tolker moren som hysterisk og overil, og hun har også hatt en del psykiske problemer selv med angst og depresjoner.

 

 

Anonymous poster hash: 0587a...2b6

 

Takk for den solskinnshistorien....

Var poenget ditt at man ikke bør utrede barnet for en angstdiagnose?

 

Anonymous poster hash: 4c9fe...600

[Anonym bruker]

poenget er å se på samspillet rundt barnet først. om dere kan få rettledning fra noen som kan sakene sine, så er jo dette det beste. jeg har stor tro på at mye av problemet med barn som får en angstdainose tidlig, bunner i andre problemer enn barnet selv. altså at redsel er blitt dårlig håndtert. alle barn er naturlig "redde" for visse ting. noen er redde for hunder, noen er redde for høye lyder, noen er redde for mange mennesker, nye ting, fart osv osv osv….  hvis det ikke blir håndtert riktig, kan det utvikle seg til angst. er man overil og diagnosiserer tidlig, så blir man fort med på medisin-ballen… naturlig redsel er ok, men det skal ikke dyrkes og sykliggjøres. og se om det er ting i deres famlilihistorie som som kan ha bidratt negativt. store "uheldige" epsioder med redsler og hvordan de ble håndtert, skismisse, dødfall, at noen av dere har ubehandlet psykisk sykdom/depresjon, om dette kom da barnet fikk søsken, flyttet eller andre omveltninger i livet..

Anonymous poster hash: 0587a...2b6

[Anonym bruker]

 

poenget er å se på samspillet rundt barnet først. om dere kan få rettledning fra noen som kan sakene sine, så er jo dette det beste. jeg har stor tro på at mye av problemet med barn som får en angstdainose tidlig, bunner i andre problemer enn barnet selv. altså at redsel er blitt dårlig håndtert. alle barn er naturlig "redde" for visse ting. noen er redde for hunder, noen er redde for høye lyder, noen er redde for mange mennesker, nye ting, fart osv osv osv….  hvis det ikke blir håndtert riktig, kan det utvikle seg til angst. er man overil og diagnosiserer tidlig, så blir man fort med på medisin-ballen… naturlig redsel er ok, men det skal ikke dyrkes og sykliggjøres. og se om det er ting i deres famlilihistorie som som kan ha bidratt negativt. store "uheldige" epsioder med redsler og hvordan de ble håndtert, skismisse, dødfall, at noen av dere har ubehandlet psykisk sykdom/depresjon, om dette kom da barnet fikk søsken, flyttet eller andre omveltninger i livet..

 

Anonymous poster hash: 0587a...2b6

 

Det var et fint svar! Takk!

Det hadde vært så mye enklere om det var en konkret "ting" (som for eksempel hunder) barnet var redd for, eller at vi hadde opplevd noe som skulle tilsi problemer.

Vil si at barnet har hatt en veldig standard oppvekst med alle familiemedlemmer på plass og ingen sykdom. "Symptomene" har vel egentlig vært der så lenge vi kan huske. Det er snakk om en type separasjonsangst uten at det helt er det heller. Vanskelig å forklare kort.

Det vi er så usikre på er om vi skal gå for utredningen eller satse på at vi klarer å komme oss gjennom uten å gå veien om BUP..

 

Anonymous poster hash: 4c9fe...600

[Anonym bruker]

Jeg har et barn med angstdiagnose. 15 år gammel gutt.

Han har alltid vært det perfekte barnet, vi fikk bare skryt.

Sprang aldri på kaia, klatret aldri høyt i trær, ville ligge på vårt rom hver natt(kom inn om natten). 

Hørte alltid etter, empatisk, kjærlig osv.

 

Først da underliggende dysleksi kom til overflaten ble han sendt til BUP som 13 åring. Lærerne mente det var ADD, så vi var forberedt på dette. Jeg skrev ned noen historier fra hans barndom for å prøve å få BUP til å forstå hvordan vår sønn har hatt det.

Diagnosen ble angst.

 

Jo et engstelig barn har han nok alltid vært, verken vi eller noen andre i vår krets hadde satt label på hans rolige vesen. Han mener diagnosen er urettferdig, han føler ikke han har angst. Han har til og med fått beskjed at han har sosial angst, noe tom. lærerne tilbakeviser.

Lurer på om BUP alltid er beste veien?.. 

 

Så hvor er forskjellen på engstelig og angst? Hva mener du dere har sett som underbygger at barnet mulig har angst? For vi tenkte det overhodet ikke.

 

Hvis du føler på deg at barnet har store utslag i adferd så bør du nok søke hjelp  

Anonymous poster hash: 520f1...ef7

[Anonym bruker]

 

Jeg har et barn med angstdiagnose. 15 år gammel gutt.

Han har alltid vært det perfekte barnet, vi fikk bare skryt.

Sprang aldri på kaia, klatret aldri høyt i trær, ville ligge på vårt rom hver natt(kom inn om natten). 

Hørte alltid etter, empatisk, kjærlig osv.

 

Først da underliggende dysleksi kom til overflaten ble han sendt til BUP som 13 åring. Lærerne mente det var ADD, så vi var forberedt på dette. Jeg skrev ned noen historier fra hans barndom for å prøve å få BUP til å forstå hvordan vår sønn har hatt det.

Diagnosen ble angst.

 

Jo et engstelig barn har han nok alltid vært, verken vi eller noen andre i vår krets hadde satt label på hans rolige vesen. Han mener diagnosen er urettferdig, han føler ikke han har angst. Han har til og med fått beskjed at han har sosial angst, noe tom. lærerne tilbakeviser.

Lurer på om BUP alltid er beste veien?.. 

 

Så hvor er forskjellen på engstelig og angst? Hva mener du dere har sett som underbygger at barnet mulig har angst? For vi tenkte det overhodet ikke.

 

Hvis du føler på deg at barnet har store utslag i adferd så bør du nok søke hjelp

 

Anonymous poster hash: 520f1...ef7

 

Vårt barn er akkurat som du beskriver i forhold til det perfekte barn. Har aldri vært noe styr med han. Bare skryt gjennom hele barnehagen. Også veldig sosial med mange venner. Foreløpig virker han vel over gjennomsnittet faglig... Men etter hvert som han blir eldre merker vi veldig godt at han ikke tør ting som andre på hans alder gjør. For eksempel vennebesøk, bursdager, fritidsaktiviteter... Kunne skrevet mer, men vil ikke ta alt her.

Tenker du det er noe negativt i å ha den diagnosen på papiret (bortsett fra at han ikke liker det/er enig..)? Fikk høre at det for eksempel kunne være vanskelig å få forsikring (uføre, sykdom) med den diagnosen...

 

Anonymous poster hash: 4c9fe...600

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har et barn med angstdiagnose. 15 år gammel gutt.

Han har alltid vært det perfekte barnet, vi fikk bare skryt.

Sprang aldri på kaia, klatret aldri høyt i trær, ville ligge på vårt rom hver natt(kom inn om natten). 

Hørte alltid etter, empatisk, kjærlig osv.

 

Først da underliggende dysleksi kom til overflaten ble han sendt til BUP som 13 åring. Lærerne mente det var ADD, så vi var forberedt på dette. Jeg skrev ned noen historier fra hans barndom for å prøve å få BUP til å forstå hvordan vår sønn har hatt det.

Diagnosen ble angst.

 

Jo et engstelig barn har han nok alltid vært, verken vi eller noen andre i vår krets hadde satt label på hans rolige vesen. Han mener diagnosen er urettferdig, han føler ikke han har angst. Han har til og med fått beskjed at han har sosial angst, noe tom. lærerne tilbakeviser.

Lurer på om BUP alltid er beste veien?.. 

 

Så hvor er forskjellen på engstelig og angst? Hva mener du dere har sett som underbygger at barnet mulig har angst? For vi tenkte det overhodet ikke.

 

Hvis du føler på deg at barnet har store utslag i adferd så bør du nok søke hjelp

 

Anonymous poster hash: 520f1...ef7

 

Vårt barn er akkurat som du beskriver i forhold til det perfekte barn. Har aldri vært noe styr med han. Bare skryt gjennom hele barnehagen. Også veldig sosial med mange venner. Foreløpig virker han vel over gjennomsnittet faglig... Men etter hvert som han blir eldre merker vi veldig godt at han ikke tør ting som andre på hans alder gjør. For eksempel vennebesøk, bursdager, fritidsaktiviteter... Kunne skrevet mer, men vil ikke ta alt her.

Tenker du det er noe negativt i å ha den diagnosen på papiret (bortsett fra at han ikke liker det/er enig..)? Fikk høre at det for eksempel kunne være vanskelig å få forsikring (uføre, sykdom) med den diagnosen...

 

Anonymous poster hash: 4c9fe...600

 

Jeg synes ikke det er så godt å ha diagnosen hengende på ham. (Har ingen erfaring med forsikring da)

Tenker den mulig kan være hemmende fram i tid, men vet jo ikke.

 

Det er lov å være beskjeden, det er lov å være engstelig, man er likevel ikke unormal mener jeg. Noen er bare sånn

Vi har alltid prøvd å utfordre gutten i hans "fobier". Har ikke hatt noe virkning. Tydeligvis har vi ikke gjort det på den rette måten. Det er det som er det positive med BUP da.. de har som regel en løsning.

Ikke for vårt barn da, først nå i en alder av 15 har vi muligens fått svar på hans skoleproblemer som førte til BUP i utgangspunktet. Dette har ingenting med angst å gjøre  

Så vi sitter med et barn med angstdiagnose, et barn som har mistet livslysten og en skole som ikke har tatt problemet alvorlig. En som er på nippet til å kutte ungdomsskolen. Ikke særlig gøy, men ser lys i tunnelen - heldigvis

 

Anonymous poster hash: 520f1...ef7

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg har et barn med angstdiagnose. 15 år gammel gutt.

Han har alltid vært det perfekte barnet, vi fikk bare skryt.

Sprang aldri på kaia, klatret aldri høyt i trær, ville ligge på vårt rom hver natt(kom inn om natten). 

Hørte alltid etter, empatisk, kjærlig osv.

 

Først da underliggende dysleksi kom til overflaten ble han sendt til BUP som 13 åring. Lærerne mente det var ADD, så vi var forberedt på dette. Jeg skrev ned noen historier fra hans barndom for å prøve å få BUP til å forstå hvordan vår sønn har hatt det.

Diagnosen ble angst.

 

Jo et engstelig barn har han nok alltid vært, verken vi eller noen andre i vår krets hadde satt label på hans rolige vesen. Han mener diagnosen er urettferdig, han føler ikke han har angst. Han har til og med fått beskjed at han har sosial angst, noe tom. lærerne tilbakeviser.

Lurer på om BUP alltid er beste veien?.. 

 

Så hvor er forskjellen på engstelig og angst? Hva mener du dere har sett som underbygger at barnet mulig har angst? For vi tenkte det overhodet ikke.

 

Hvis du føler på deg at barnet har store utslag i adferd så bør du nok søke hjelp

 

Anonymous poster hash: 520f1...ef7

 

Vårt barn er akkurat som du beskriver i forhold til det perfekte barn. Har aldri vært noe styr med han. Bare skryt gjennom hele barnehagen. Også veldig sosial med mange venner. Foreløpig virker han vel over gjennomsnittet faglig... Men etter hvert som han blir eldre merker vi veldig godt at han ikke tør ting som andre på hans alder gjør. For eksempel vennebesøk, bursdager, fritidsaktiviteter... Kunne skrevet mer, men vil ikke ta alt her.

Tenker du det er noe negativt i å ha den diagnosen på papiret (bortsett fra at han ikke liker det/er enig..)? Fikk høre at det for eksempel kunne være vanskelig å få forsikring (uføre, sykdom) med den diagnosen...

 

Anonymous poster hash: 4c9fe...600

 

Jeg synes ikke det er så godt å ha diagnosen hengende på ham. (Har ingen erfaring med forsikring da)

Tenker den mulig kan være hemmende fram i tid, men vet jo ikke.

 

Det er lov å være beskjeden, det er lov å være engstelig, man er likevel ikke unormal mener jeg. Noen er bare sånn

Vi har alltid prøvd å utfordre gutten i hans "fobier". Har ikke hatt noe virkning. Tydeligvis har vi ikke gjort det på den rette måten. Det er det som er det positive med BUP da.. de har som regel en løsning.

Ikke for vårt barn da, først nå i en alder av 15 har vi muligens fått svar på hans skoleproblemer som førte til BUP i utgangspunktet. Dette har ingenting med angst å gjøre

Så vi sitter med et barn med angstdiagnose, et barn som har mistet livslysten og en skole som ikke har tatt problemet alvorlig. En som er på nippet til å kutte ungdomsskolen. Ikke særlig gøy, men ser lys i tunnelen - heldigvis

 

Anonymous poster hash: 520f1...ef7

 

Det høres ikke noe greit ut! Godt du ser lyset. Det er viktig. Håper det ordner seg for dere alle sammen.

 

Anonymous poster hash: 4c9fe...600

[Anonym bruker]

Kan dette være til hjelp?

 

http://www.angstendin.com/160273032

 

 

www.bergconsult.info

 

 

Samme link begge....

 

Det er i allefall en som har slitt med angst selv i barne og ungdomsårene. Holder kus. Skriver nå bok.

 

Anonymous poster hash: e643b...715