Samlivsbrudd-hvorfor ble det brudd?

[Anonym bruker]

Vi sliter veldig nå om dagen. Gjort det ett års tid. Det er bare trist og vondt.

Jeg har sagt hva jeg føler jeg mangler og mest avalt handler det om kommunikasjon. Men vi fortsetter å ikke prate.

Jeg har kommet til det punktet der jeg ser på han med forrakt. Ingenting fint klarer jeg å se.

Istede for å ta opp ting og kommunisere blir han helt svart i øynene og sint dager i strekk. Utålmodig med barna, sur og tverr.

 

Jeg har foreslått familievernkontoret til terapi. Men da ble jeg drept med blikket. Og fikk ett bastant nei.

Jeg føler jeg har prøvd, jeg tror vi har vokst i fra hverandre og utviklet oss selv i forskjellige rettninger.

Men vi har barn og samvittigheten min for at de ikke skal ha mor og far under samme hus lengre er vanskelig å bære.

Men jeg savner kjærlighet, fellesskap, initativ, engasjement, pådriver, kommunikasjon og omtenksomhet.

Jeg har nevnt hva jeg ønsker vi må endre på... Og spurt han om det er noe jeg kan og burde gjøre anderledes. Nei, jeg var topp.

Skjønner jo han føler det slik når jeg gjør alt, krever ingenting, setter ingen krav. Jatter bare med. Gjør det istede selv.

Han er ikke åpen for å høre, går i forsvarsposisjon.

 

Hvilken grunn hadde dere i deres brudd? Hvordan har det gått med barna?

 

Og er det noe jeg eller vi burde gjøre?

 

Jeg ønsker å bli sett, satt pris på alt jeg gjør, oppmerksomhet. Bli hørt. At noen gjør ting kun for å glede meg.

Jeg trenger å bli tatt vare på! Etter 35 år med å kun ta vare på meg selv og andre så trenger jeg å bli tatt vare på. Trenger å bli sett som meg, hvlket menneske jeg er. Ikke at rompa er digg, puppan er store osv... Trenger noe dypere. Er det for mye å forlange??

 

Del erfaringer! Trenger hjelp...

 

Anonymous poster hash: b2007...7b3

[Anonym bruker]

Det hjalp meg når mannen min fikk se skriftlig hvordan jeg følte det. Jeg sendte en mail og det åpnet øynene hans.

Lykke til. 

Anonymous poster hash: 07ab4...c48

[Anonym bruker]

Det er som om jeg kunne skrevet det selv for bare noen uker siden... vi hadde hatt det veeeldig dårlig i 6 mnd.. mye slik du beskriver. Dårlig kommunikasjon, mye surhet og bitterhet. Vi var på randen av brudd. En kveld vi begge var ute klikka det for han. Skjelte meg ut og bla bla.... jeg hev meg i taxi hjem - ba han dra en viss plass og at det var over... han gikk hjem (over 2 timer).. da han kom hjem la han seg paddeflat. Endra seg oå dagen(sikkert fordi han så at jeg var fferdig med han). Han var fæl med meg lenge... fjorde det slutt hver gang han drakk... han var deprimert. Misfornøyd med sitt eget liv og seg selv og rakka derfor ned på meg (den nærmeste). Han har forklart alt og prøvd å jobbe med problemet.. vi har det ikke tipp topp enda.. men kommunikasjonen er der nå. Vi jobber som et team. Og kjærligheten er der enda.. den var bare bortgjemt i hverdagsstress og depresjon... forstår godt følelsen din av bitterhet og nesten hat... jeg hadde tanker om at jeg ønsket han skulle dø til tider. (Vet det er sykt!) Men tror jeg var så utrolig lei og skuffet... nå kan jeg ikke forstå at vi har hatt det så dårlig. Råder deg til å ta et oppgjør der det er vinn eller forsvinn. Han trenger en oppvekker. Du prøver å få det til å funke. Og han er kjempe umoden i oppførselen... du fortjener bedre. Håper det ordner seg!! Lykke til <3

 

Anonymous poster hash: 792aa...6e7

[Anonym bruker]

Huff, jeg er på en måte der du er nå. Jeg gjør alt hjemme så og si. Han pusset opp hus, men han har gjort d i 6 år nå. Ikke særlig effektiv opppussing. Han er ikke særlig flink med ungene. Blir fort utålmodig og skjønner ikke spøker, leker og misforstår følelser. Ungene er lei. Han tar seg lite tid til de, og når han tar seg tid til de skal de slippe alt de har i hendene og gjøre noe av det han forslår. Han skjønner ikke relasjons bygging. Jeg er så sliten av å forklare han alt, og han skjønner ikke likevel. Jeg kjenner at jeg mangler respekt for han. Er det da noe å jobbe med?

Jeg også lurer på grensen for når det er over. Ungene er jo allerede påvirket av dette dårlige miljøet mellom oss. Likevel blir det fullstendig krise for de om de måtte flytte. Vet ikke om det er verdt det. Men vet heller ikke om jeg klarer å jobbe med meg selv såpass mye med meg selv for å kunne ha respekt for den andre. Når vi er borte litt fra hverandre så tenker jeg at dette må jeg kunne jobbe med, men det sekundet vi møtes så butter det imot. Det er vel kanskje et tegn....

Om vi blir i lag eller går fra hverandre blir jeg å spørre meg selv om det er grunnen hver gang ungene sliter. Huff, er ikke enkelt.

 

Anonymous poster hash: d4e09...75f

[Anonym bruker]

Tenker bli voksen menneske. Barn og jobb skaper krysspress. Gjør noe du liker en gang i uken med mennesker som ser deg som du ønsker å bli sett. La mannen gjøre noe annet. Jeg har lært meg at det min mann finner mist attraktivt med meg er nå han er uenig i barneoppdragelsen. Vi har en avtale at vi kan ta opp episoder om kvelden etter barna er lagt. Da diskuterer vi hva som er best for barna. Når det er fokus så blir det ikke krangel. Mye ansvar å ha barn, å være to er absolutt en fordel.

 

Synes du skal gå noen runder med deg selv først, hva med å snakke med noen profesjonelle? 

Anonymous poster hash: 6757a...5a6

[Anonym bruker]

For å svare på spørsmålet ditt, det ble slutt fordi han ikke taklet familielivet. Barnet har lite kontakt, men det er fordi far ønsker det slik

 

Anonymous poster hash: 1a867...ae2

[Anonym bruker]

Jeg føler jeg mister meg selv. Føler at hele min livsgnist er borte.

Her er han flink medbarna i lek. Men ikke når det kommer til å se deres oppførsel mot humør, trass, savn osv. Han evner ikke å forstå at barna ikke hører etter når de blir vekt med bråk og mas om morgenen. Han forventer at jeg skal ta alle kampene med barna. Han engasjerer seg ikke i fremtiden med barna, skole, fritidsaktiviteter. Han har ingen mening om sfo, klær, hvor mange aktiviteter de skal drive med. Han har ingen spm ved tvbruk, ipadbruk, kosthold, sukker, søtt pålegg, leggetid, innetid osv.

Han godtar alt jeg sier.

Jeg tar alle avgjørelser og oppdrar barna kun etter hvordan jeg ser det. Ingen innspill fra han.

Jeg prøver å oppfordre barna til å se på skole som gøy, viktig og en mulighet. Lærer de ting jeg selv syntes var spennende. Men han synes jeg er teit som gjør slikt.

Den dagen vi må irettesette og kreve konsekvens fra våre barn så står han på bar bakke. Han er ikke interesert i å lære noe nytt. Se på ulike måter å oppdra barn på.

Jeg kommer til å gjøre mye alene... Om ikke alt.

Vi er ikke ett team. Jeg er mor til barn og en voksen.

 

Er det noen man kan prate med? Slik at man får sortert litt tanker?

Jeg tror ikke jeg klarer å finne tilbake til kjærligheten for jeg trenger så mye mer i en mann enn hva han noen gang var.

 

Det er hjerteskjærende

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: b2007...7b3

[Anonym bruker]

Til deg som sier jeg skal bli voksen. Ta meg sammen...

Jeg har ikke vært annet enn voksen! Jeg har vært stammen i familien fra dag 1. Jeg er den som ofrer meg for alle og en slik at familien går rundt.

Min har ingen meninger om noe. Hvis jeg tar opp noe så har han ingen innvendinger.

Jeg var en person som elsket hverdagen. Jeg hadde ikke noe problem med den og likte rutinene og det samme. Likte den stabile kjærligheten.

Jeg gjør ting jeg vil og han gjør ting han vil.

Men vi kommuniserer ikke.

Jeg legger veldig til rette for at han kan drive med noe han elsker, men det er ingen takknemelighet. Ingen ydmykhet for hva jeg gjør for familien. Mer en forventning..

Det er bare tungt.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: b2007...7b3

[Anonym bruker]

Til deg som sier jeg skal bli voksen. Ta meg sammen...

Jeg har ikke vært annet enn voksen! Jeg har vært stammen i familien fra dag 1. Jeg er den som ofrer meg for alle og en slik at familien går rundt.

Min har ingen meninger om noe. Hvis jeg tar opp noe så har han ingen innvendinger.

Jeg var en person som elsket hverdagen. Jeg hadde ikke noe problem med den og likte rutinene og det samme. Likte den stabile kjærligheten.

Jeg gjør ting jeg vil og han gjør ting han vil.

Men vi kommuniserer ikke.

Jeg legger veldig til rette for at han kan drive med noe han elsker, men det er ingen takknemelighet. Ingen ydmykhet for hva jeg gjør for familien. Mer en forventning..

Det er bare tungt.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: b2007...7b3

HI,

du har livsgnist! Ellers hadde du ikke klart å skrevet så tydelig og klart. Du må finne noen du kan ta en tur på kino med et eller annet som er kjekt for deg. Høres ut som du har kommet sammen med en mann som er vant å bli stilt krav til. Faller selv for slike menn og de er jo ikke poeter. Selv synger jeg og gjør annet som gjør at jeg får dekket behov på det mer romantiske planet. Hvis du ikke finner noe du liker eller vil så er det veldig viktig du får snakket med noen om det. Barn kan være lei og trist men vi voksne må funke. Ellers må vi på reparasjon, ikke kult men sånn er det! 

 

Anonymous poster hash: 6757a...5a6

[Anonym bruker]

Hi her. Jeg vet ikke om jeg skjønner hva du mener. Jeg gjør mye alene. Er jevnlig ute med venninner som å samles, kino, ut å spiser. Hyttetur. Reiser på tur med venninner.

Ellers driver jeg med en idrett og trener ute i skog og mark.

Så jeg sitter ikke stuck inne om det var det du tenkte på.

Men vi mangler kommunikasjon og samarbeid.

Jeg har en mann som gikk rett fra å bo hjemme til å bo med meg.

Hi

 

Anonymous poster hash: b2007...7b3